Belysning av en spøkelseshistorie

"Yes and how many times must a man look up before he can see the sky?"
(Bob Dylan)

En herre ved navn Martin Ystenes har av en aller annen grunn følt seg kallet til i siste nummer av Universitetsavisa å "debattere" en tema-artikkel jeg skrev i nummeret forut. For å ta det konstruktive først, stiller hr. Ystenes meg et par spørsmål (når vi ignorerer de åpenbart retoriske) som kan fortjene korte tilsvar:

På banen

1) Hr. Ystenes: "Jeg skulle (-) gjerne ha visst hva Dr. Johansen mener med å finne en ny naturlov som ´motvekt´ til en annen naturlov", underforstått selvorganisasjonens annen lov som motvekt til termodynamikkens annen lov. Som svar vil jeg nøye meg med å sitere den teoretiske fysiker J. Doyne Farmer, kjent bl.a. for å ha bidratt til utviklingen av kaosteoriens tidlige faser og til oppdagelsen av såkalte strange attractors innen økonomiske og biologiske systemer i tillegg til fysiske:

"For mange av oss er det målet å finne det man kunne kalle "selvorganisasjonens 2. lov". (-) Hvis systemer fortrinnsvis blir mer uordnede, hvorfor ser vi da så meget orden omkring oss? (-) Ingen vil si at termodynamikkens 2. lov er gal, kun at det finnes en kontrapunktisk prosess som organiserer ting på et høyere nivå. (-) Vi har den fornemmelse at de høyere og høyere organisasjonstilstander i evolusjonen fra gassky til liv ikke er en tilfeldighet. Vi kunne godt tenke oss å forstå den røde tråd i mønsteret, den universelle drivkraft som får stoffet til å organiseres spontant. (-) Mange av oss mener at selvorganisasjon er en generell egenskap - i hvert fall for universet - og enda mer generell for de matematiske strukturer man kaller "komplekse adaptive systemer" (Oversatt av SEJ fra John Brockman: "The third culture" (1995) som generelt anbefales som introduksjon til kretsen av kompleksitetsforskere - en "tredje" kultur forsåvidt som den tematiserer naturvitenskapelige grunnlagsproblemer av høy relevans også for humaniora/samfunnsfag. Bokens kap. 22 bærer forøvrig tittelen "Organisasjonens 2. lov")

2) Hr. Ystenes: "Paleontologen Nils Eldridge anser artene primært for å være informasjonsbærere. Hva mener Dr. Johansen dette betyr? (-) Jeg tviler meget sterkt på at dette sitatet reflekterer paleontologens virkelighetsoppfatning." Her vil jeg også nøye meg med et sitat - fra Eldridge selv: "Arter er reelle enheter, avgrenset i rom og tid, og de er informasjonsenheter. Andre slags enheter gjør ting. Økologiske populasjoner har f.eks. nisjer; de fungerer. Arter fungerer ikke på samme måte. De gjør ikke ting; de er i stedet lagringsmedier for informasjon. En art er slett ikke som en organisme, men er ikke desto mindre en enhet som spiller en viktig rolle i evolusjonsprosesser." (ibid.)

3) Hr. Ystenes: "Nicholas Negroponte formulerte slagordet om at det nå handler om å produsere bits, ikke atomer. Er dette noe mer enn en selvfølgelighet? Jeg kjenner bare til to steder i verden hvor man bevisst produserer atomer, nemlig i Berkeley og Darmstadt." (sic!) På en heller pinlig måte kommer hr. Ystenes her ufrivillig i skade for selv å besvare spørsmålet positivt idet han presterer å misforstå Negropontes formulering dithen at den sikter til mikrofysisk atomproduksjon! Av mer prinsipiell interesse er at slagordet signaliserer en omstilling til informasjonsalderens økonomi og teknologi der det i stigende grad handler om innovasjon og organisering av informasjonsprodukter, ikke av fysiske eller materielle produkter. Denne radikale omstilling har kommet overraskende på teknologer, økonomer og bedrifter flest, og innebærer etter mitt skjønn ennå langt fra noen selvfølgelighet. Ett indisium på dette kan være Brian Arthurs økonomiske kompleksitetsteori som er i ferd med å ryste tradisjonell nyklassisk økonomi i grunnvollene.

