En utrolig flyktninghistorie
Prøv å forestille deg samtlige av Trondheims barn i grunnskolealder på flukt uten voksne ledsagere, på vandring i månedsvis i et krigsområde. De går i dager uten mat, slåss med ville dyr, angripes av soldater og overlever ved å spise røtter og det de finner underveis...
I Sudan skjedde dette. I 1987-88 kom nesten 15 000 barn, hovedsakelig gutter mellom ni og 14 år, over grensen til Etiopia etter en flere måneder lang vandring gjennom noen av verdens mest ugjestmilde områder. En rapport fra masseflukten viser at de fleste av barna kom overraskende godt fra strabasene..
Bakgrunnen for flukten var et ønske om å berge barna fra den årelange borgerkrigen i Sør-Sudan, der frigjøringsbevegelsen SPLA sloss mot regjeringssstyrkene fra nord. Bl.a. var det viktig å hindre tvangsrekruttering av barna til regjeringshæren. Mange landsbyer ble nærmest tømt for guttunger. En stor del av dem hadde mistet foreldrene i krigen, mens andre ble sendt hjemmefra av foreldrene.
I god psykisk form
I juni 1987 begynte de å strømme over grensen til Gambella-regionen i Etiopia. Noen av dem hadde gått til fots i tre måneder. De kom i grupper på ti, hundre og noen ganger flere tusen. Myndighetene og internasjonale hjelpeorganisasjoner opprettet flyktningleire for dem, og barna deltok i organiseringen av det som nesten ble en by med 14 818 mindreårige innbyggere.Svenske Rädda Barnen og FNs flyktningorganisasjon UNHCR benyttet anledningen til å dokumentere historien til barna. En av de oppsiktsvekkende oppdagelsene som ble gjort, var at barna overveiende viste seg å være i god psykisk form, selv etter en rekke traumatiske opplevelser under den lange vandringen, langt borte fra familien. I løpet av de to første årene i Gambella ble bare 173 av barna - noe over 1 prosent - behandlet for mentale forstyrrelser. Samtalene med barna viste at de hadde støttet og hjulpet hverandre på en beundringsverdig måte under den slitsomme og farlige ferden.
På flukt - igjen
Fem år etter ankomsten til Etiopia førte politiske omveltninger i landet til at situasjonen igjen ble utrygg for Sudan-barna. Etiopia fikk et regime som var mer vennligstilt til den sudanske regjeringen. De lokale stammene i Gambella, som i begynnelsen hadde støttet og hjulpet flyktningbarna, var nå mer fiendtlig innstilt, og barneleirene ble flere ganger utsatt for angrep.Dermed la de ut på vandring igjen, tilbake til Sudan og deretter sørover til Kenya. Under denne ferden ble de angrepet av sudanske regjeringssoldater og måtte svømme over flomdigre elver der krokodiller lurte i vannskorpen. Noen ble drept underveis, andre ble rekruttert av SPLA, og noen hundre ble gjenforent med familiene sine. De fleste tok seg imidlertid frem til Kakuma i Kenya.
Her fortsatte hjelpearbeidet for dem. Rädda Barnen og UNCHR gjennomførte nye intervjuer. Dokumentasjonen er samlet i en rapport med tittel "The Unaccompanied Minors of Southern Sudan" (A Rädda Barnen report, Stockholm November 1994).
Undersøkelsen av barnas tilstand og behandlingen av dem gikk hånd i hånd. Gjennom intervjuene fikk de fortalt om opplevelsene underveis - om frykt, sult og anstrengelser. Barna fikk i oppgave å skrive om livet sitt. De fortalte om drømmene sine, tegnet og skrev dikt. På den måten ble traumene deres bearbeidet. På egen hånd organiserte de eldste barna mye av virksomheten i flyktningleiren. De bygget hytter, fordelte mat, startet undervisning og helsestell. De første hjelpearbeiderne forteller at oppgaven deres i stor grad gikk ut på å støtte opp om barnas egen organisering.
Da Sudan-barna kom til Kenya i 1992, var de et sted mellom 12 000 og 13 000, og mange av dem var ikke lenger barn. Her var de trygge for krigen, og forholdene for dem ble etter hvert bedre. Men framtida er fortsatt usikker for dem så lenge borgerkrigen i Sudan pågår. Et voksende dilemma for bistandsarbeiderne i flyktningleiren er hvordan barna fortsatt skal hjelpes uten at de blir avhengig av bistand utenfra for resten av livet.
