Tråder til en vitenskapsfilosofisk klessnor
Når jeg kjører til Værnes, er jeg svært glad for at det ikke er mine kolleger ved Filosofisk institutt som har konstruert tunnelene på veien. All respekt for ingeniørene! Men kan ikke de på sin side respektere oss og vårt mulige bidrag til det nye, felles innføringsemnet? Selvrespekt er også en dyd, og det vil gå på den faglige selvrespekten løs dersom all undervisning og forskning ved NTNU skal tilpasses internasjonale markedskrav, slik enkelte går inn for. Men jeg velger å tro at det også på Gløshaugen finnes mange som ser verdien av nye perspektiver på fagutdannelsen og som hilser velkommen et felles innføringsemne med hovedvekt på teoretisk grunnlagsrefleksjon.
I så måte var Carl M. Larsens innlegg meget konstruktivt, og jeg er fullstendig enig med ham i at hovedverdien av et innføringsemne ligger i den nysgjerrige students aha-opplevelser. Kanskje vi kan henge innføringsemnet på noen felles "knagger" av slike opplevelser, slik Larsen går inn for? Jeg vil bare føye til at vi også kan knytte de ulike knaggene sammen langs en rød tråd - en slags klessnor.... I det følgende vil jeg supplere Larsen med noen stumper fra den filosofihistoriske klessnor og dermed antyde noen linjer i et mulig pensum.
"Det er slik, men bør det være slik?" Larsen er inne på hvor lite rettferdighet vi finner i naturen og hvor lite den derfor kan lære oss om hvordan vi bør leve. Og poenget kan formuleres mer radikalt enn som så. Selv om ingen dyr spiste hverandre; selv om alt naturlig liv var fullkomment "rettferdig" - ville vi da vite hva som er rettferdig for et menneskesamfunn? Nei, for vi kan aldri slutte fra hvordan resten av naturen er, til hvordan vi mennesker bør leve. Hvis vi tror vi kan det, da gjør vi all moral avhengig av naturvitenskapelige forskningsresultater, og da setter vi en strek over vår evne til å vurdere selvstendig både hva vi bør og hva vi vil.
Denne innsikten finner vi allerede hos Sokrates, og skillet ble senere utdypet av David Hume: Det kan aldri ligge mer i konklusjonen enn i premissene for et resonnement, og beskriver vi naturen, snakker vi ikke om hvordan den "bør" oppføre seg. Det er meningsløst å si at kulene som trillet nedover Galileis skråplan brøt med moralske normer dersom de traff kanarifuglen hans i hodet. Men da kan vi aldri fra naturvitenskapelige eksperimenter slutte oss til noe om hvordan vi bør leve. Uten et "bør" i slutningens input, ingen "bør"i output.
Men hva om allerede naturbeskrivelsen inneholder et "bør"? Det gjorde den faktisk på Aristoteles' tid, så Humes skarpe skille forutsetter den nye naturvitenskapen etter renessansen: Fysikk er en ting, moralske normer en annen ting. Det er ikke nok å vise til et rent logiske poeng. Dette poenget ville vært uten brodd i forhold til den aristoteliske vitenskapen, der det fysiske kosmos var gjennomsyret av verdier. For å forstå det moderne skillet mellom sak og vurdering må vi derfor forstå renessansevitenskapenes brudd med det gamle verdensbildet.
Mennesket i Kosmos
"Bevisstheten om ensomheten i tid og rom er en enorm påkjenning som alle kulturer har bygd sine bolverk mot", skriver Larsen. Ja - og hvilken mental påkjenning har ikke menneskene opplevd gjennom det nye, naturvitenskapelige verdensbildet etter renessansen! Det er og blir fascinerende å tenke over hvor radikalt bruddet med den aristoteliske kosmologien dengang var, og hvordan menneskene må ha opplevd det.Der stjernehimmelen hadde hvelvet seg som det krystallinske skjold over menneskelivet, framsto jorda nå som en kule på evig flukt gjennom det nattsvarte, tomme rom. Himmellegemene for sin del ble forvandlet fra glitrende tegn på kosmiske verdier til steiner og ildkuler av samme "prosaiske" stoff som jordkloden. Der Aristoteles hadde forankret estetiske og moralske verdier i en universell kosmologi, måtte menneskene begynne å søke tilværelsens mening i det jordiske liv. Og da gjorde ikke Humes skille mellom er og bør oppgaven akkurat lettere for den som ønsket å se livet i en større sammenheng av normer og verdier.
