Norges viktigste minister

Hans Otto Frøland ved Historisk institutt mener at LOs politiske særstilling i siste instans kan ha konsekvenser for demokratiet.

At Hågensen er Norges viktigste «minister», begrunner Frøland med endringene i det norske finans- og kapitalmarkedet på slutten av 80-tallet. Internasjonaliseringen som fjernet den direkte statlige kontrollen, gjør at regjeringens økonomiske politikk i dag hviler på det inntektspolitiske samarbeidet med LO. På mange måter er samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet formålstjenlig. LO-ledelsen har vært en modererende kraft og skal ha mye av æren for stabiliteten og veksten i Norge i etterkrigstida og bedringen av konkurranseevnen gjennom 90-åra. Men prinsipielt sett er LOs særstilling betenkelig, sier Frøland, og skisserer den spesielle rollen LO har som pressgruppe, og hvilke konsekvenser det har for Stortinget.

Stortinget utspilt

Hvis vi mener demokrati handler om like rettigheter, så bryter LOs privilegerte posisjon med dette. Vi bekymrer oss for ytre press på Stortinget fra EU via EØS og Schengen, men vi er imidlertid ikke så bekymret for nasjonalt press på Stortinget i form av hjemlig lobbyvirksomhet eller korporative kanaler. Men mener du at Stortinget blir utspilt på grunn av samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet? Ikke direkte utspilt, men det bryter med prinsippet om lik adgang i og med at presset fra LO på mange måter er systematisert og institusjonalisert. I mange saker bindes Stortinget opp uten å ha reelle valgmuligheter, sier Frøland og bruker pensjonsordningene det forhandles om i lønnsoppgjøret, som eksempel. Det synes å ha vært betydelig skepsis mot å finansiere nedsatt pensjonsalder på Stortinget, men med lønnsoppgjøret har tendensen snudd. Vedtaket om nedsatt pensjonsalder kan dermed sies å ha blitt presset på Stortinget utenfra. Poenget mitt er at dette presset ikke er vesensforskjellig fra det som kommer fra EU via EØS, for eksempel med vinmonopolsaken og matsminkesaken, sier Frøland. Staten betaler oppgjør Frøland mener likevel ikke at alt er avtalt spill, og tror ikke at for eksempel pensjonsavtalen var et spill for galleriet. Men der var en gjensidig forståelse, og mye av knuffingen synes å være symbolpolitikk. Vi skal ikke glemme at LO opp gjennom historien har blitt brukt til å implementere Arbeiderpartiets politikk, fra bekjempelsen av kommunismen på 50-tallet fram til inntektspolitikken i dag, sier Frøland. Men er det ikke betenkelig også motsatt vei, at staten nå er med på å betale deler av lønnsoppgjøret i form av regningen på pensjonsavtalen? Det er riktig at andre samfunnsgrupper må betale for LO-medlemmenes lønnsoppgjør. Men samtidig så kan det synes fornuftig i og med at bedriftene da kan bruke overskuddene til investeringer, som igjen bidrar til Norges sunne økonomi. I årene framover vil vi trolig se flere oppgjør av denne typen, hvor regjeringen blir en erklært part. Videre- og etterutdanningsreformen blir nok viktig i lønnsoppgjørene fremover, mener Frøland og legger til at regjeringens betalingsvillighet trolig er en av grunnene til at NHO, bekvemmelig nok, godtar samarbeidet mellom LO og Arbeiderparti-regjeringen. Det er stort sett på interne seminarer at NHO leker med tanken om markedsbaserte oppgjør, sier Frøland.

Forsterket «jerntriangel»

I disse dager går høringsfristen ut for Arbeidsrettsrådets innstilling når det gjelder arbeidstvister og bortfall av streikerett for mindre arbeidstakerorganisasjone. Hvis Stortinget vedtar arbeidstvistloven, så vil det forsterke LOs og NHOs posisjoner enda mer, sier Frøland og er opptatt av at dersom man hele tiden velger de formålstjenlige «billige» løsningene foran de mer prinsipielle kostnadskrevende, så vil det på sikt få utilsiktede konsekvenser. Selvfølgelig er det mye av dette som gagner samfunnet og vår økonomi, det er forståelig at våre myndigheter lander på slike løsninger. Men det er likevel på sin plass å diskutere det prinsipielle ved hovedorganisasjonenes særstilling, sier Frøland. Han spår samtidig at samarbeidsstrukturene mellom partene i det såkalte «jerntriangelet»; Ap, LO og NHO, vil bli tettere framover, og at kritikken mot samarbeidet blir svakere. Jeg tipper at «jerntriangelet» vil spille på lag og framstå som et forsvar mot den globale økonomien. Slik «korporativ nasjonalisme» vil nok bli oppfattet som et formålstjenlig redskap for å forsvare Norges økonomi, sier Frøland til Universitetsavisa.

KJERSTI T. MORSTØL

NTNU
Info.avd.
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997