Vi har nettopp hatt Humaniora-dagene ved NTNU. Det var et meget vellykket tiltak med stor faglig spennvidde og god deltakelse ved de ulike arrangementene. Pressen fulgte også opp med fyldig omtale av enkelte av foredragene.
Paradoksalt nok får vi Humaniora-dagene i Trondheim først etter at vi fikk NTNU. Men kanskje er det ikke så merkelig. I prosessen før NTNU ble opprettet, måtte spesielt de teknologiske miljøene reflektere over og klargjøre sin spesielle oppgave og rolle. Med det nye navnet på universitetet blir det likeledes viktig for de andre fagtradisjonene å vise frem hva de står for i kunnskapstradisjoner og utvikling av erkjennelse. Dette er viktig både for fagmiljøene selv og for de andre ved NTNU. Vi må ha en gjensidig forståelse av ulike disipliners ståsted og faglige verdier, både for å leve sammen i samme organisasjon og for å se hvorledes vi kan inngå et fruktbart samarbeid. I et slikt samarbeid er det viktigste spørsmålet "Hva kan jeg lære av den kunnskap og innsikt andre har?", ikke kravet om "Nå må dere ta dere sammen og arbeide med ting som jeg synes er viktig!"
De humanistiske miljøer har vist litt av hva de kan. Gjennomgangstemaet var myter: Myter som fortellinger og forestillinger, og den betydningen disse har i vårt liv. Vi er alle påvirket av mytene, de er underbevisste pådrivere, de preger vår tenkemåte og våre holdninger, våre drømmer og ambisjoner - på godt og vondt.
Også i NTNU-sammenheng finnes det en del myter. Vi er i en prosess hvor vi skal avlive falske myter om hverandre. Men myter har også en positiv funksjon. De støtter opp under forestillinger og ambisjoner. Ved NTNU har vi myten om tverr- og flerfaglighet. Som de klassiske myter er den ikke entydig, og kan tolkes på ulike måter. Men - som gode myter - gir den forestillinger som motiverer.