Clintons langsiktige makt
Bill Clinton avla i midten av januar ed for sin andre periode som president i USA. Det forventes at han vil legge opp til en mer aktiv politikk på mange områder nå som han ikke lenger trenger å tenke på neste valg. Cand. philol. Gunvor Wendel ser i dagens kronikk på en side ved presidentens makt som omtales lite i norske medier, nemlig muligheten til å skaffe seg langvarig politisk påvirkningskraft via domstolene. Wendel forbereder for tiden et større arbeid om den amerikanske høyesteretts plass i det føderale systemet.I november i år gikk amerikanerne til valgurnene og gjenvalgte president Clinton for fire nye år i Det hvite hus. Valget fikk stor oppmerksomhet i media, og alt dreide seg om hvilken retning Clintons politikk vil få i hans andre og siste periode. Det man derimot sjelden hører snakk om, er hvordan Clinton kan sette mer varige spor etter seg på siden av det vi vanligvis tenker på som politiske kanaler. En av presidentens viktigste oppgaver er nemlig å utnevne føderale dommere, også til høyesterett. De føderale domstolene har lovettersyn som en av sine funksjoner. De skal avgjøre om en lov er i strid med grunnloven. Gjennom denne funksjonen har domstolene fått en omstridt politisk rolle, og president Clinton har altså innflytelse over hvem som skal inneha denne rollen.
Det ideelle bildet av den dømmende makt i et demokrati er at den skal være en nøytral fortolker av loven. Og den må ikke under noen omstendigheter lage loven selv. Det tredelte maktfordelingsprinsippet har spesielt i USA hatt en stor ideologisk kraft. Spørsmålet er naturligvis om det i det hele tatt er mulig å være fullstendig politisk nøytral selv for en dommer i høyesterett. I svært mange tilfeller, særlig i etterkrigstiden, har den amerikanske høyesterett avsagt prinsipielle kjennelser ved lovettersyn, som har utsatt retten for kraftige beskyldninger om å være en politisk aktør i seg selv. Dette gjaldt blant annet sakene hvor høyesterett på 50- og 60-tallet opphevet raseskillet, og det gjelder innen høykontroversielle tema som abort, dødsstraff og homofili.
På tross av vakre ord om demokratiske idealer og valgenes fortreffelighet er det lange tradisjoner i USA for politisk motiverte utnevnelser til domstolene. Dette merkes særlig i forbindelse med høyesterett. Ronald Reagan gikk åpent ut og sa at han ville utnevne dommere som delte hans konservative syn blant annet i abortpolitikken. Reagan utnevnte et stort antall unge dommere i løpet av sine to perioder som president, og har på den måten så å si kunnet påvirke politikken via bakdøren. Det er imidlertid ingen selvsagt automatikk i at dommerne avgjør alle saker i henhold til presidenten som utnevnte dem sin ideologi. Den liberale Earl Warren ble for eksempel utnevnt av den konservative president Eisenhower. Warren ledet høyesterett gjennom en rekke saker som var med på å sikre nye rettigheter for mange samfunnsgrupper. Han var også leder da raseskillepolitikken i USA ble opphevet. Abortmotstanderen Richard Nixon utnevnte på sin side flere av dommerne som var med på å legalisere abort gjennom en prinsipiell dom i 1973.
President Clinton har utnevnte selv to av høyesteretts ni dommere i sin første presidentperiode. Hele seks av de øvrige høyesterettsdommerne ble utnevnt av Reagan/Bush i perioden 1981-1992. Og den siste ble utnevnt av Gerald Ford. Det er ikke sikkert at Clinton får anledning til å utnevne noen nye høyesterettsdommere i løpet av sine neste fire år i Det hvite hus. Det må i så fall være hvis en av de to eldre dommerne i høyesterett skulle velge å trekke seg tilbake, eller hvis noen av medlemmene skulle falle fra.
