Levende roman om døden
Graham Swift: Last orders/Siste runde Roman Picador/Gyldendal
Døden er ikke lenger hva den var. I hvert fall ikke for oss som ennå lever. Før var døden lik for alle. Det var prest og kirke, det var faste ritualer som skulle følges, salmer som skulle synges. Ikke noe rom for tvil, eller personlige valg.I dag fremmer stadig flere mennesker individuelle ønsker i forbindelse med gravferder. Noen vil spille Eric Clapton i kirka, noen vil legge gjenstander eller klesplagg på kista. Noen ønsker å hvile i en felles minnelund, slik at de ikke blir til byrde for pårørende som må stelle grava. Andre ønsker at asken etter kremasjonen skal strøes utover bestemte steder. I England f.eks. vil mange fotballsupportere at asken skal strøes utover hjemmebanen til favorittlaget. De mest populære fotballklubbene får så mange henvendelser at det blitt et problem etter hvert.
Jeg kom til å tenke på denne nye trenden under lesningen av Graham Swifts roman "Siste runde", som nylig vant den prestisjetunge Bookerprisen. Hovedpersonen i denne romanen er ikke et menneske lenger. Hovedpersonen består av noen never aske som er plassert i en bronsebrun plasteske, på størrelse med et stort glass pulverkaffe. Asken er de siste restene etter slakter Jack Arthur Dodds. Han døde noen få dager før romanens handling tar til. Jack ville ikke gravlegges på hjemstedet Bermondsey i Sør-London. Hans siste ønske var at asken skulle bli strødd utover sjøen ved badestedet Margate. Det stedet hvor Jack og kona Amy - særlig kona Amy - en gang drømte om å flytte til, for å starte et nytt liv med nye muligheter. Det ble aldri noe av flyttingen til Margate - ikke før nå.
Amy nekter av forskjellige grunner å reise med Jacks urne til Margate. I stedet blir det til at tre kamerater og adoptivsønnen Vince kjører ut til kysten med plastkrukka mellom seg. Alle de fire som legger ut på reisen bærer med seg sine drømmer, sine svik og sine nederlag. Livet ble ikke akkurat slik de hadde tenkt seg det. Takket være Jacks aske legger de nå ut på en reise, både på det ytre og det indre plan, en av og til komisk og av og til dypt alvorlig reise som blir avbrutt av både pubvisitter og kirkebesøk. En reise som konfronterer de fire kameratene med grunnleggende spørsmål om menneskets skjøre eksistens. Det er utvilsomt noe tankevekkende i det å reise med kameraten i en plastpose på fanget. Noen ganger sloss de for å få holde ham, andre ganger vil de helst slippe. Komisk blir det når adoptivsønnen Vince holder på å glemme igjen Jack på puben.
Alle de sentrale personene i romanen får fortelle sin del av historien, sett ut fra egen synsvinkel. Kapitlene består av indre monologer, nærmest skriftemål, som gir leseren et polyfont og nyansert bilde. Språket i den engelske originalversjonen er svært muntlig i formen, med sterke innslag av folkelig London dialekt. Denne lokalkoloritten blir dessverre - og nødvendigvis - borte i den norske oversettelsen til Knut Johansen. På norsk er "Siste runde" en god roman om vanlige folks liv og tankeverden, men den mangler originalens nakne autentisitet i uttrykket.
Graham Swift ble innstilt til Bookerprisen med romanen "Waterland" i 1983. I år vant han prisen med en sterk og levende roman som egentlig ikke handler om døden. Døden kan man strengt tatt ikke skrive mye sannferdig om. "Siste runde" er en varm og usentimental roman om livet, sett i lys av døden.
Petter Myhr
