innspill

Det første året i NTNUs historie er snart omme. Men like lite som det skrives biografier om ettåringer, like lite formålstjenlig er det å forsøke å beskrive NTNUs historie så langt. En ettåring gjennomgår en enorm læreprosess. Han eller hun lærer å kjenne gjenstander og mennesker, beveger seg ved egen hjelp og er i ferd med å lære å stå oppreist og gå. Det dannes mønstre i hjernen, som korresponderer med den ytre virkelighet. I prosessen er det mye prøving og feiling.

Selv om NTNU er en nyskaping, så er nok ikke hjernen like ubeskrevet og mottagelig for inntrykk som hos et nyfødt barn. Nå er det de som mener at arvesynden overføres gjennom generasjoner, og at selv uskyldige nyfødte bærer denne med seg. Inn i NTNU følger mye gammelt arvestoff i form av strukturer, holdninger og forestillinger skapt gjennom årtier. Ikke akkurat syndige forhold, men tradisjonelle tenkemåter som virker hemmende når en skal tilpasse seg en ny virkelighet.

Vi må også regne med en del prøving og feiling, en del frykt og vakling. Men, som barn, må vi lære i prosessen. Vi må ville og vi må prøve, lære av våre feil og prøve på nytt igjen. Og vi kommer til å trå feil noen ganger. Det må vi alle erkjenne, og være villig til å endre kurs når det er nødvendig. Samtidig må vi, som foreldre, ha tålmodighet og overbærenhet med det mangelfulle og det som går galt. I tro på at vi er i en prosess mot en bedre organisasjon, et bedre universitet som ivaretar tradisjon, samtidig som det evner å møte fremtidens utfordringer.

Dette har vært et år med mange omskiftninger, nytilpasninger, med utredninger og høringer. Dette har for svært mange ført til et stort arbeidspress med usikkerhet for fremtiden. Samtidig har det vært et ekte engasjement for å skape et NTNU som fyller sin funksjon i samfunnet og som samtidig gir mening for alle universitetets ansatte.

Takk for innsatsen i 1996. Med ønske om en god jul og et givende og interessant 1997!

Emil Spjøtvoll