På skytebanen

Dette er det lille jeg har klart å destillere av konstruktivt tilsnitt - utover noen opplysninger av generell informasjonsverdi - i hr. Ystenes´ inserat. Vurdert som vitenskapsteoretisk produkt tilfredsstiller ikke innlegget minimumskrav til saklighet, redelighet, argumentasjon og refleksjonsnivå (hvilket vil antydes i fortsettelsen). Derimot påkaller innlegget - også vitenskapsteoretisk - en viss prinsipiell interesse ved å bedømmes som retorisk produkt.

Jeg anser ikke hr. Ystenes for å være noe notorisk vrøvlehode. Han er formodentlig en probat kjemiker og vitenskapsmann som i tillegg spenner vidt i interesser og kunnskaper og utstyrt med en prisverdig hang til demarkering mot obskurantisme og New Age. Og han må opplagt innrømmes et talent for retoriske sarkasmer. Problemet er bare at det er "matter out of place" å la en ubendig trang til å la dette talentet løpe av med seg, fremstå som bidrag til et vitenskapelig orientert ordskifte.

Det særpregede ved hr. Ystenes´ skriftstykke er at det anvender et retorisk grep som søker å overbevise vha. en fordekt simulasjon av en vitenskapelig argumentasjon, dvs. at det gir seg ut for å være saklig begrunnet og uttrykke hellig vitenskapelig vrede og forsøker å skjule at dette er en fiksjon og at saklighetsnivået er undermåls. Jeg vil hovedsakelig nøye meg med å punktere simulasjonen på dens mest grunnleggende punkt: oppdiktingen av dens kritikkobjekt.

Jeg blir generelt svært glad for enhver saklig kritikk av egne argumenter og synspunkter, i og med at kritikk kan være en viktig kilde til vekst og modning. Men med min beste vilje klarer jeg ikke å øyne det minste fnugg av saklig kritikk i løpet av de 8 spalter som utgjør hr. Ystenes´ harang. Jeg finner ingen argumenter mot noe jeg har skrevet eller ment, og hva verre er: jeg føler intet fellesskap med noen av de synspunkter hr. Ystenes kleber til mitt navn (straks han slutter å sitere meg) og som han hevder å argumentere imot. La meg illustrere dette med noen iøynefallende eksempler:

