Figur 1: Gausskurve med illustrert median og SD
Referanseområdet brukes til å vurdere prøveresultater for å se om de er normale, noe som er viktig når prøvesvar skal utgis. Som forklart ovenfor vil også 5 % av referansepersonene havne utenfor referanseområdet, selv om de er friske. Forklaringen bak dette ligger i at konsentrasjoner av en analytt kan variere fra person til person og til forskjellige tider på døgnet, se biologisk variasjon. Når en da vurderer et prøveresultat som havner utenfor referanseområdet, må en se på hvor langt unna resultatet ligger fra grenseverdiene.
Fremgangsmåte ved bruk av parametrisk metode:
1. Først settes resultatene fra referansepersonene opp i en tabell. I tabellen rangeres prøveverdiene i stigende rekkefølge. I tillegg gir tabellen en oversikt over hvor ofte hver verdi forekommer. Deretter settes det opp et histogram, og det vurderes visuelt om talldistribusjonen er normalfordelt.
Figur 2: Eksempler på forskjellige normalfordelinger/gausskurver
( Figur tatt fra: http://www.statsdirect.com/webhelp/content/distributions/normal.htm 15.10.2013)
Det finnes også statistiske metoder for å teste om et tallmateriale er normalfordelt, dette kan man lese mer om på side 234 i Fundamentals of clinical chemistry.
2. Middelverdi og standardavvik (SD) til tallmaterialet beregnes
3. Da kan grenseverdiene for referanseområdet beregnes på følgende måte:
Referanser:
Tietz, fundamentals of clinical chemistry, 6th edition 2008 Saunders - Carl A. Burtis, Edward R. Ashwood, David E. Bruns. ISBN: 978-0-7216-3865-2
Side 230 - 235.
Furst medisinsk laboratorium: Referanseområder
http://www.furst.no/for-legekontoret/tolkning-av-laboratorieverdier/referanseomrader/ (13.10.2013)
For å få tak i tallverdier som referanseområdet baseres på, trengs det prøveresultater fra minst 120 individer som oppfyller spesielle krav som er satt til undersøkelsen av den spesifikke analytten. Det er som regel antatt friske personer som ikke tar noen form for medisiner og ikke-gravide kvinner. Det brukes helst så mange prøveresultater som mulig, da dette vil gi et mer pålitelig referanseområdet.
I tillegg til parametrisk metode, finnes det ikke-parametrisk metode,som også brukes til å finne referanseområdet. Det som avgjør hvilke av disse metodene som skal brukes er hvordan tallmaterialet er fordelt. Det lønner seg derfor å sette opp resultatene i et histogram. Dersom histogrammet viser en normalfordeling, slik at vi får en Gauss-kurve, benyttes parametrisk metode. Dersom tallmaterialet ikke er normalfordelt, benyttes ikke-parametrisk metode.
Den parametriske metoden er basert på median og standardavvik. Referanseverdiene vil være estimert fra 2,5%-97,5 % av tallverdiene, noe som tilsvarer +/- 2 standardavvik fra median. Det betyr at 2,5 % av de høyeste og de laveste prøveresultatene vil falle utenfor referanseområdet. Altså 2,5 % vil være under, og 2,5 % vil være over referanseområdet, slik at 95 % prosent av referansepersonenens verdier ligger innenfor referanseområdet.