TDAT2004 - Datakommunikasjon med nettverksprogrammering. Oppgave 57: DHCP Erik Kjosavik, Vegard Stenvik
Dynamic Host Configuration Protocol (DHCP) er en standardisert nettverksprotokoll for automatisk tildeling av en nettverkskonfigurasjon til en klient i et nettverk. Den ble først definert i RFC 1531 i oktober 1993, men er blitt oppdatert flere ganger etter det. RFC 2131 fra 2014 er nå den gjeldende versjonen. Når en kobler en PC til et lokalnett (LAN) får man fordelt en IP-adresse automatisk, uten at man må manuelt konfigurere noe. Denne jobben utføres av en server, typisk en ruter.
Ønsket funksjonalitet
For å kunne kommunisere med andre på internett trenger enheter en IP-adresser, slik at de har en måte å stadfeste hvem de er og hvem de ønsker å kommunisere med. Med protokollen DHCP gjøres dette veldig enkelt. Brukere trenger ikke å konfigurere noe som helst, de kan bare koble enheten sin til lokal-nettet sitt og så vil de få tildelt en IP-adresse. Enheten din kommuniserer frem og tilbake med en DHCP-server for å oppnå at den får tildelt en adresse.
Virkemåte
DHCP benytter seg av User Datagram Protocol (UDP) for å sende data frem og tilbake mellom en klient og tjener. UDP portnummer 67 blir benyttet av serveren og UDP portnummer 68 av klienten. Dette er samme portene som ble brukt av BOOTP. Operasjonen med å tildele IP-adresser i det øyeblikket man kobler en enhet til et nettverk skjer i fire faser: discovery, offer, request, acknowledge.
Tildeling av IP-adresser
DHCP støtter tre forskjellige former for tildeling av IP-adresser; automatisk tildeling, dynamisk tildeling, og manuell tildeling. Mange DHCP-servere støtter også bruk av flere av disse formene samtidig.
Automatisk og dynamisk tildeling av en IP-adresse foregår veldig likt. Forskjellen ligger kun i at ved automatisk tildeling så er den tildelte IP-adressen gitt permanent, mens ved dynamisk tildeling gjelder den kun for en periode. Det vil da si at ved dynamisk tildeling så kan man få forskjellig IP-adresse hver gang man kobler seg til nettverket.