Spøkelsesblinken

  • Hr. Ystenes påstår at jeg anfekter relativitetsteoriens universalitet på basis av biers farvesyn. Det har jeg - selvfølgelig - aldri verken skrevet eller ment. Noe helt annet er om det kan være et fruktbart tankeeksperiment å spørre om ikke også f.eks. blinde vesener utstyrt med et forøvrig overlegent sanseregister og med en intelligens langt over vår egen, ville være i stand til å formulere en teori om universet, og om det kan tenkes å ligge et naturvitenskapelig utviklingspotensial i en nærmere undersøkelse av og refleksjon over spesifiteten til den menneskelige persepsjon.
  • Hr. Ystenes påstår at jeg fornekter fysikk som vitenskap/eksperimentell vitenskap. Det har jeg - selvfølgelig - aldri verken skrevet eller ment. Noe helt annet er - banalt konstatert - at eksperimenter alene aldri verken kan produsere eller verifisere (kun understøtte) en teori, og at formuleringer av teorier innen et materialistisk paradigme har blitt stadig mer passé i løpet av vårt århundres fysikk-utvikling - uten at denne radikale endring ennå har sevet ut i menigmanns og den jevne forskers bevissthet
  • Hr. Ystenes påstår at jeg anser termodynamikkens 2. lov for å være en anakronisme. Det har jeg - selvfølgelig - aldri verken skrevet eller ment. Noe helt annet er å spørre - slik kompleksitetsforskerne gjør - om termodynamikkens lover bør suppleres med andre sentrale og hittil uoppdagede naturlover for å kunne gi en mer fyllestgjørende forklaring av universets utvikling, og å spørre - slik jeg selv gjør - om det er mulig for en epistemologisk tilnærming å fordype og begrunne de termodynamiske innsikter.
  • Hr. Ystenes insinuerer at jeg mener Newtons utenom-vitenskapelige sysler kan få epler til å falle oppover. Det har jeg - selvfølgelig - aldri verken skrevet eller ment. Noe helt annet er å hevde at visse - i seg selv utenom-vitenskapelige - mytologier er mer beskyttende og befordrende for den vitenskapelige egenutvikling enn andre. Etter mitt syn har "fremmede attraktorer" som penger, makt, klasse, kjønn og etnisitet i betenkelig grad presset seg inn i og forurenset den vitenskapelige beskjeftigelse - spesielt i mykere fagdisipliner. For å demme opp for tidens irrasjonalistiske strømninger og bevare respekten for den vitenskapelige egenart, synes det påkrevet med en kraftfull mytologisk motreaksjon.
  • Hr. Ystenes påstår at jeg er glad i å gi mine såkalte kilder status som guruer. Det har jeg aldri verken skrevet eller ment, og ærlig talt: lite ville være meg mer fremmed. Et argument er noe som kan stå på egne ben, og hvis sannhet bare kan bedømmes vitenskapelig utfra selvstendig tankekraft. Noe helt annet er at det kan være opplysende å peke på noen slående konvergenser mellom meta-refleksjonen til en rekke høyt respekterte forskere innen ulike fagfelt, konvergenser som har fått slike forskere til selv å søke sammen og sette kreftene inn for å løse grunnlagsproblemer knyttet til kompleksitet, morfogenese og informasjon. I sin heksejakt for å sverte tenkere jeg nevner, finner hr. Ystenes bare å bruke ett eneste navn innen denne prominente krets av kompleksitets-forskere, Lynn Margulis. Margulis får på pukkelen fordi hun i periferien av sin forskning (påpekning av at også andre atmosfæriske gasser enn oksygen er biologiske produkter) fant et visst slektskap med James Lovelock som på sin side har formulert den såkalte Gaia-hypotesen. Margulis sier selv at hun kanskje hjalp Lovelock å utforme sine forklaringer, "men meget annet gjorde jeg ikke", og hun har erklært seg uenig i Lovelocks oppfatning av Jorden som en organisme. Margulis maktet å fullføre sitt revolusjonerende - og omsider anerkjente - livsverk om celleevolusjonens symbiose trass i mangeårig massiv motstand fra det akademiske establishment og fortjener alt annet enn billig mistenkeliggjøring gjennom løse assosiasjoner til New Age-tenkning.
  • Hr. Ystenes uttrykker megen vrede over min bruk av sitater, en vrede som fortoner seg en smule besynderlig siden min artikkel kun inneholder tre beskjedne sitater, hvorav to fra Bob Dylan! Noe helt annet er hvorvidt jeg kan ha vært unøyaktig i min beskrivelse av tankeelementer fra tenkere jeg nevner. Hr. Ystenes har ikke påvist noen slik unøyaktighet.
    •

    Disse megetsigende smaksprøver burde være tilstrekkelig til å indikere at det kritikkobjekt hr. Ystenes dikter opp knapt har noe som helst fellesskap med undertegnede utover navnelappen. Vurdert som vitenskapelig orientert produkt kan det dermed uten videre slås fast at hans inserat ikke tilfredsstiller de mest elementære krav til saklighet og akademisk redelighet og således bare kan gis en sakssvarende bedømmelse som fordekt fiksjons-litteratur. Hr. Ystenes utfører en fordektig konstruksjon av et spøkelse som av en eller annen grunn tituleres med undertegnedes navn, han forsøker å kamuflere så godt han kan fiksjonskarakteren av dette spøkelse, og mot denne oppdiktede skyteskive av imbesille standpunkter fyrer han av eine grausame Salbe i håp om applaus fra et publikum som han ikke tror avslører hans retoriske manøvre og som søkes innbilt at det her er tilstrekkelig å ta standpunkt for eller imot common-sensiske banaliteter for å innlemmes i et engere selskap konsolidert gjennom felles utgrensing av og forsvar mot en tegneseriefigur.

