"Evaluering" og "evaluering", fru Blom!
I de siste to numrene av Universitetsavisa har representanter fra det tidligere AVH-miljøet gitt tilgode kraftfulle beskrivelser av fagevalueringen på Gløshaugen. For en som har hatt dette som sentralt arbeidsfelt i noen år, blir det nærliggende å spørre: På hvilket grunnlag er beskrivelsene og vurderingene egentlig blitt til? Hvilke kilder bygger konklusjonene på, hva er tro og hva er fakta? Dersom vi kan forenes i et ønske om økt erkjennelse og innsikt på dette feltet, fortjener debatten en etterrettelighet som ikke styrker og bekrefter myter, men snarere rydder noen av vegen. Med dette som utgangpunkt, forsøker jeg i denne artikkelen å tegne et noe mer helhetlig bilde, der flere av nyansene i evalueringsarbeidet er med.
Prosessrettet fagevaluering
Den mest omfattende og viktigste fagevalueringen på Gløshaugen skjer muntlig og fortløpende gjennom semestret, som en dialog mellom faglærer(e) og et lite utvalg studenter i hvert enkelt fag. Slike små fora gir rom for fortrolige samtaler, ikke bare om undervisningen, men også om studentenes læring og spesielle behov underveis i læringsprosessen. Hvert semester er ca 500 studenter engasjert i dette arbeidet, og ordningen gjelder i teorien alle fag i første til og med tredje årskurs. Her kan det gis mange innspill til forbedringer underveis i et undervisnings- og læringsforløp.Om prosessene i en slik stor "butikk" er det naturligvis mye vi ikke vet, og derfor er det et åpenbart behov for forskning på dette feltet. Slik kunnskap kan i sin tur bidra til å utnytte referansegruppenes potensial ytterligere. Det er likevel likevel liten tvil om at både faglærer(e) og studenter lærer noe underveis. Spesielt viktig tror vi det er at arbeidet er organisert gjennom fortløpende møter, slik at de øvrige studentene også har mulighet til å komme med innspill underveis.
Utviklingstiltak
Fagevalueringen på Gløshaugen er under stadig utvikling, med sikte på å finne løsninger som i større grad dekker behov ikke bare i enkeltfag, men i hele fagmiljø. Et optisk lesbart skjema gir faglærere og studenter full frihet til å stille akkurat de spørsmål de måtte ønske, kvalitative som kvantiative, underveis eller på slutten av semestret.Gløshaugmiljøet har brukt mer enn 10 000 slike skjema i løpet av to-tre år, noe som tyder på at interessen for å utvikle fag, undervisning og læring absolutt er tilstede både hos faglærere og studenter.
To fakulteter har utviklet egne evalueringsopplegg, med spesiell vekt på å kunne dokumentere forbedringer som resultat av arbeidet. Et tredje fakultet sikter mot å finne former for å bruke evalueringsdata i utviklingsøyemed. Ved ytterligere to fakulteter er det igangsatt «pilotprosjekter» med vekt på kollegaveiledning som sentral arbeidsform i utviklingsarbeidet. De sentralt initierte evalueringsordningene på Gløshaugen er dessuten godkjent av Datatilsynet, noe som neppe er tilfelle alle steder.
Den mye omtalte standardiserte sluttevalueringen ble sterkt redusert i omfang allerede i 1993. Den definitivt viktigste delen av disse evalueringene er studentenes kommentarer, som i mange tilfelle gir noe å arbeide videre på. Faglærere gis full støtte dersom de ønsker å forfølge interessante "spor" i evalueringen gjennom lokale undersøkelser, med større vekt på gyldige spørsmål og økte krav til pålitelighet.
Fokus på læring
Mye er vunnet om fokus i større grad blir rettet mot studentenes læring og kompetanseutvikling, og i mindre grad mot undervisningen i og for seg. Begreper som "god" og "dårlig" gir dessuten liten mening uten sikker referanse, og undervisning vil i alle tilfelle være en svært usikker indikator på arten og omfanget av studentenes læring. Undervisning er altså bare et hjelpemiddel for noe annet og langt viktigere, nemlig studentenes læring.Å forbedre undervisning forutsetter innsikt i studentenes spesielle behov underveis i et læringsforløp. Det er min oppfatning at mye av undervisningen ved NTNU ikke alltid tar tilstrekkelig hensyn til dette. Dersom vi legger kultur- og tradisjonsbestemte former til side, f.eks. at "undervisning" betyr "forelesning", åpner vi samtidig for nye og mer situasjonstilpassete løsninger. Dette vil ikke minst studentene være tjent med.
