Når et teknisk system blir en arbeidsplass
Du har akkurat begynt forelesningen og har lagt på det første lysarket på overhead'en. Da høres en stemme fra salen: Kan du slå av lyset foran? Vi ser så dårlig! Og det kan du selvfølgelig ikke. Ved hjelp av bryterne på kontrollpanelet på veggen får du trukket for gardinene, dempet lyset i salen og hevet lerretet, men lyset foran får du ikke has på. Situasjonen er kjent og gjentar seg stadig. Er det foreleserne det er noe galt med? Eller oppstår problemet på grunn av dårlig utformede kontrollpaneler? Dårlig utforming av systemer og produkter har alltid opptatt meg. Som bruker mener jeg at det burde være en selvfølge at produkter og systemer jeg møter i min hverdag, har en brukervennlig utforming. Slik er det ikke. Dataprogrammer, kopimaskiner, kaffeautomater og kontorstoler gir sine brukere grå hår, høyt blodtrykk, lav selvtillit og vonde rygger. Det står ikke bedre til i industrien. Erfaringer fra plattformer i drift tyder på at arbeidsplassene i Nordsjøen oftere er et tilfeldig resultat av ingeniørarbeid enn av gjennomtenkt utforming tilpasset operatørene som skal jobbe der. Hva er det egentlig som skjer når ingeniører og arkitekter prosjekterer slike industrianlegg? Tar de hensyn til at anleggene en gang skal bli noens arbeidsplass? Dette har jeg undersøkt i mitt doktorgradsarbeid.
Opprinnelig ble jeg ansatt på et prosjekt for å utvikle ergonomiske retningslinjer for design til bruk i ingeniørselskaper som tegnet olje-/gassplattformer. Jeg mente imidlertid at før vi kunne utforme slike retningslinjer, så måtte vi vite mer om hvordan arbeidet i ingeniørselskapene foregikk. Det viktigste for oss ville være å finne ut hvordan selskapene sørget for å ivareta arbeidsmiljøet på den plattformen de designet, for ergonomiske retningslinjer er jo bare et middel til å oppnå et godt arbeidsmiljø. Derfor utformet jeg en dybdeundersøkelse i to ingeniørselskaper som designet to forskjellige plattformer. Jeg var til stede i det ene selskapet i over to måneder sammenhengende, i tillegg tilbrakte jeg kortere perioder i begge selskapene. Jeg fikk på denne måten et omfattende datamateriale som dekket både hvordan det var planlagt at arbeidet skulle utføres og hvordan det faktisk foregikk. I denne artikkelen oppsummerer jeg noe av det jeg har funnet ut.
Utforming av tekniske systemer
Når man leser lærebøker om konstruksjon av tekniske systemer, kan konstruksjonsprosessen virke veldig rett fram: man spesifiserer hvilke egenskaper man vil at det tekniske systemet skal ha, og så utformer man systemet i henhold til dette. Så enkelt er det selvsagt ikke i virkeligheten. Et teknisk system som en oljeplattform vil sjelden eller aldri oppfylle alle kravene som stilles til systemet i utgangspunktet. Det kommer til nye krav underveis, gamle krav blir uaktuelle, og kravene blir hele tiden forhandlet mellom ulike deltakere i designprosessen. Noen er for eksempel opptatt av de kjemiske prosessene og hvordan rørsystemene er lagt opp, andre er opptatt av den bærende konstruksjonen, mens andre igjen er opptatt av rømningsveier. Og hvis en stålbjelke ut fra tegningene vil kræsje med et rør midt i en rømningsvei, så må minst tre designere sette seg ned og bli enige om hvordan dette problemet skal løses.Ikke bare er de ulike deltakerne i designprosessen opptatt av ulike ting, noen forhold oppfattes også som viktigere enn andre. Økonomiske argumenter står for eksempel veldig sterkt i forhold til arbeidsmiljø, som lett kan avfeies med at det blir for dyrt.
Plassargumenter er også viktige. "Det er dyre tomter i Nordsjøen", sies det. Det betyr at størrelsen på en plattformen har mye å si for prisen. Derfor prøver man å presse mest mulig utstyr inn på minst mulig plass. Og da er det lett å "glemme" at en driftstekniker trenger plass rundt utstyret for å komme til med nødvendig vedlikeholdsarbeid. Det er faktisk ikke uvanlig at man i drift oppdager at de som utformet plattformen, ikke har tatt hensyn til at for eksempel en pumpe må skiftes ut. Resultatet blir at man kanskje må demontere utstyr rundt for å få ut pumpa. I verste fall kan man bli nødt til å stanse produksjonen for å få dette til, noe som er veldig kostbart.
Tid er også en knapp ressurs. Årsaken er at offshore utbyggingsprosjekter krever store investeringer, mens inntektene som kjent ikke kommer før produksjonen er i gang og man kan begynne å selge gass eller olje. Derfor ønsker man å nå tidspunktet for driftstart så tidlig som praktisk mulig. Designerne sier at de opplever dette som et enormt press for å få gjort jobben sin så raskt som mulig, og arbeidsmiljøvurderinger oppfattes som en ekstraoppgave i en allerede presset situasjon. Selv om det formelt er designernes ansvar, blir det i praksis arbeidsmiljøpersoner (som er ansatt for å følge opp arbeidsmiljø) eller driftsrepresentanter (som er ansatt for å følge opp driftsforhold) som gjør dette. De utgjør bare en håndfull personer på hvert prosjekt, og har selvsagt ikke kapasitet til å sjekke alt designerne gjør. Og hvis de oppdager feil og mangler på tegningsutkast, er det stor motstand mot å gjøre endringer fordi dette betyr merarbeid og forsinkelser. Ofte sender man heller tegningene videre til byggeverftet og håper at de gjør de nødvendige endringer. I siste instans kan det bli driftsorganisasjonen som må løse problemet, som i eksempelet over med pumpa som måtte skiftes ut.
