NTNU og samfunnsengasjementet

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet er Norges første universitet der naturvitenskapelige, samfunnsvitenskapelige og tekniske fag samles i en enhet. Dette skal i følge intensjonene gjøre NTNU til et interessant lærested hvor tverrfaglighet er et nøkkelord, men en samling og en integrasjon av de ulike fagmiljøene burde også gjøre NTNU til en viktig bidragsyter i samfunnsdebatten og et senter for nytenkning, spesielt på tvers av profesjonene. Men hva skjer? NTNU som institusjon, ansatte og studenter åpenbarer seg gjennom en øredøvende taushet. Når hørte vi sist noen fra NTNU uttale seg med faglig tyngde om noe som berørte vedkommendes fagfelt? Det skjer nok, men da over en kaffekopp i kantina i samtale med en kollega som allerede har den samme kunnskapen.

Passive tilskuere

Mangelen på deltakelse er mildt sagt uheldig av flere grunner. En ting er at det må være frustrerende for ansatte og studenter ved NTNU å sitte som passive tilskuere til en debatt som ofte berører deres profesjon. Langt mer betenkelig er det imidlertid at den kunnskapen som finnes ved NTNU, ikke når ut.

En av grunnene er muligens at forskere streber etter absolutt kunnskap. Viss man ikke er 100 prosent sikker, vet man i prinsippet ingenting, og da vil man heller ikke uttale seg. Dette har nok noe med vitenskapsfolks sjølrespekt å gjøre. Man skal ikke gå ut og si noe for så å risikere at man noen år senere er nødt til å si at nei, det var nok ikke sånn likevel.

Men resultatet av denne holdninga blir at den kunnskapen som tross alt finnes, forblir på NTNU som en godt bevart hemmelighet. Kunnskapen når ikke ut til vanlige folk - den er med andre ord ikke med på å påvirke opinionen ut fra hva som er faglig korrekt. Kunnskapen når også i liten grad ut til saksbehandlere på ulike nivå. Det skjer bare viss den finnes skriftlig i form av relevante rapporter, noe som dessverre sjelden er tilfellet. Kunnskapen når heller ikke ut til de som til syvende og sist tar beslutningene - politikere i Norge både på lokalt og nasjonalt nivå tar sine beslutninger lykkelig uvitende om den kunnskapen som måtte finnes. Dette fører ubønnhørlig til at beslutninger blir tatt på et sviktende grunnlag. Over kaffekoppen på kantina er det ofte en hoderystende fagperson som observerer dette - hvor uvitende er det ikke mulig å være? Hoderystinga fortsetter kanskje nedover gangen og inn på kontoret, men der forsvinner den etter hvert til fordel for innholdet i en bunke vitenskapelige artikler og blir glemt.

Hvem har ansvaret?

Man kan sjølsagt spørre seg om hvem som har ansvaret for at kunnskapen ikke kommer ut av universitetet og dermed ikke påvirker de beslutningene som tas. Er det de frivillige organisasjonene som ikke følger godt nok opp og baserer seg på de samme tankene som da de ble stiftet? Er det saksbehandlere som lesses ned av ulike rapporter og ofte har et så stort arbeidspress at de ikke er interessert i ny, oppdatert kunnskap? Er det politikere som ofte mangler faglig bakgrunn i det de tar beslutninger om og derfor ikke har noen egentlig kjennskap til den forskninga som foregår i det hele tatt? Eller er det de som faktisk har kunnskapen, men som synes kunnskapen passer best innenfor kontorets fire vegger?