    Kanonføde

    Den kamuflerte spøkelseskonstruksjon er det primære i hr. Ystenes´ retoriske grep. Dernest mobiliserer han et arsenal av retoriske teknikker i kanonaden mot sitt objekt. Det ville føre alt for langt med en uttømmende analyse, så jeg vil nøye meg med å angi en lesenøkkel ved å kort å fremdra noen av hans debatteknikker:

  • Polarisering. Her anvendes virkemidler som oppskrudd støyvolum, høyfrekvent bruk av invektiver, ironisk distansering, sarkastisk latterliggjøring, utilslørt aggresjonsutlevelse og utstrakt gjentagelse av avstandsmarkører. For min egen del må jeg bare slå fast at oppfatningen av ekstrem avstand i synspunkter på ingen måte er gjensidig. De smuler av vitenskapsteoretisk innsikt og feiltagelse (f.eks. en naiv tro på vitenskapshistorien som en kontinuerlig sannhetsakkumulasjon) som hr. Ystenes tilkjennegir en passant, er for elementære og uoriginale til at de for meg representerer interessante posisjoner å profilere seg mot.
  • Guilty by association. I min artikkel gjorde jeg oppmerksom på en lang rekke etter hvert velrenommerte kompleksitetsteoretikere, men dro også inn et fåtall mer kontroversielle tenkere. Hr. Ystenes har overveiende konsentrert seg om de siste, og den som ukritisk leter med iver og Internett, finner alltids noe å sjikanere. Hr. Ystenes bør dog tilstås kreditt for at han er redelig - og dristig - nok til selv å vedstå seg bruken av denne eklatant uvitenskapelige debatteknikk (jfr. hans underoverskrift "Fortell meg hvem du siterer...").
  • Statuskonvertering. Implisitt mobiliserer hr. Ystenes vitenskapsteoretisk sett irrelevante statuser som spesialist-renomme og allment kunnskapsnivå. Dermed søkes det skapt et inntrykk av at med mindre man anser hr. Ystenes som en undermåler, er man forpliktet til å anse hans kritikkobjekt som sådan.
    •  Preventive førsteslag. Hr. Ystenes´ inserat er proppfull av beskyldninger om at det er hans konstruerte motstander som bedriver uholdbar argumentasjon - med det indirekte budskap at slikt holder han seg for god til selv. Min tidligere påpekning av absurditeten i hans gjentatte angrep på min oppdiktede sitatbruk burde være tilstrekkelig til å vurdere holdbarheten og troverdigheten i hans førsteslag. Nå vil det alltid ligge et retorisk element i språkets natur, som ingen av oss går fri fra, men dermed er det ikke gitt noe carte blanche til å erstatte vitenskapelig orientert argumentasjon med retorisk, og spesielt ikke til å anvende retoriske strategier for å tåkelegge denne erstatning.

    En annen sak er at min egen artikkel som ville antyde en hel (og sikkert for mange ukjent) vitenskapsteoretisk forståelseshorisont - og dermed si litt om mye på lite plass - bare stykkevis og delt kunne operere med sedvanlige krav til fyllestgjørende vitenskapelig argumentasjon og presisjon. Dette ligger i avisformatets begrensning, og håpet var at den selvstendige leser kunne bli inspirert til å tenke (og lese) videre og begynne utfyllingen av den skisserte Gestalt.

