Hvert år fødes det i Norge flere hundre barn med større eller mindre karlesjoner i huden - det vi på godt norsk kaller fødselsmerker. Disse er flate og røde, sitter oftest i ansiktet, og forsvinner aldri av seg selv. Etter som blodkarene utvider seg, vil 2/3 av disse merkene tvert imot bli mer markert med årene, ofte helt mørkeblå, og i drøyt 30 prosent av dem vil det dannes knuter som kan vokse utover i huden og i verste fall deformere hele ansiktet.
I tillegg fødes det hvert år noen tusen barn med såkalte hemangiomer: mørkerøde, opphøyde svulster av utvidede blodkar. Disse pleier å forsvinne i løpet av barndommen, men etterlater seg ofte misfarget, skrukkete hud. I ekstreme tilfeller kan også hemangiomene vokse i alle retninger og medføre store medisinske komplikasjoner, hvis de er plassert nær vitale organer.
Det sier seg selv at personer med store røde eller blå flekker i ansiktet ikke bare har et kosmetisk problem. For mange blir det også snakk om et alvorlig sosialt problem, med mobbing, isolasjon og tilbaketrekking.
FRYSING, SKJÆRING, SLIPING...
Fødselsmerker har gjennom tidene vært behandlet med røntgen eller sandpapir, man har forsøkt å fryse, brenne eller skjære dem vekk - alt med stygge arrdannelser og liten grad av avbleking som resultat.
Først med de siste årenes karlaserteknologi begynte man å oppnå resultater. Men uansett hva ukebladenes halleluja-reportasjer forteller: fortsatt oppnår ikke mer en 1/3 av pasientene normal hudfarge. De øvrige blir aldri helt "flekkfrie".
Ingen har helt forstått mekanismene for hvorfor noen pasienter responderer på laseren og andre ikke, ut over at det måtte ha med blodkarenes beskaffenhet å gjøre. Men noen patent metode for å finne ut om en flekk var sånn eller slik under overflaten, har man ikke hatt. Dermed har laser ofte vært gitt litt "på vona", og mange pasienter har utsatt seg for dyr, langvarig og til dels smertefull behandling uten at resultatet ble slik de håpet.
Hemangiomer har hittil ikke blitt behandlet med mindre de ligger i øyeregionen eller andre steder hvor de kan deformere underliggende organer.
Ved Hudavdelinga på Regionsykehuset i Trondheim har nå en medisiner og en fysiker funnet hverandre i et felles medisinsk-teknisk prosjekt. Det er Eli Janne Fiskerstrand, hudlege og stipendiat ved Det medisinske fakultet, og Lill Tove Norvang, sivilingeniør og doktorgradsstipendiat ved Institutt for fysikalsk elektronikk. Sammen har de i snart tre år undersøkt og behandlet 51 pasienter med store fødselsmerker, i den hensikt å kartlegge merkene og forstå mekanismene for å utnytte laserteknologien på best mulig måte. Veileder og primus motor for prosjektet er professor Lars O. Svaasand ved Institutt for fysikalsk elektronikk.
FARGEANALYSE
Fysikerens instrument er et apparat som kalles refleksjonsspektrofotometer. Det er et standardapparat for fargeanalyse, som har vært brukt siden 1930-tallet. Det sender synlig og nært infrarødt lys inn mot den flaten man ønsker å måle på, og det reflekterte lyset detekteres og gir informasjon om flaten. Denne informasjonen deles etter bølgelengde (frekvens) eller farge på lyset.
Ved målinger på glatt flate er analysen av dette bildet entydig, men ved målinger på hud vil bildet være sammensatt, og analysen blir svært komplisert. Lys med ulike bølgelengder henter informasjon fra forskjellige deler av huden. Refleksjonsspektre av fødselsmerker kan dermed danne et slags kart over merkets "indre liv": blodkarenes størrelse og plassering, pigmentering og så videre.
Fordi bildet er såpass komplisert, har ingen tidligere klart å lage en matematisk modell for huden, som tar hensyn til at ikke to pasienter er like. Sammen med professor Svaasand har Lill Tove Norvang utviklet en modell på grunnlag av fysiske pasientdata. Medisinerens vevsprøver gir en slags fasit på sammensetningen av fødselsmerkene - blant annet størrelse, tetthet og plassering av blodkarene. Dette er sammenholdt med refleksjonsspektre av de samme merkene. Matematiske modelleringer og simuleringer av disse spektrene har gitt grunnlaget for en gruppering av de ulike fødselsmerkene. Beregninger gir de teoretisk mest optimale betingelsene for individuell behandling.
- Målinger av refleksjonsspektre er en enkel metode som ikke krever medisinske inngrep. Medisineren får dermed enkelt utstyr til å bestemme optimal puls og intensitet på laseren, og hvilken dybde lyset må ned til. Man vil dermed kunne skille ut de pasientene som vil respondere godt på dagens laserbehandling, og hvilke som krever andre typer lasere, forklarer Norvang.
ALLE KAN HJELPES
- Det vi nå vet, sier de to stipendiatene, - er at hvis pasientene har et kart som ser sånn-og-sånn ut, så vil han/hun kunne behandles med bra resultat. Hvis derimot blodkarene er små, har for tjukke vegger eller ligger for dypt, så er de utenfor rekkevidde av den vanlige karlaseren. Og dette gjelder altså rundt 2/3 av pasientene.
Begrensningene skyldes laserlysets bølge- og pulslengde. Laseren produserer gult lys, og ved denne bølgelengden er det bare de overflatiske blodkarene som ødelegges. En økning i bølgelengden opp mot den røde delen av spekteret vil gi økt dybdeeffekt; dermed kan man fjerne blodkar gjennom hele hudens dybde. Pulslengden, det vil si laserlysets varighet, er ekstremt kort, bare 0,45 millisekund. Dette innbærer at blodkar med diameter over 0,1-0,2 mm ikke blir tilstrekkelig oppvarmet. - Beregninger viser at en økning av pulslengden til 1-10 millisekund vil være optimal for de største blodkarene. Fødselsmerker med svært små blodkar kan behandles mer effektivt med lasere som har kortere puls enn dagens karlaser, forklarer Fiskerstrand.
Teknologien er under utvikling og delvis ferdig utviklet, laserfirmaene venter bare på at noen sier at "dette vil vi ha". - Nå vet vi hva som er problemet og hva vi trenger. Hvis Hudavdelinga fikk to andre typer lasermaskiner i tillegg til den vi har, ville vi kunne behandle de aller fleste med godt resultat, mener Fiskerstrand.
ETTERLYSER FORSØKSPERSONER
Hun arbeider også sammen med professor Svaasand for å finne nye nedkjølingsteknikker som kan gjøre det mulig å øke laserdosene. Mange fødselsmerker vil nemlig blekes bedre ved høyere doser laserlys. Problemet er imidlertid risiko for arrdannelse og pigmenttap, eventuelt langvarige brune flekker i huden dersom temperaturen i vevet blir for høy. Nedkjøling av de øvre hudlagene umiddelbart før hver laserpuls vil kunne forhindre disse komplikasjonene.
Arbeidet med å optimalisere kjøleteknikken er tidkrevende, spesielt fordi resultatene av forsøkene først ses to-tre måneder etter behandling. - I tillegg har vi begrenset tilgang på forsøkspersoner. Lesere med fødselsmerker vil bli godt mottatt ved Hudavdelinga!, oppfordrer Fiskerstrand.
