Bøkene som våre venner
Bøkene er våre beste venner, også når de vender oss ryggen, sa den danske litteraten Edvard Brandes. Når jeg sitter i mitt eget bibliotek og ser langs bokryggene, kjenner jeg at han hadde rett. Men som i ethvert vennskap; følelsene kan være sammensatte og vekslende, gode og vonde. Venner er krevende, og har lov til å være det. Venner er også budbringere fra andre områder enn dem man selv beveger seg i. De forteller om viktige og mindre viktige begivenheter, men de forteller - med ord. I en billedpreget tilværelse, med den sterke aksentuering på følelser som moderne billedmedier har, er det påkrevet at ordene fortsatt er her som formidler av ratio; kunnskap og fordypende innsikt. Et bilde kan si mer enn tusen ord, heter et gammelt ordtak. Jeg tror det er grunn til å legge vekten på kan, for dette skjer nok i de aller færreste tilfeller.
Å skrive skjønnlitteratur er en marginal ytring, selv om den for forfatteren er altoppslukende. Mario Vargas Llosa, den store peruvianske dikter og mislykkede presidentkandidat, skrev i et essay som ble publisert tidlig i høst at hans hjemlige publikum ikke er større enn at det går inn i en rimelig stor kinosal. Men like fullt finner han mening i å skrive, også for sine landsmenn, selv om hans spanske språk gir ham luft under vingene og har gjort ham til en aktuell kandidat til Nobels litteraturpris.
Når årets bokhøst nå går inn i sine mest intense uker, og forlagenes annonser mer eller mindre markskrikersk promoterer sine bøker og bokklubbenes markedsføring understreker at hvis du virkelig skal være litterært oppdatert må du lese disse bøkene, kan det være godt å minne seg selv på at i litteraturens arena er det et demokratisk grunnprinsipp som råder: Retten til å gjøre selvstendige valg. Som Umberto Eco sa med professoral tyngde for ikke så lenge siden: Jeg er så lei av alle bøker jeg får høre at jeg må lese for å delta i de selskapelige samtaler; jeg velger meg heller en biografi om René Descartes.
Gjennom flere bokhøster har spørsmålet vært: Hvilken trend ser vi nå? Knapt noen har hørt det spørsmålet i år. Så kan man lure på hvorfor. Har vi realisert den vanskelige friheten fra normgivende føringer som gjør spørsmålet uinteressant? Er det litterære kretsløp utmattet etter årelang opptatthet av å putte litteraturen i spesielle båser; finner man ikke aktiviteten formålstjenelig lenger? Eller er vi fanget i trendene uten å se dem og de som former dem? For meg kan den massemediale opptattheten av trender blåse en lang marsj, så får vi heller vente på forskernes dybdeanalyse av de mer langsiktige, strukturelle trekk i litteraturutbudet. Men en ting lurer jeg på, når jeg stanser vandringen langs bokryggene i biblioteket mitt ved en av høstens bøker: Edvard Hoems Tid for klage, tid for dans. Hvordan det ideologiske sammenbruddet vi alle har bivånet, så omgående har resultert i skjorteskifte hos tidligere svært politiserende dikterne. Og legger de seg på rygg og lar like godt den gamle embedsstanden befolke sin diktning? Er det lektorer og forskere og kunstnere som blir våre nye profilerte fiksjonspersoner?
Spennende diktning kan det nok bli. Men noen temaer er evige, også i litteraturen, og uavhengig av stand. Som den engelske psykiater R.D. Laing sa: Livet er en seksuelt overført sykdom, med en dødelighet på hundre prosent.
Liv og død. Hva mer kan vi forlange?
