...
Problemet med vanlig DNS derimot var at den ble utviklet for statiske IP-adresser, og som man ser over nevnt i wiki-artikkelen var dette også greit til å begynne med, da IP-adresser sjeldent ble byttet, men med internettets eksplosive utvikling og den hurtige stigningen i antall PC-er både i hjemmet og på arbeidsplassen samt DHCP sin utvikling ble det nødvendig med nye metoder for DNS, og det var her Dynamisk DNS kom inn i bildet. Det var ikke lenger nok med å bare koble et domenenavn til en fast IP-adresse. Om en for eksempel drev å hostet noe fra hjemmenettverket, var det ikke sikkert at en i det hele tatt hadde en fast IP. En hadde en ISP å forholde seg til som også mest sannsynlig benyttet seg av en DHCP som ga ut dynamiske IP-adresser.[1]
...
Problemet med den opprinnelige DNS-protokollen var at den ble utviklet for statiske IP-adresser, dette var greit til å begynne med, da det var sjeldent at IP-adresser ble byttet tidlig i internettet sin tidlige utvikling. Men med den eksplosive utviklingen sammen med den hurtige veksten av PC-er både i hjemmet og arbeidsplassen og DHCP sin utvikling ble det også nødvendig med nye metoder for DNS, og det er her Dynamisk DNS kom inn i bildet. Nå var det ofte slik at hjemmebrukere hadde en ISP (Internet Service Provider) å forholde seg til, og de brukte som regel en DHCP (Dynamic Host Configuration Protocol) som automatiserte tildelingen av IP-adresser. Denne automatisering førte til at det ikke nødvendigvis var slik at man hadde samme IP fra gang til gang. Det var ikke lengre nok med å koble et domenenavn til en fast IP-adresse, nå trengte man nye metoder for å holde DNS-servere oppdatert med de stadige vekslende IP-adressene. De nye metode gjorde det mulig å f.eks. hoste ting fra hjemmenettverket som ofte hadde dynamiske IP-adresser før.
3. Virkemåte
Maskiner som ikke har statisk IP er vanskelig å bruke som servere, da DNS-servere peker til én spesifikk IP per domenenavn. I det IP-en til maskinen endres vil DNS-oppslaget være ugyldig.
...