Men det fantes også dem som ikke slo seg til ro med at oppløsningen av den gamle kosmologien skulle være ensbetydende med meningstap for menneskene. Alternativet måtte da være å gjenfinne noen av de gamle, "kosmiske" verdiene i menneskets eget liv, nærmere bestemt i vår fornuft og frie vilje. Det var denne veien Immanuel Kant slo inn på - og som de fleste av oss fortsatt følger.
En vitenskap om mennesket?
Det nye Kant bragte inn i filosofihistorien, var tanken på at all begripelig orden i tilværelsen stammer fra menneskets frie fornufts- og handlingsevne, og at denne evnen ikke selv er en adekvat gjenstand for tradisjonell, teoretisk vitenskap. Moderne naturvitenskap springer ut av aktiv eksperimentering, og forsøker vi å begripe våre egne handlinger eksperimentelt, blir det som å løfte seg selv etter hårene. Som handlende er vi alltid "forut for oss selv", som eksistensfilosofen Heidegger senere sa det, og den samme innsikten finner vi hos Kant: Hver gang en side av våre handlinger fanges inn av vitenskapen, er oppdagelsen omgitt av en ny handlingskontekst, og handlingsaspektet griper vi bare ved å forvandle det til en ting - som når snøfnugg vi griper etter ødelegges av berøringen.Samtidig åpnet Kant for en annen type vitenskap om mennesket. Å forklare ansvarlige, menneskelige handlinger er samtidig å bedømme dem i lys av normer for moral og rasjonell, menneskelig atferd, og derfor må objektivitetsidealet bli et helt annet i humanvitenskapene enn i naturvitenskapene. Dette er en grunnleggende innsikt i vår tids hermeneutikk og "kritiske" sosialvitenskap, som blant annet Stein Johansen burde ha tatt inn over seg i sin jakt på naturvitenskapelig "sikring" av filosofisk innsikt. Er det noe vi fortsatt kan lære av Kant, så er det at verken nevrofysiologi, genetikk, informasjonsteknologi eller eksperimentell psykologi gir noen fundamental innsikt i mennesket som et tenkende og handlende vesen.
At eksperimenter har sine grenser, gjelder for øvrig også i naturvitenskapen, og dette problemfeltet burde ikke være av de minst interessante i et vitenskapsteoretisk innføringsemne.
Eksperimenter og vitenskapelige lover
Mange har i likhet med undertegnede hatt aha-opplevelser knyttet til vitenskapsteoretikeren Roy Bhaskars argument for vitenskapelig "realisme". Det er rettet mot Humes syn, som går ut på at vitenskapelige lover formuleres i utsagn om hvordan fenomener alltid og unntaksløst oppfører seg. Vi vet at ingen ting skjer så regelmessig i dagliglivet, hvor alle hendelser er resultater av utallige, innbyrdes motvirkende krefter (friksjon, luftmotstand etc.). Noe som likner på unntaksløse sammenhenger, finner vi bare i isolerte eksperimentsituasjoner, dvs. i lukkede systemer. Likevel mener vi at lovene gjelder for dagliglivet, dvs. for åpne systemer, og dette gir opphav til et enkelt, men fundamentalt problem:• Vitenskapelige lover dreier seg om hvordan ting alltid oppfører seg (1. premiss).
• Utsagn om hvordan ting alltid oppfører seg, gjelder bare for lukkede systemer (2. premiss).
• Konklusjon: Vitenskapelige lover gjelder ikke for åpne systemer, dvs. for dagliglivets verden.
