Studentbyen på Berg - 40 år
Høsten 1956 stod det første byggetrinnet av Berg Studentby innflyttingsklart. Studentbyen på Berg ble Studentsamskipnaden i Trondheim sitt første store kostnadskrevende velferdstiltak, og satsningen markerer noe nytt i studentenes og i studentvelferdens historie. I disse dager fyller Studentbyen på Berg 40 år. Vi skal i det følgende se nærmere på bakgrunnen for oppbyggingen av trøndernes første studentby.
Da Norges tekniske høgskole ble opprettet i 1910, inntok ingeniørstudentene byen. Med studentene kom også boligproblemet til byen, og allerede før krigen ble hybelnøden et velkjent diskusjonstema blant studentene. Om boligsituasjonen var vanskelig før krigen, forverret den seg ytterligere etter 1945. Til tross for at Norges tekniske høgskole fikk overta tyskernes offisers-casino, nåværende Singsaker Studenthjem, og Studentenes Fellesutvalg for første gang ble huseier med kjøp av tyskerbrakken i Tiedemannsgaten, hjalp dette lite på boligproblemet. Hybelproblemet ble etter krigen såvidt stort at det ble forstått som en del av studentlivet. Olaf Devik skriver i sin jubileumsbok om NTH fra 1960:
"...man var nesten ikke skikkelig opptatt som NTH-student før man hadde følt hybelproblemet på kroppen."
Tilgangen på private hybler var også minimal. Mange familier hadde etter krigen ønske og behov for selv å ta i bruk de rom de hadde tilgang på. Økningen i levestandarden etter krigen tilsa at flere og flere også hadde mulighet til nettopp dette. Mens hybelproblemet i årene før krigen i stor grad var sesongbetont, ble boligproblemet fra begynnelsen av 1950-tallet et vedvarende problem. Studentene ble i lengre perioder gående på høstens husjakt, og flere studenter måtte ta inn hos bekjente for korte eller lengre perioder. Boløsningene var med andre ord midlertidige, og førte til kontinuerlig aktivitet på Studentenes Hybelformidlingskontor ved NTH. Det vedvarende boligproblemet etter krigen kom blant annet til uttrykk i form av etableringen av hybelformidlingskontoret som en fast institusjon gjennom hele skoleåret, og med fast kontortid.
En dramatisk økning i studenttallet
Den viktigste forklaringen på studentenes boligproblem etter krigen er likevel økningen i studenttallet ved Norges tekniske høgskole. Da krigen endelig var over i 1945, stod det hele fire årskull med vordende studenter klare til å ta fatt på sin ingeniørutdannelse. I tillegg var det i dette tidsrommet et stort antall studenter som vendte hjem etter studier i utlandet. Mens det i 1938 var rundt 760 studenter ved NTH, var antall studenter i 1954 kommet opp i hele 1219. Økningen skapte et voldsomt press både på Høgskolen, på hybelformidlingen, og på hele boligmarkedet i Trondheim.Etter krigen fikk imidlertid hybelkontoret enda et nytt boligproblem å hanskes med. Mens gifte studenter var et ukjent begrep før krigen, var hele ti prosent av studentene ved NTH gift i 1950. Studentekteparenes boligproblem ytret seg sterkere og sterkere i perioden, og ble prekært etter hvert som også flere og flere ektepar fikk barn.
Byggeplaner og finansieringsmåter
Hybelformidlingen ble overført fra Studentenes Fellesutvalg til velferdsorganisasjonen - Studentsamskipnaden - etter Stortingets lovvedtak om opprettelse av Studentsamskipnader i 1948. Med et nasjonalt velferdsvedtak viste Stortinget seg imøtekommende overfor studentene. Offentlige økonomiske bidrag til å imøtekomme studentenes boligproblemer, ble likevel først etablert som system i 1961.Boligsituasjonen og kritikken fra ulike grupper av studenter satte press på hybelformidlingen og Studentsamskipnaden, og krav til snarlige løsninger ble reist. I forbindelse med de Olympiske Leker i 1952, satte Studentsamskipnaden i Oslo i gang byggingen av Sogn Studentby. Initiativet i Oslo virket motiverende på Studentsamskipnaden i Trondheim, og etter kort tid begynte de å se seg selv i rollen som NTH-studentenes nye byggeherre. I 1953 ble det derfor tatt initiativ til å starte en seriøs utredning om bygging av studentboliger med opprettelsen av en egen byggekomité.
Etter at en avtale med Kirke- og Undervisningsdepartementet om bygsling av tomteareal på Prestegårdsjordet på Berg var vel i havn, ble finansieringen av studentboligene det store spørsmålet. I forlengelse av byggekomiteen ble det også etablert en egen finansieringskomité. Hovedtrekkene i finansieringskabalen gikk ut på at Den Norske Stats Husbank skulle dekke noe over halvparten av selve byggesummen, mens det resterende beløp måtte dekkes av Studentsamskipnaden selv.
Mellom det lokale og det nasjonale
Da Studentsamskipnadens egenkapital i denne startfasen var meget beskjeden, var eneste utvei å sette i gang innsamlingskampanjer i fylker og kommuner, i industrien og hos privatpersoner.Innsamlingskampanjen gikk i det store og hele ut på at de ulike partene kunne tegne boligrettigheter for studentene i den nye Studentbyen på Berg, eller gi økonomisk støtte i form av gaver eller varer. Flere valgte å satse på dette boligprosjektet, og Studentbyens første byggetrinn ble satt i gang like før jul i 1955.
