Nomadekulturen hjalp
- I arbeidet med barn og krig leter vi alltid etter barnas sterke sider. Mye av årsaken til at Sudan-barna greide seg såpass bra uten voksne ledsagere, lå i deres evne til å mestre truende situasjoner. Dette har å gjøre med deres "coping mechanisms" som er en del av kulturbakgrunnen deres.Det sier den etiopiske psykologen Hirut Tefferi, som var med på å samle inn den enestående dokumentasjonen om Sudan-barna. Tefferi har fulgt opp denne spesielle gruppen flyktningbarn i åtte år nå. Hun er ansatt i Rädda Barnen, Addis Abeba, som "regional coordinator, children in armed conflict and displacement".
- I nomadekulturen i Sør-Sudan lærer barna tidlig hvem som er venn og fiende. Der disse barna kom fra, har de levd med krig i 1000 år. I tillegg til borgerkrigen har de alltid opplevd stammekriger og kvegtyverier. Guttene sendes ut som gjetere fra de er små. De samles i grupper rundt bålet om kveldene og snakker sammen, og de større barna støtter de mindre. Selv de yngste barna er respektert. Verden er ikke så gal for dem, de har en struktur på livet sitt.
Visste hva som foregikk
For barn som rammes av krig, er det en ekstra påkjenning at de ikke skjønner hva som foregår, sier Tefferi. Sudan-barna hadde den fordelen at de var blitt orientert hjemme om krigen, og de var vant til å drøfte den.En annen fordel ved nomadekulturen i Sør-Sudan er at alle forlatte barn har rett til å komme og bo hos slektninger, eller hos folk fra samme område. Denne skikken ble til god hjelp i flyktningleirene. Hjelpearbeiderne hadde ikke problemer med å få voksne flyktninger til å adoptere de foreldreløse barna, selv i familier der det var mange barn fra før. De adopterte fikk egen hytte å bo i og var kanskje vel så mye sammen med barna de hadde flyktet sammen med, men alle barna hadde minst en voksen å gå til.
Deler erfaringer
Tefferi ser positivt på samarbeid mellom afrikanske og vestlige psykologer i arbeidet for krigsbarna. Hun deltar nå i et Emergency Standby Team som skal bistå når nye barn rammes av krig. Intervjuene av de 15 000 Sudan-barna var, da de ble avsluttet i 1994, den eneste omfattende undersøkelsen av virkninger av krig på barn i den tredje verden. Selv om kulturforskjellene er store i ulike samfunn, mener Tefferi at erfaringene fra prosjektet kan være nyttige også i andre verdensdeler.- Vi er alle mennesker, og alle samfunn har noen sterke sider. Vår oppgave er å identifisere "coping mechanisms" som kan være til hjelp. I Bosnia, f.eks., må utenforstående respektere bosniernes egen evne til å bearbeide krigsopplevelsene. Men samtidig fins det visse prinsipper i dette arbeidet som vi kan gjøre nytte av, sier Hirut Tefferi.
SIGURD AARVIG
