Temaet for statsministerens samråd ved NTNU denne uka var kompetanse.
I regjeringens langtidsprogram er utdanning, forskning og kultur omtalt som en «vegg» i
det norske hus. Kanskje vil det være riktigere å bruke betegnelsen grunnmur eller fundament.
Statistisk Sentralbyrå har gjort beregninger som viser at 70 prosent av våre nasjonale
investeringer ligger i befolkningens kompetanse. Den kompetanse som skapes gjennom utdanning
og opplæring, er fundamentet for vårt sosiale, kulturelle og økonomiske liv. Gjennom
grunnskolen og videregående skole skapes en felles erfaring og en felles forståelse,
som er nødvendig for vårt sosiale og kulturelle liv. Gjennom yrkesutdanning,
profesjonsutdanning og videregående studier og forskning skapes ferdigheter og ny kunnskap
og forståelse som grunnlag for vår materielle levestandard og for innsikt i vår virkelighet.
I alt dette utgjør utdanningssystemet hovedstrukturen.
I fremtidens samfunn vil det være mange aktører som tilbyr undervisning, kurs og aktiviteter
som skal utvikle kompetanse. Tilbudene vil ha mange former, ikke minst vil de mulighetene
moderne informasjonsteknologi gir, føre til en flora av tilbud over Internett, i fjernsyn,
ved videoer osv. Det blir ikke lett å skille mellom godt og dårlig. I dette må det nasjonale
utdanningssystemet ha en rolle som kvalitetssikrer og kvalitetsgarantist. Det må fungere som
et referansepunkt som oppfattes som objektiv og uhildet. I det ligger selvfølgelig en
alvorlig forpliktelse. Det medfører også et felles ansvar for kvalitet og sammenheng i
hele utdanningssystemet.
Men skal vi ved universitetene ivareta vår del av rollen, krever det en solid forankring
i samfunnet. Vi må utvikle en nærhet og et engasjement i forhold til de andre delene av
utdanningssystemet, til organisasjoner, og til arbeidslivet. Klarer vi ikke å møte den
utfordringen, risikerer vi at TV-selskapene og private entreprenører står frem som de
viktigste formidlere av kunnskap og kompetanse.