Det finnes flere metoder for å beregne teoretisk platetall, N.
En metode er gitt ved følgende formel:
N = L / H
L er lengden på kolonnene og H er platehøyden.
Andre metoder er ved å bruke bl.a. retensjonstiden (tR) og båndbredden (tW):
Referanser:
[1] Skoog, West, Holler, Crouch, fundamentals of analytical chemistry, 8. ed, 2004 Brooks/Cole-cengage learning, kap. 30, s.929-930.
[2] Forelesning med Randi Utne Holt, kromatografi, med tek 2(BIO273H), HIST, AFT, 2011
[3] T. Greibrokk et.al., Kromatografi, 2. Utg. Hentet fra: HBIO2004-A 15H. Medisink laboratorieteknologi 2: Kvantitative teknikker. 7/9 Kromatografi - analytisk seperasjon og deteksjon, forelesning 07.09.15 (Ragnhild Bach).
Andre relevante linker:
http://teaching.shu.ac.uk/hwb/chemistry/tutorials/chrom/chrom1.htm
En teoretisk plate defineres som et område av kolonnen med perfekt likevekt av stoffet mellom stasjonær fase (SF) og mobil fase (MF).
I HPLC, high pressure liquid chromatography, er teoretisk platetall, N, et mål på hvor effektiv kolonnen er. Det er evnen kolonnen har til å gi liten båndspredning for stoffene som skal separeres, altså hvor god separasjonen er. For å beskrive effektiviteten til en kolonne brukes også platehøyde. [2] Platene er bare illustrative, de eksisterer ikke, de er et hjelpemiddel for å forstå prosessen av adskillelsen av komponenter i en løsning [1]. Det skjer separate likevekter mellom prøven, stasjonærfasen og mobilfasen. Analytten flyttes nedover kolonnen ved at mobilfasen fraktes fra en plate til en annen der det skjer mange likevekter etter hverandre. Jo høyere platetall, jo høyere effekt vil kolonnen ha. Det gir en lavere båndspredning, altså at komponentene i løsningen kommer ut av stasjonærfasen i kortere intervall, og komponentene blir dermed lettere å separere.