I herrens år 1981 ble IPv4 protokollen introdusert. Som navnet antyder var det den fjerde revisjonen, men første betydelige implementasjonen av “Internet Protocol” (IP). IPv4 bruker 32-bits nummerering og er bygd opp av fire 8-bits seksjoner, separert med punktum (F.eks 192.63.87.25). Dette vil si at det totalt eksisterer 232≈ 4.3 milliarder unike adresser. Dette virker som mye, men som et resultat av fremveksten av Internet of Things (IoT) og informasjonsalderens generelle fremtreden er vi e ferd med å gå tom. IPv6 korrigerer dette problemet. Den sjette versjonen av IP protokollen bruker 128-bits nummerering og er bygd opp av åtte 16-bits segmenter som er separert med kolon. IPv6 forsyner oss altså med 2128≈ 430 undecillioner (1036) unike adresser.
(Adressenes oppbygning, routing-delen)
Åtte firesifrede heksadesimale ord (0-9. a-f, hvor a = 10 og f = 15)
2001:0db8:0000:0042:0000:8a2e:0370:7334
Man skriver ikke nuller før første ikke-null i hvert ord.
Regel 2: Hvis det er mer ett ord som er 0 og de ligger på rad kan du bytte ut alle disse ordene med dobbel-kolon. Denne notasjonen kan kun brukes én gang per addresse.
1a2a:0000:0000:0a20:0000:0000:0000:1a2a → 1a2a:0000:0000:a20::1a2a (Regel 1 & 2) (bruker forkortning på den største gruppen (trenger bekreftelse på at det er riktig))
(Kommunikasjon mellom IPv4 og IPv6) (IPv6 transition mechanism)