Høyesterett ledes i dag av William Rehnquist (72). Han kan som høyesterettsdommer sitte på livstid, men det er få som gjør det. Det vil av aldersmessige årsaker ikke være unaturlig om Rehnquist i løpet av de neste fire årene valgte å trekke seg fra høyesterett. Enkelte dommere tar imidlertid hensyn til hvem som vil få utnevne deres etterfølger når de vurderer å gå av, og det regnes som mer enn usannsynlig at Rehnquist velger å gå av under Clinton. Den svært konservative Rehnquist, som ble utnevnt av Nixon og som ble justitiarius under Reagan, står politisk langt fra Clinton. Han har blant annet kjempet for å begrense antall lover som kjennes grunnlovsstridige av høyesterett, noe som dermed gir lovgiverne i de enkelte statene større frihet. Eksempelvis var Rehnquist motstander av dommen av 1973 (Roe vs. Wade) som fastslo retten til abort, og han har vært mot mange andre historiske kjennelser i høyesterett, som har gitt rettigheter til nye grupper.
Mens det ventes at Rehnquist vil satse på å "overleve" Clinton, er situasjonen annerledes for en annen av høyesterettsdommerne som trekker på årene, John Paul Stevens (76). Han har gått sine egne veier i de fleste saker, og viser ingen bestemt partipolitisk retning i sine stemmeavgivelser og begrunnelser. Men hverken Stevens eller noen av de andre medlemmene av høyesterett har gitt signaler om en nært forestående avgang.
Høyesteretts politiske makt og innflytelse i USA er allment erkjent, og alle utnevnelser til høyesterett følges derfor med argusøyne. Siden alle utnevnelser til høyesterett må godkjennes av Senatet, kan presidenten ikke regne med å få gjennomslag for ekstremt politiske utnevnelser. Det har ved flere anledninger hendt at kandidater har blitt avvist. Ronald Reagan opplevde dette, og Clarence Thomas, som ble beskyldt for seksuell trakassering av en tidligere kollega, slapp gjennom med et nødskrik. Clintons to utnevnelser i hans første presidentperiode ble godkjent uten de helt store overskrifter, fordi kandidatene ble sett på som svært godt kvalifiserte og politisk moderate i sine tidligere dommerkarrierer. Men Republikanerne økte sitt flertall i Senatet etter valget i november, og det vil derfor bli enda vanskeligere for Clinton å få gjennomslag for liberale kandidater. Man kan anta at Clinton vil prøve å finne kandidater som antas å dele hans eget politiske grunnsyn, men som samtidig er så moderate at de kan aksepteres av det fiendtlig innstilte senatsflertallet.
I lavere rettsinstanser er det stadig utskiftninger, og også her drives det lovettersyn. Men på grunn av appellretten til høyesterett er det på det aller øverste nivået i amerikansk rettsvesen at mulighetene for politisk innflytelse utenfor valgte organer er størst.
Hvorvidt denne praksisen er politisk legitim eller en demokratisk måte å drive politikk på, debatteres ivrig blant politikere, interessegrupper, dommere og akademikere. Hovedargumentene mot høyesteretts politiske makt dreier seg selvsagt om at dommerne ikke er valgt av folket. Andre hevder at når høyesterett erklærer lover grunnlovsstridige, forskyves balansen mellom den føderale og de statlige regjeringene. Der er en sterk bevegelse i USA som arbeider for å sikre størst mulig rettigheter for de enkelte stater, og mot en sterk sentralstyring fra Washington. Validiteten av disse argumentene kan selvsagt anes, men det finnes sterke motargumenter. Stort sett alle presidenter får en mulighet til å utnevne høyesterettsdommere, og slik får man en viss utjevning i politisk ideologi. Videre har det vist seg at dommere ofte skifter politisk retning etter at de har tatt sin plass i dommerkollegiet. Man kan dermed ikke være sikret at ens politikk vil ha innflytelse på rettens kjennelser. Dessuten - domstolene i USA er ikke mindre uavhengige enn i andre land, og i de fleste tilfeller er politisk ståsted en svært underordnet faktor i rettens arbeid.