Min erfaringsbakgrunn er fra natur- og miljøvernarbeid, og det er naturligvis derfor jeg også føler mangelen på engasjement fra fagpersoner innenfor dette feltet sterkest. Ta for eksempel debatten om det skal bygges gasskraftverk i Norge eller ikke. For mange fortoner denne debatten seg mer og mer som en krig om prestisje og trusler om aksjoner, enn en debatt med faglige argumenter. Tenk hvilken rolle NTNU kunne spilt her. Gjennom de ulike fagmiljøene som finnes ved NTNU, kunne man ha sagt noe om miljøkonsekvensene både lokalt og globalt, man kunne ha veid dette opp mot valg av tekniske løsninger som igjen kunne bli knyttet til samfunnsøkonomien i prosjektet. I tillegg kunne man kanskje ha sett på hva prosjektene genererer av arbeidsplasser, gjerne sammenlignet med andre beslektede prosjekter som ENØK-arbeid og lignende. I stedet velger man å forbli tause - man har nok med sitt eget lille prosjekt, og det er derfor ingen ved NTNU som ut fra sin profesjon mener noe som helst om gasskraftverk i Norge. I alle fall ikke offentlig. Gasskraftdebatten er rettnok stor og komplisert, og det kan ta tid før det tverrfaglige samarbeidet man håper på, finner sine former. Men viss ikke en institusjon som NTNU er i stand til å si noe om helheten i et slikt prosjekt ut i fra en faglig totalvurdering, hvem kan da si noe? Jeg som organisasjonsmedlem? Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen? Eller vår nye olje- og energiminister Grete Faremo? Noen vil garantert alltid mene noe.

Hva har vi lært?

Det er dessuten lite som tyder på at det er kompleksiteten i denne debatten som gjør at miljøet knyttet til NTNU forblir taust. Tausheten er like gjennomtrengende i mindre og lokale problemstillinger. Hva mener forskere om at E6 skal bygges gjennom flommarksskogen på Gaulas bredder? Har vi lært noe fra for eksempel utbygginga på Sandfærhus? Enn veibygging over Kråkvågsvaet som er et internasjonalt fredningsområde, hva vil det ha å si for denne viktige fuglebiotopen? Er det noen som har noen oppfatning av om det er positivt eller negativt at stadig flere mål matjord legges under asfalt, og er det noen som har gjort seg opp noen tanker om den utstrakte grøftinga av myrer? Er det positivt at en gjennom dette utvider det totale arealet av dyrkbar jord, eller bør man heller være kritisk med tanke på hva dette fører til av frigitt CO2 og redusert mangfold? Hva med søppelforbrenning? Er det bra eller dårlig sett ut i fra en total ressursbruk og forurensningssituasjon?

Jeg vil tro at det finnes forskere som ut fra sin profesjon har gjort seg opp en mening om alle disse problemstillingene, og flere til. Men da er det ikke nok at denne kunnskapen formidles med en hoderystende uttrykk over en kaffekopp på instituttet. Den må ut!

En lapskaus av følelser og uvitenhet

Resultatet av at den kunnskapen som finnes i fagmiljøene, bare i begrenset grad er allment tilgjengelig, og som tross alt er det nærmeste man kommer absolutt sannhet, er at avgjørelser tas med bakgrunn i en lapskaus av følelser og ideologi på den ene sida, og uvitenhet og forelda kunnskap på den andre sida. Er det det vi vil?

For meg et svaret er klart og entydig nei, men de eneste som har en reell mulighet til å gjøre noe med dette er fagfolka sjøl. Jeg er sjølsagt klar over at det skrives rapporter og at personer tilknyttet NTNU, jobber med analyser som etter hvert vil være med å danne grunnlag for de avgjørelser som tas, men dette vil likevel være kunnskap som kun når en snever kjerne. Har ikke NTNU som institusjon et moralsk ansvar for å spre kunnskaper? Hvis ikke - hva skal man da med et universitet? Man skal ikke bare utdanne studenter og seg sjøl - man skal også utdanne samfunnet som helhet. Dette krever imidlertid at NTNU står fram som et element i samfunnsdebatten. Ansatte og institusjonen som helhet må tørre å mene noe. Det må finnes vilje til å ta et standpunkt og stå for det ut fra faglige vurderinger. Utfordringen er gitt - jeg venter i spenning.

Ottar Michelsen,
Naturvernforbundet i Sør-Trøndelag