    Rikosjett

    Metaforen er en retorisk figur som kan sies å inneha en selvbekreftende, magisk natur. Når vi f.eks. sier: "Eva er en rose", er den implisitte hensikt og effekt at noe ved rosen som i utgangspunktet ikke er likt med Eva, smitter over på Eva, slik at vi rent faktisk ser Eva på en annen måte enn forut for metaforbruken. Metaforens kraft ligger således i at den er en fordekt simulasjon.

    Vi har sett at hr. Ystenes´ oppdikting av sitt kritikkobjekt og hans debatteknikker i utstrakt grad besitter en tilsvarende karakter - selv om hans intensjoner ikke er like rosenrøde. Gjennom sin bruk av fordekte simulasjoner skaper han rent faktisk et nytt fenomen, et virtuelt objekt som ved å påklistres mitt navn truer med å smitte over på undertegnede. Uaktet sin virtuelle karakter forlenes objektet med en eller annen form for realitet og realitetsinnflytelse. For en sakssvarende plassering av denne oppdiktede Johansen, må den binære epistemologi forlates til fordel for et mer nyansert og mangedimensjonalt virkelighetskart, dvs. en differensiell epistemologi. På denne måten kan Ystenes´ inserat gjøre en viss nytte som illustrasjon på et sentralt vitenskapsteoretisk poeng i min temaartikkel.

    Straks den er påvist, er det ingen vei utenom å føre spøkelseskonstruksjonen tilbake til sin rettmessige eier, hr. Ystenes selv, og la den hvile i fred som en metafor på hans egne åndsytelser. Den moderne fysikk har utviklet en påtagelig ærefrykt for "the ghost in the atom" (tittelen på en interessant bok av Brown og Davies), men den samme ærefrykt kan vanskelig tilkjennes et spøkelse som imploderer i opphavsmannens sorte pupill.

    At det man ikke selv evner eller ønsker å forstå, skulle være ensbetydende med vrøvl, må sies generelt å være en lite fruktbar vitenskapelig holdning og helt katastrofal innen antropologien. Jeg har stor sans for Alan Sokals megetsigende køpenickiade overfor post-modernismens mer obskure avarter, men noe helt annet er å bortdømme enhver tanke som i kraft av sin matematiske eller språklige formulering krever en viss anstrengelse å trenge inn i. Det er nå en gang slik at ikke alt som er verdt å tenke kan formuleres i folkehopens språk, og jeg tror man skal være varsom med å flørte med tidens anti-intellektualistiske strømninger.

    Mye av historiens mørkere kapitler har bestått i skruppelløs jakt på og henrettelse av suspekte forestillinger man har klebet til andre mennesker man har fradømt forstand og verdighet. Det er all grunn til å ha respekt for menneskets magiske evne - på godt og ondt - til å kreere i en viss forstand virtuelle gespenster. På den annen side handler oppdragelse bl.a. om å bli lært å gi sine spøkelser en rettmessig og neddempet plass slik at de ikke blir til skade for en selv og andre. Når hr. Ystenes ser seg nødt til å fyre av en kanonade inn i skygge- og tåkeheimen, må det være tillatt å spørre om i hvilken grad hans fryktesløshet overfor det ukjente står til troende. En kanonade mot mitt navn som befester en erkjennelsesblokade, kan ikke edruelig betegnes som annet enn et mal apropos. Og det slutter ikke alltid å spøke om man roper bø.

    "The answer, my friend, is blowing in the wind"
    (Bob Dylan) PS:
    En annen herre ved navn Ivar Svare, som forøvrig virker edruelig nok, har i samme nr. 18 en injurierende sidebemerkning til min doktorgrad. Jeg skrev i sin tid en dr.philos.-avhandling innen økonomisk teori. Avhandlingen søkte å løse en del grunnlagsproblemer i en formdynamisk analyse av relasjonen mellom arbeidstidsstrømmer og prisbevegelser. Det overrasker meg at Svare er vel bevandret innen dette fagfeltet, og enhver seriøs kritikk av avhandlingens argumentasjoner vil glede meg overmåte.



    Stein Erik Johansen
    stein.johansen@sv.ntnu.no