I 1993 foretok den norske barnepsykologen Magne Raundalen en undersøkelse blant Sudan-barna i Kakuma flyktningleir i Kenya for Unicef. Han ga et alvorligere bilde av situasjonen enn Rädda Barnens fagfolk. Ifølge Raundalen led mer enn halvparten av barna av traumer. Videre fant han at en stor del av flyktningbarna hadde fått redusert sin livskvalitet som følge av ettervirkningene av det de hadde opplevd.
Rädda Barnens psykologer hadde tidligere kommet til at bare 1-2 prosent av barna led av "Post Traumatic Stress Disorder" (PTDS).
De avvikende konklusjonene ble drøftet og forklart med at undersøkelsene hadde ulike utgangspunkt. Rädda Barnen hadde kartlagt mentale forstyrrelser, mens Raundalen/Unicef undersøkte sannsynligheten for at barnas livskvalitet var forringet. Psykologene ble enige om at den mest korrekte betegnelsen på barnas tilstand var "Post Traumatic Stress Reaction" (PTDR).