Den nasjonale utdanningskapasiteten innenfor data/informatikk/telematikk er underdimensjonert, statistikkene antyder at den bør dobles. Minst. Markedet er overopphetet, studentene loses inn i arbeidsforhold før utdanningen er avsluttet. Næringslivet signaliserer at det eksisterende misforhold mellom etterspørsel og tilbud på datakompetent arbeidskraft er uakseptabelt. Norsk Investorforums planer om å opprette et utdanningstilbud på Fornebu er konkret uttrykk for denne misnøyen.
Datateknologien har invadert de fleste menneskelige aktivitetsområder, både i offentlig og privat sektor. Teknologien åpner muligheter og legger premisser for morgendagens samfunn. Veivalgene er uendelige. Hensiktsmessig bruk av datateknologi fordrer at utøveren mestrer å kommunisere med andre, å jobbe i team. Ofte forutsettes det et utstrakt samarbeid med andre faggrupper. Gode løsninger kjennetegnes ved at brukernes behov er forstått, og at hensynet til helheten er ivaretatt. En nøkkel kan være en vakker gjenstand i og for seg, men den oppfyller først sin funksjon når den passer i hullet. Mismatch mellom gjenstand og funksjon har ligget til grunn for store feilslåtte investeringer i avanserte datasystemer.
Kvinner foretrekker å arbeide i team. Kvinner er tradisjonelt sterke i mellommenneskelig kommunikasjon. Kvinners interesse for teknologi er vinklet mot mulighetene for anvendelse. Med andre ord, det er grunn til å tro at det ligger gevinster i å koble kvinner og datateknologi. Norsk næringsliv og offentlig forvaltning har sett dette potensialet, og datakompetente kvinner er spesielt etterspurt.
Hvorfor ser ikke kvinnene selv de utfordringene datateknologien gir dem - når «alle andre» synes det er åpenbart? Hvorfor velger de seg bort fra faget når en rekke forhold tilsier at de er sårt tiltrengt? Faget har et image-problem. Jentene i den videregående skole identifiserer faget med den asosiale, teknologifikserte hacker av hankjønn. «Data-freakeren» blant klassekameratene er slik, media bekrefter bildet. Tradisjonelle «jenteverdier» er totalt fraværende i de forestillingene som florerer. Resultatet ser vi, forsvinnende få kvinner velger utdanning innen data. Ikke bare i Norge, fenomenet er internasjonalt. Sverige har gått til aktive mottiltak; informasjonskampanjer der kvinner opptrer som datautøvere for å «knekke» hacker-myten, vektlegging av anvendelse i det faglige innhold og innføring av undervisningsmetoder som jenter erfaringsmessig finner seg bedre til rette med. Tiltakene har fungert; jenteandelen har økt, og de faglige prestasjonene ved de såkalte «jenteinngånger» står ikke noe tilbake for de øvrige studentenes ferdigheter.
NTNU som universitet må forholde seg til det eksisterende misforhold mellom etterspørsel og tilbud innen datautdanning på cand.scient. og siv.ing. nivå. Det gjelder utdanningskapasiteten generelt, og av kvinner spesielt. Den opphetede situasjonen i arbeidsmarkedet setter oss i en situasjon der vi blir tvunget til å veie interne mot eksterne hensyn; det vil si at skepsisen mot ordninger som smaker av kvotering, må veies mot den forpliktelse universitetet har til å dekke samfunnets behov for kvalifisert arbeidskraft, kvantitativt og kvalitativt.
NTNU - et universitet i samfunnet, i tiden?
Beslutningene i dagens problemstilling er relevante for svaret.