Et annet problem med de tekniske lærebøkene er at menneskets rolle i forhold til teknologien sjelden diskuteres. Dette skaper problemer i designprosessen, siden alle tekniske systemer er avhengige av mennesker på en eller annen måte. Dette var designerne jeg intervjuet, veldig lite bevisste på. Når jeg spurte om hvordan systemene de designet, skulle drives og vedlikeholdes, visste de lite eller ingenting om dette. Hvordan kan man da forvente at de skal ivareta arbeidsmiljø?
Arbeidsmiljøkrav i designprosessen
Siden arbeidsmiljøet på en plattform er et resultat av det alle designerne gjør, har man sagt at hver enkelt designer er ansvarlig for at krav til arbeidsmiljø følges innenfor sin oppgave. Da skulle man tro at designerne kjente arbeidsmiljøkravene, men det gjør ikke designerne i min undersøkelse. De opplever dokumentmengden som enorm, og ingen leser alt de skulle ha lest i følge prosjektprosedyrene. Men selv om dokumentene der kravene står, er veldig dårlig kjent, er enkelte krav allikevel godt kjent. Blant annet var et krav om en løftegrense på 25 kilo godt kjent blant designere i mekanisk disiplin i et av prosjektene jeg undersøkte. En grunn til dette var at en arbeidsmiljøperson i dette prosjektet hadde gått aktivt ut mot designerne og gjort oppmerksom på blant annet dette kravet. Dette hadde ført til flere heftige diskusjoner, med det resultat at designerne kjente de kravene det var blitt fokusert på.Men jobben er ikke gjort når designerne kjenner arbeidsmiljøkravene. En hovedinnvending mot arbeidsmiljøkrav fra designerne i min undersøkelse er at kravene ofte ikke er spesifikke nok. Hvordan skal man for eksempel konkretisere et krav som begynner med "Care must be taken to ensure that.."? En designers innvending mot dette kravet var: "Hva er "care", liksom, og hvor mye er "care"?" I tillegg er som nevnt designprosessen en forhandlingsprosess der ikke alle krav kan oppfylles. Selskapenes prioriteringer og designernes verdier vil bestemme hvilke krav man til syvende og sist oppfyller. Og hvis ingen taler arbeidsmiljøets sak, kan arbeidsmiljøkrav lett komme langt ned på prioriteringslisten. I denne sammenhengen spiller arbeidsmiljø- og driftspersoner en viktig rolle. Samtidig må disse ha støtte fra ledelsen for å få gjennomslag i konfliktsituasjoner.
Bruk av driftserfaringer i design
Designernes forståelse for arbeidsmiljøspørsmål kan ha sammenheng med deres egen erfaring og hvor godt de kjenner arbeidsforholdene ute på plattformene. På dette området står det i følge min undersøkelse dårlig til blant designerne. Svært få har i det hele tatt vært på en plattform i drift. Dette opplever de som et stort savn. En snakker for eksempel om at hun gjerne skulle ha vært ute og sett og tatt på utstyret, en annen om at det er vanskelig å forestille seg hvordan det som står på tegningene, vil bli i virkeligheten. I de senere år er dataverktøy som viser tegninger tredimensjonalt, blitt tatt i bruk. Dette kan være til stor hjelp når det gjelder å avsløre kollisjoner som den jeg nevnte over mellom rør, bjelke og rømningsvei, men skjermbilder med tett i tett med rør og utstyr i ulike fargekoder gjør det vanskelig å danne seg noe helhetsinntrykk, og designerne sier at de ofte velger å arbeide med bare sitt system på skjermen.De få i min undersøkelse som har vært offshore, viser stor forståelse for driftsoperatørenes situasjon. I tillegg har disse personene sine egne forbindelser offshore som de tar kontakt med hvis de har spørsmål knyttet til drift av plattformen. Slike spørsmål kan dreie seg om alt fra hvilken erfaring de har i drift med en bestemt pumpetype til værforhold på de nyeste plattformene i Norskehavet, som ligger atskillig lenger nord enn plattformene i Nordsjøen. Personlige kontakter blir benyttet mye oftere enn erfaringsrapporter, erfaringsarkiv, databaser og lignende. Likevel er det slike systemer for erfaringsoverføring som olje- og ingeniørselskapene satser på. Også her virker det som man glemmer å spørre seg hva som er brukernes behov.
Siden designerne ikke kjenner forholdene offshore, har driftsoperatører blitt trukket inn i designarbeidet for å bidra med sine erfaringer. Som arbeidsmiljøpersonene sier også disse at det er vanskelig å bli hørt. Selv om designerne vet at de mangler driftserfaring, er de skeptiske til driftsoperatørenes synspunkter. Det er nok ikke så lurt, for i noen tilfeller har faktisk fagforeningen avvist utstyrsenheter hvor de mener at arbeidsforholdene er for dårlige.
Utfordringen til utdanningssystemet
En opplagt grunn til at ingeniører ikke er spesielt flinke verken til å ivareta brukervennlighet eller ta operatørene med i betraktningen når de utformer tekniske systemer, er at dette aspektet har vært nærmest fraværende i undervisningen ved tidligere NTH og ved ingeniørhøgskolene (når man ser bort fra utilsiktede demonstrasjoner som den referert innledningsvis). Svært mye vil være vunnet om brukerperspektiver i større grad ble en integrert del av undervisningen i tekniske fag. Det vil også være en fordel om sivilingeniørstudenter får den praksiserfaringen i løpet av studiet som det er meningen at de skal ha.