En monokromator er en enhet i et spektrofotometer som skiller ut lys med ønsket bølgelengde (λ) fra et bølgelengdespekter
(Ashwood, Burtis og Bruns, 2008, s. 68).
Dette fører til at det kun er det ønskede bølgelengdebåndet som absorberes av prøven, detekteres og måles - noe som øker instrumentets selektivitet og sensitivitet (Skoog, West, Holler og Crouch, 2004, s. 751).
Hvor god instrumentets monokromasi er, dvs. evnen monokromatoren har til å sile ut ønsket bølgelengde, bestemmes av den spektrale båndbredden til monokromatoren (Skoog, West, Holler og Crouch, 2004, s. 752). Dess mer båndbredden øker, jo mer lys blir transmittert og dermed mindre absorbert. Liten spektral båndbredde gir derfor god monokromasi og omvendt.
Hovedtyper
Det finnes tre hovedtyper monokromatorer; filter-, prisme- og gittermonokromatorer.
1. Filtermonokromator
Absorberer all stråling fra et sammenhengende spekter bortsett fra et begrenset bølgelengdebånd. I spektrofotometri brukes filtertypene interferensfilter og absorpsjonsfilter (Skoog, West, Holler og Crouch, 2004, s. 757):
- Absorpsjonsfilteret består av en farget glassflate som fjerner deler av strålingen ved absorbsjon, og kan bare brukes i bølgelengdeområdet for synlig lys. Dette filteret har stor spektral båndbredde, og kan derfor ikke brukes der det er store krav til dette. (Skoog, West, Holler og Crouch, 2004, s. 760)
- Interferensfilteret brukes i bølgeområdet for både ultrafiolett, synlig og noe infrarødt lys.
Her brukes optisk interferens til å skape et smalt bånd av stråling. Filteret består av et tynt lag
ikke-ledende materiale innerst dekket med en tynn metallfilm på hver side og glassflater ytterst
som er valgt til å absorbere alle unntatt én bølgelengde (Fig. 1).
(Skoog, West, Holler og Crouch, 2004, s. 758-759) 
2. PRISMEMONOKROMATOREN sper det hvite lyset til et kontinuerlig spekter ved hjelp av
et prisme. De korte bølgelengdene blir bøyd eller reflektert mer enn de lengre bølgelengdene, og
dermed kan en differensiere mellom ulike bølgelengder (Fig. 2). (Ashwood, Burtis og Bruns, 2008, s. 69)
3. OPTISK GITTERMONOKROMATORlages ved å skape mange små riller på en reflekterende
overflate av aluminium, noen ganger gull eller platina. Det er vanlig å lage optiske filterflater som
eksakte kopier fra en mal som har en hard overflate hvor riller er blitt slipt inn med diamant. Denne
brukes gjentatte ganger til å lage parallelle striper. (Skoog, West, Holler og Crouch, 2004, s. 753)
Når lys treffer gitteret, vil det reflekteres i forskjellige retninger avhengig av bølgelengden. Det vanligste
er bruk av “echelette grating” der gitteret har en spesifikk vinkel som gjør at mest mulig av strålingen
reflekteres i bølgelengder som bøyes ved en viss vinkel (Fig 3). (Ashwood, Burtis og Bruns, 2008, s. 69)
Referanser
- Ashwood, E. R., Burtis, C. A. og Bruns, D.E. (2008) Tietz - Fundamentals of Clinical Chemistry: Sixth edition. St. Louis: Saunders Elsevier.
- Skoog, D.A., West, D.M., Holler, F.J. og Crouch, S.R. (2004) Fundamentals of analytical chemistry: Eighth edition. Belmont: Brooks/Cole, Cengage Learning.
- Spectrometer – ChemWiki, URL: http://chemwiki.ucdavis.edu/Analytical_Chemistry/Instrumental_Analysis/Spectrometer (30.09.11)