Men konklusjonen er absurd. Når forskeren forlater sitt eksperiment, trer ikke vedkommende over i en verden der vitenskapelige lover ikke gjelder. Hvis for eksempel laboratoriet ødelegges av naturkatastrofer, blir ikke dermed naturlovene ødelagt, tvert imot skjer ødeleggelsen på grunn av naturlovene. Men siden konklusjonen er absurd, må det være noe galt med premissene, og Bhaskar setter fingeren på det første: at lover består i unntaksløse hendelsesforløp. Det riktige må heller være at lovmessigheter består i mer eller mindre skjulte, men reelle, underliggende tendenser, disposisjoner og mekanismer som eksisterer uavhengig av regelmessigheten i den lukkede eksperimentsituasjonen.
I forhold til NTNU burde denne problemstillingen være interessant, ettersom teknologien nettopp befinner seg i skjæringspunktet mellom vitenskapelig lukkede systemer og kunnskapens praktiske realisering i åpne systemer.
Kvantefysikk, nevrofysiologi og reduksjonisme
For å komme fram til resultater i laboratorieforsøk, må vi ta hensyn til elektromagnetiske felt i omgivelsene, høyden over havet, støy og klimatiske forhold - kort sagt til årsakssammenhenger som gjelder for vanlige hendelser og ting. Jo bedre vi behersker disse sammenhengene, jo bedre innsikt får vi i partikkelfysikken. Men da kan ikke de formulerte lovene for mikropartiklenes oppførsel i sin tur forklare de komplekse laboratoriebetingelsene som utgjør deres egen forutsetning! Fullstendig meningsløst blir det å si at "virtuell virkelighet er den eneste virkelighet" (Johansen) fordi det vi observerer i laboratoriene er så lite håndfast. Vi kunne like gjerne si at mikroskoper ikke finnes fordi vi ikke ser dem under mikroskopet. Den reduksjonistiske troen på at alt lar seg redusere til en type ting, har hjemsøkt vitenskapen siden renessansen, og stadig dukker det opp nye reduksjonsforsøk. Ekteparet Churchland (som Johansen viste til i sin artikkel) hevder for eksempel at ord for smerte og andre mentale fenomener strengt tatt er uvitenskapelige, ettersom slike fenomener "egentlig" bare eksisterer i bestemte hjernetilstander. Konsekvensen av dette synet blir at hele vårt mentale vokabular skiftes ut med referanser til prosesser i hjernen, at for eksempel ord for synsinntrykk av rødt, gult eller grønt erstattes med "fyring av nevron x, y eller z". Det sies at Churchlands forsøkte å lære opp sine barn til dette, men at forsøket ikke var særlig vellykket...Hos språkfilosofen Donald Davidson finner vi et enkelt argument for hvorfor det ikke kunne lykkes: Hva ville resultatet bli av at alle ord for mentale fenomener ble erstattet av ord for hjernetilstander? Hvis menneskene fortsatt levde som før, da ville konteksten for å snakke om fargeopplevelser fortsatt være en annen enn konteksten for å snakke om hjernetilstander. Følgelig ville fortsatt meningsinnholdet av en ytring "fyring av nevron x" være en helt annen for en som betrakter en nymalt vegg enn for en hjerneforsker. Man ville ikke lykkes med noe annet enn å konstruere et sett homonymer - slik ordet for banken vi henter penger i er det samme som ordet for å gi hverandre bank.
Konklusjon
Kunnskaper om filosofi- og vitenskapshistorien kan lære oss noe både om hva som har formet vårt moderne syn på vitenskap og teknologi og om de menneskelige rammene rundt denne virksomheten. Jeg har antydet hvordan det moderne skillet mellom vitenskap og vurdering springer ut av det nye vitenskapssynet etter renessansen og hvordan vi senere - etter Kant - har hatt en utvikling av to helt ulike tradisjoner for henholdsvis matematisk-naturvitenskapelige og humanvitenskapelige fag. Jeg har også gitt et par eksempler på hvor problematisk det er å neglisjere dette skillet. Resonnementene kunne selvfølgelig vært hengt på andre "knagger". Meningen har bare vært å illustrere behovet for en vitenskapsfilosofisk drøfting av spørsmål som dukker opp i forskningen og som forskningen selv ikke gir noe direkte svar på. NTNU burde ha rom for et felles innføringsemne med skikkelig fordypning på disse problemområdene.
Truls Wyller,
filosofisk institutt