Kommunenes interesse i å sikre seg boligrettigheter i Studentbyen, hadde sitt utgangspunkt i ønsket om å få sine egne studenter tilbake til hjemkommunen etter endt utdannelse. Kommunenes interesse var altså i hovedsak lokalt betinget. En forklaring på industriens interesse ser i større grad ut til å ha vært nasjonalt betinget. Industrien hadde nok også et ønske om å rekruttere kommende ingeniører og arkitekter til sine egne bedrifter, men det ser først og fremst ut til at industrien ville sikre landet fortsatt tilgang på teknologi og kunnskap. Begrunnelsene finner vi altså i den tekniske utdannelsen ved Høgskolen. Ved å støtte studentboligene kunne industrien bidra til å trygge studiesituasjonen, og dermed være pådriver for fortsatt vekst i studenttallet og for fremtidig utbygging av Høgskolen. I tillegg til at Berg Studentby skilte seg ut fra Studentbyen på Sogn med sin rekkehus-fasade, var også industriens interesse for studentboligene i Trondheim et trekk som bidro til å gjøre Studentbyen på Berg "annerledes".
Industrien hadde altså tatt på seg en nasjonal oppgave ut over dens lokale interesser. At Finansdepartementet også innrømmet skattefrihet for kjøp av boligrettigheter på Berg, bidro nok også til å stimulere industriens og kommunenes interesse. Handelen med boligrettigheter i Studentbyen førte imidlertid til at det bare ble NTH-studentene som fikk tilgang på de nye studenthyblene. Berg Studentby ble dermed et rent NTH-produkt, et trekk som henger ved 40-åringen også i dag.
"Vår egen lille verden"
Finansieringskomiteens vellykkede innsamlingskampanje gav til slutt byggetillatelse, og høsten 1956 stod deler av det første byggetrinnet av studentbyen klart til innflytting. Det første byggetrinnet inneholdt et anlegg med seks hybelhus med 99 enkelthybler og seks ekteparhybler. Først i 1963 stod alle byggetrinn på Berg ferdig, og 300 studenter hadde fått sine egne hybler. For de studentene som ikke hadde fått plass, var imidlertid boligproblemet fortsatt prekært. Dette gjaldt i hovedsak studentekteparene, og først med realiseringen av byggetrinn 1 og 2 av Moholt Studenby i 1972, ble boligproblemet for denne studentgruppen i noen grad tilfredsstillende.Til tross for at Studentbyen på Berg på ingen måte løste boligproblemet for studentene, skulle den få stor betydning på andre områder. De nyinnflyttede studentene på Berg gav selv uttrykk for at de hadde fått tidsmessige og rimelige boliger, samtidig som de mente at Studentbyen gav et ytterligere grunnlag for utviklingen av det studentmiljøet som ble opplevet som særegent for Trondheim. Et godt sosialt miljø vokste frem, og oppbyggingen av en egen Studentby samlet NTH-studentene i nye fellesskap.
Felleskjøkkenene fikk betydning utover det å skulle være avlastningsrom for hyblene, og en student forteller til Arbeider-Avisa i 1958:
"...det hender jo at den mest pliktoppfyllende blir lokket ut på kjøkkenet når det dufter kaffe eller spilles kort der." I følge Adresseavisen skapte Studentbyen på Berg en egen lille verden for studentene. Dette var en verden som styrket tilknytningen til studentmiljøet og ikke minst til Høgskolen selv, men samtidig markerte den et skille mellom NTH-studentene og de andre studentene. Mens Studentersamfundet i en årrekke hadde hatt tilnavnet NTHs humanistiske avdeling, kalte nå Adresseavisen Studentbyen på Berg for Høgskolens 9. avdeling.
En Studentby av betydning
Studentbyen på Berg satte velferdsarbeidet blant studentene inn i nye former, og representerte en milepæl i Studentsamskipnadens ennå korte, men hektiske levetid. Studentbyen representerte også noe helt nytt for NTH-studentene, både gjennom Studentsamskipnadens imøtekommelse av boligansvaret, men også gjennom Studentbyens evne til å skape fellesskap, Samtidig representerte Studentbyen på Berg et nytt element i Trondheim. I tillegg til Studentersamfundet, ble nå studentene gjennom Studentbyen i enda sterkere grad synliggjort i byen. Trondheim ble i ordets rette forstand en studenterstad. I tillegg skjedde oppbyggingen av Studentbyen på Berg samtidig med oppbyggingen av velferdsstaten nasjonalt, og må sees i sammenheng med dette. Industriens interesse for teknologien og teknologene, og Statens interesse for velferdsarbeidet, var alle viktige elementer bak opprettelsen av Studentbyen på Berg, og for etterkrigstidens sosialdemokratiske prosjekt. Studentbyen på Berg fikk dermed betydning både innenfor, utenfor, og på tvers av studentmiljøet ved NTH, og hentet sin eksistensberettigelse både i det lokale og det nasjonale.Mette Siri Brønmo
Forfatter av jubileumsboken: Studentsamskipnaden 50 år, 1948-1998.
