Page History

Klasser og navngiving

All kode i et Java-program ligger i såkalte klasser, altså inni en class-blokk. Klasser må ha et navn, og her har vi valgt EnodeDecode. I tillegg ligger klasser gjerne i en slags mapper som kalles pakke, og den angis med package-nøkkelordet. Her har vi valgt pakkenavnet trinn1. Sammen utgjør pakke- og klassenavnet det fulle navnet til klassen, som her er trinn1.EncodeDecode.

Typer må deklareres

Java krever at alle variabler deklareres (og gjerne initialiseres) før de brukes. Når vi her skriver String alphabet, så betyr det variablen alphabet bare kan ha verdier som er av type String. Her intialiseres samtidig alphabet til en bestemt String bestående av alle bokstaver i (det engelske) alfabetet. Fordelen med å angi typen er at Java kan sjekke at vi bare gjør lovlige ting med variablen. F.eks. kan vi finne lengden til den ved å skrive alphabet.length(), men vi kan ikke dele den med 2 som i alphabet / 2.

Bruk av semikolon

Variabel-deklarasjonen avsluttes med ; (semikolon), og dette er typisk for Java, hvor nesten alle setninger avsluttes med semikolon. Sammen med kravet om typer overalt, er dette det som irriterer Python-programmerere mest, fordi det virker så unødvendig og er så lett å glemme.

Kodeblokker og { }

Mens en i Python bruker : og innrykk for å angi koden som hører til inni funksjoner (også i if og for), så bruker en i Java { } (kalt krøllparenteser) rundt koden. Hvis det blir rot med krøllparentesene så blir Java fort forvirret, så det må en være nøye med. Java bryr seg ikke om innrykk, men det er viktig for å gjøre koden mer lettlest for oss, og de fleste Java-editorer ordner det for oss, basert på krøllparentesene.

Metoder

Funksjoner kalles metoder i Java, og som med variabler, så må en deklarere hva slags type verdi den returnerer ("regner ut") og hvilke typer parametrene har. Vi ser at encode-metoden tar inn en char, som er typen for tegn, og en int, som er typen for heltall, og returnerer en char. Igjen er poenget at når typene er angitt slik, så kan Java sjekke at vi ikke prøver å kalle encode med gale (typer) verdier og at vi ikke prøver å bruke resultatet feil. Denne sjekken kan gjøres mens vi skriver koden, altså lange før den kjøres, og tanken er at selv om det blir litt mer å tenke på og skrive, så sparer en tid ved å unngå feil.

Kalle metoder med dott-notasjonen

Som i Python, så bruker Java . (punktum eller dott) for å kalle funksjoner på en verdi.

String-metoder

alphabet.indexOf(letter) finner posisjonen til letter i alphabet og gjør i praksis det samme som alphabet.find(letter) i Python. Dette er egentlig nokså typisk: Python og Java har mange av de samme funksjonene, men har valgt forskjellig navn. Når indexOf-metoden kan kalles på denne måten, så er det fordi String-typen på en måte har metoden "inni" seg. En sier gjerne at en "ber" String utføre metoden. Her er noen andre nyttige String-metoder:

• charAt(pos): charAt returnerer tegnet på posisjonen angitt av argumentet, som må være et heltall. Denne metoden brukes i return-setningen til både encode og decode.
• length() returnerer lengden (antall tegn i String-en). Denne metoden brukes i for-løkka (se lengre ned) for å løpe gjennom alle tegnene i meldingen.
• indexOf(tegn): returnerer posisjonen til tegn (en char) i String-en. Dersom tegnet finnes flere steder, så er det den med lavest posisjon som gjelder. Dersom tegn ikke finnes, så returneres -1. Sånn sett kan indexOf brukes litt som Python sin contains-funksjon.

Prosedyrer og void-typen

Hensikten med run-metoden er å skrive ut informasjon, ikke å beregne en verdi. En bruker da void som retur-type, og en trenger ikke ha noen return-setning. En slik metode kalles en prosedyre, og dette er typisk for metoder som samler koden som utgjøre hovedprogrammet (og som vi derfor kaller hovedprogram-metoder).

Forgreining med if

Java sin if fungerer som Python sin, men den skrives litt annerledes. Som oftest samles setninger i hver grein med { }, men dersom en som her bare har én setning i en grein, så slipper en krøllparentesene. Les mer om forgreining med if her: if-kontrollstrukturen

for-løkker

Som i Python, å kan en bruke en for-løkke for å gå gjennom alle elementene i en String. Java har to varianter av for, og den som brukes her er den mest generelle (og tungvinte). Løkka består av fire deler, slik: for (initialisering; betingelse; steg) { setninger }

1. Initialsering: Her deklareres i som løkke-variabel. Den skal brukes for å løpe gjennom alle lovlige posisjoner i message.
2. Betingelsen bestemmer om løkke skal ta en runde til. Her skjer det så lenge i er mindre enn antall bokstaver i teksten.
3. Steg-delen brukes til å drive løkka fremover, og må stemme med betingelsen for å unngå evig løkke. Her økes i med 1, slik at en løper gjennom message tegn for tegn.
4. Setningene inni løkka utføres i hver runde og vil typisk inneholde kode for å behandle ett data-element. Her hentes tegnet på i-posisjonen ut, den dekodes og legges til output-variabelen.

Les mer om for-setninger, som brukes for å behandle data her: Data-drevne løkker

Utskrift til skjerm med System.out.println.

I Java gjøres utskrift til skjerm ved å bruke System.out.println (evt. System.out.print, som ikke avslutter med linjeskift). System.out er på en måte navnet til konsollet, og en ber den skrive ut ved å kalle println- eller print med det som skal skrives ut som argument.

Les om toString()-metoden, for å forstå hvordan println gjør om verdier til tekst. Les også om hvordan motstykket til output, som er input, ofte gjøres i Java: Input med Scanner-objekter.

Kjøring av programmer

I motsetning til Python, så kan en ikke legge et kall til run() i bunnen av fila. For å få kalt run()-metoden så må en ha en spesiell main-metode, hvor en først lager program-objektet med new og så ber dette program-objektet utfør run. Det er main()-metoden som kjøres når vi starter programmet med java-kommandoen i terminalvinduet eller bruker Eclipse sin Run-kommando. Les mer om forskjellen på hvordan kjøring av Python- og Java-programmer virker her: Kjøring av Python- og Java-programmer.