Evaluering for bedre læring
Engelsk skiller begrepsmessig mellom "evaluation" og "assessment", en språklig nyanse som ikke finnes i norsk. "Assessment" refererer til vurdering av studentprestasjoner og -besvarelser underveis og ved slutten av et studieløp, mens "evaluation" blir brukt om vurdering av fag og undervisning mer generelt. I vårt eget språk er "assessment" først og fremst knyttet til "eksamen". Å endre vurderings- og eksamensformene, slik at disse blir mer rettet mot læring og mindre mot kontroll, representerer en stor utfordring. En slik endring representerer et langt mer kraftfullt redskap for å påvirke studentenes arbeidsmåter enn evaluering av undervisningen.Det gis minst to viktige grunner for å utvikle nye og mer prosessrettete vurderings- og eksamensformer ved NTNU:
1. Å heve kvaliteten i læringa.
2. Å bidra til at studentene i enda høyere grad utvikler relevant kompetanse for framtidig yrkesliv.
Den tradisjonelle slutteksamen som kontroll og sorteringsredskap har neppe den samme berettigelse som før, fordi kunnskaper og kompetanse etter hvert har fått kort levetid. Arbeidsgivere forhører seg om arbeidstakernes kompetanse, arbeidsinnsats og personlige egenskaper via telefon, egne tester og på annet vis. Arbeidsmarkedet synes altså i større grad å ta seg av utvalgskriteriene på egne vegne.
Dersom kontroll og sorteringsfunksjonen trappes ned, kan større vekt legges på å styrke kvaliteten i læringsarbeidet. Fordi kravene til kunnskap stadig blir endret, er det spesielt viktig at profesjonsutdanningene har et våkent blikk for nye krav. I en slik situasjon er det viktig at studentene lærer seg å lære, med vekt på å utvikle sjølstendig og kritisk dømmekraft i faglige spørsmål, evne til å kunne snakke med folk, og ikke minst evne og vilje til samarbeid. Slik kompetanse må ikke gå på bekostning av fagkunnskap, men snarere utvikles ved å legge større vekt på studentaktive læringsformer. Evne til å initiere, forstå og utvikle menneskelig samhandling, såkalt "prosesskompetanse", er etter min vurdering grovt underkjent i norsk utdanningsvesen.
Nye vurderingsformer?
Å lære handler mest av alt om å "gjøre", og i mindre grad om å "høre". Nye vurderings- og eksamensformer utnytter derfor studentenes egne læringsmuligheter i større grad enn tradisjonelle eksamener gjør. Som eksempler kan nevnes "åpen bokeksamen", "hjemmeeksamen", "prosjekter", "porteføljer" eller "mapper" med vekt på "læringsprofiler" og løpende refleksjon over egen læringsutvikling gjennom semestret."Egenvurdering" og "kollegavurdering" blir også brukt som del av en samlet "vurderingspakke". I mange tilfelle er det mulig å benytte innslag av tradisjonelle eksamener sammen med nyere, prosessrettete vurderingsformer. Disse nye formene er likevel ikke i ett og alt uproblematiske. Klarer vi å forene ønsket om gyldige studieprosesser med høy grad av pålitelighet i vurderingene?
Lærer studentene gjennom vurdering og eksamen, eller lærer studentene framfor alt hvordan de skal bestå eksamen? Dersom den siste ferdigheten går på bekostning av den første, kan det være tid for å gjøre endringer. Dersom det blir tiendedels tallkarakterer også på Gløshaugen, så griper denne reformen neppe utfordringens kjerne, nemlig å bidra til at studentene får en bedre og mer relevant kompetanse. Til tross for praktiske og andre samordningsbehov som måtte ligge til grunn, spørs det om de største og viktigste utfordringene fortsatt ligger på venting. Hva hjelper det med fingradert skala dersom målingene likevel ikke har høy gyldighet. Og hva hjelper det dersom verken faglærere, sensorer eller "kunder" i næringslivet kjenner kriteriene for vurderingen (normbasert eller kriteriebasert?)
Det lille universitetspedagogiske miljøet i Trondheim trenger gjensidig støtte for å utvikle gode tiltak innad ved NTNU. Ikke minst gjelder dette kompetanseområdet "evaluering". Utvikling handler om å kunne ta små skritt i riktig retning. Som et lite bidrag på vegen, ønsker vi alle interesserte velkommen til et åpent seminar på Gløshaugen i desember om nye vurderings- og eksamensformer. Dette gjør vi i samarbeid med University of Northumbria i Newcastle, som har gjort omfattende forsknings- og utviklingsarbeid på dette feltet.
Vidar Gynnild,
Seksjon for universitetspedagogikk, NTNU
