Evalueringen på Gløshaugen - universitetspedagogikk på et sidespor

Dannelsen av NTNU har ført til en debatt om universitespedagogikk, og bra er det.

Vi som har undervist på NTH, har i mange år vært målgruppe for student-evaluering. Jeg har tidligere gitt uttrykk for en viss apati overfor slik vurdering («Hjelp, jeg er blitt evaluert» - i Universitetsavisa nr. 5 fra 10.mars 1994), uten at det førte til noen reaksjon fra Pedagogisk avdeling eller Studiedirektør ved gamle NTH. Nå blir det en god mulighet til å ta saken opp i mye større bredde.

Enhver diskusjon om undervisning må selvsagt ta stilling til begrepet læring. Læring begynte trolig like etter at vi ble født. Vi lærte at ting vi slapp, falt ned, og var stolte den dagen vi kunne spise med skje sjøl, for ikke å snakke om da vi tok de første stega aleine. Dette skjedde uten at vi gikk i noen skole eller på kurs. I det hele tatt har mesteparten av all læring gjennom flere titusener av år og på alle nivå foregått uten institusjoner. Det har ført til at læring står for varig endring i adferd, som resultat av øvelse. Læring vil si at en er blitt kreativ i en ny situasjon, sjølsagt også ønskelig og i prinsippet tilsiktet for ingeniørens situasjon.

Undervist - og glemt

Den studentevalueringen vi kjenner har ikke noen berettigelse før er har forvisset seg om at begge sider er enige om dette grunnlaget. En må regne med at ofte vil en eller begge parter tro at læring har funnet sted når noe er blitt forelest på en - ytre sett - brukbar måte. Andre vil tro at læring har funnet sted når noe er blitt pugget - ofte i siste liten - og så blitt reprodusert ved eksamen. Neste uke er det glemt.

Evalueringen vil oftest begrense seg til en vurdering av hva vi kaller undervisningsteknologi: bruk av tavle eller projektor, stemmebruk, kanskje evnen til å presisere, valg av lærebok eller utforming av kompendium.

Alle kan lære

En som kaller seg pedagog, vil oftest ha med seg et menneskesyn, som blant annet inneholder at alle har evne til læring. En annen side er nedfelt i ordspråket nød lærer naken kvinne å spinne. Nød er kanskje den aller sterkeste formen for motivasjon. Det fins mange andre nivå: fra ren nysgjerrighet, mulighet for å få en ettertraktet jobb, og til å gjøre inntrykk i klassen eller overfor det annet kjønn. I kombinasjon vil dette si at vi trenger et godt læringsmiljø. En forelesning som ikke problematiserer stoffet, er neppe den beste. En lærer må i en viss grad provosere studentene, slik at de stiller spørsmål. (I hvilken grad det kan foregå i store auditorier, er et annet spørsmål). Vi har mange sanser som kan supplere hverandre. En ekskursjon til en industribedrift kan gi et fysisk bilde av ting vi arbeider med i matematisk form, noe som viser anvendbarheten av en slik analyse.

Ekskursjonen gir også mulighet for å bli kjent med faglærer, kanskje mer som menneske enn som autoritet.

Sjøl har jeg i øvingsopplegget hatt ekskursjoner med for- og etterarbeid i grupper, og regneøvinger. Med vilje er forelesninger i en periode blitt erstattet av gruppearbeid ved veiledning. Tidligere har jeg også hatt prosjektarbeid, stort sett problembasert. At en for øvingsarbeidet skal få en vurdering på evalueringsskjemaene, oftest midt på treet, er sjølsagt svært unyansert. En føler at alt det ekstra arbeidet en påtar seg, ikke er verdsatt. Det er nedslående og kan føre til at en går tilbake til helt konvensjonell undervisning. Samtidig er vi oppfordret til å drive alternativ undervisning. Hvordan er det med samsvaret mellom visjon og hverdag? Dette burde Pedagogisk avdeling føle ansvar for!

Vi venter at noe vil skje når vi nå har fått NTNU som overbygning, med et faglig pedagogisk og psykologisk miljø.

Stor avstand

I sin tid tok jeg initiativ til å danne «Pedagogisk forum» ved NTH. Det var et grasrottiltak, tenkt som en møteplass for studenter og lærere. Vi holdt det gående i fire år på 1970-tallet. Vi hadde ca. 3 møter per semester og utvekslet synspunkter og erfaringer. Det var nyttig. Mange ganger har jeg overfor ledelsen ved Pedagogisk avdeling etterlyst et møte mellom faglærere, kanskje med en åpen dagsorden første gang, uten at det er blitt tatt opp. Jeg har bare fått høre at vi er for mange, og at det derfor er vanskelig å få til noe slikt. Jeg har aldri akseptert dette synspunktet, jeg synes tvert i mot at dette burde være en gjennomførbar form for oppsøkende og rådgivende virksomhet fra våre lokale pedagogers side.

Ett av de synspunktene som kom fram i Pedagogisk forum, var at undervisningen på NTH var preget av stor avstand mellom det som ble undervist og det som studentene oppfattet. Hele løpet var som to linjer, som nærmet seg asymptotisk og (heldigvis) falt sammen omtrent i 4. klasse. Det vil vel si at læring først finner sted mot slutten av studiet. Det skulle tilsi at vi burde ta undervisningen i lavere årskurs mer alvorlig. Dette er imidlertid noe av det mest utakknemlige en kan gjøre i et system der studentene av mange er vurdert som arbeidskraft, og arbeid med høyere årskurs anses for meriterende.

Studentmakt

Den evalueringsformen som er valgt, utelukker ikke at noen studenter føler at de har makt og utnytter den til å ramme en foreleser. Dermed har Pedagogisk avdeling påtatt seg et ganske stort etisk ansvar, objektivt sett. Jeg har sjøl vært utsatt for studentkritikk, fremmet overfor Fakultet for berg-, petroleum- og metallurgifag på et tidspunkt da eksamenslesinga tok til. Fakultetet reagerte ved å dømme meg på studentenes premisser. Ikke ble det spurt om representativitet i klagen, ikke fikk jeg fortelle hva jeg hadde som hensikt eller hvordan undervisningen hadde foregått. Det er paradoksalt at omlag på samme tid som dette foregikk, fikk jeg en pris fra gamle NTH for populær-vitenskapelig innsats, og året før kulturpris fra Fylket.

Når en konflikt oppstår, skulle selvsagt et pedagogisk eller psykologisk kvalifisert organ tre inn, og ikke en administrativ enhet, uten slike kvalifikasjoner.

Overleve eller lære?

Mangelen på konsensus i en undervisningssituasjon er et hovedproblem: jeg forventer at studentene har samme appetitt på læring som jeg sjøl har. Der har jeg bommet - overfor noen. Er mangelen på interesse for virkelig læring hos enkelte et resultat av tidligere skolegang? Blir ønsket om å overleve i en presset studiesituasjon så sterkt at en bare rekker å møte dagens krav, i form av innleveringsfrister for øvingsoppgaver? Eller rekrutterer Gløshaugen mange som er konforme og har bare en kunstig motivasjon for læring - knyttet til foreldres ønske eller en trygg jobb i framtida?

Til slutt: Ordningen med sensor i alle fag gir en utmerket mulighet for evaluering av både faglærer og studenter. Hvorfor ikke lite mer på den ordningen, som kan gi saklige og valide korrektiver, i alle fall inntil vi har gode utfyllende ordninger?

Det vi trenger på Gløshaugen, er en new deal for pedagogikken. Jeg hilser ALS velkommen!

Arne Espelund,
Metallurgisk institutt