Vitenskapens nye morgengry foran det tredje millennium

"he, not busy being born, is busy dying"

(Bob Dylan) I enkelte kretser synes det å ha vakt en smule forbauselse at det kan være vitenskapelig legitimt å skrive en hovedoppgave i sosialantropologi om UFO-fenomenet. Rent bortsett fra at vitenskapen i en viss metaforisk forstand kanskje alltid kan sies å ha sirklet rundt Uidentifiserte Flyvende Objekter, kan det være på sin plass å anstille noen bemerkninger om spiss-vitenskapens utviklingstendens nå mot millenniets slutt. I en nylig utgitt bok postulerer John Horgan, redaktør i Scientific American, "the end of science". Etter mitt syn tyder imidlertid meget på det stikk motsatte, at det brygger opp til en dyptgripende vitenskapelig revolusjon med konsekvenser for de fleste av dagens hevdvundne forskningsdisipliner - selv om konturene av det frembrytende paradigme fremdeles kan være vanskelig å fiksere.

Materialismens død

Gymnasfysikkens enkle forestillingsverden om et åndssubjekt som ved hjelp av måleapparatur tester sine teoretiske hypoteser mot en uavhengig materiell verden i kontrollerte forsøk med måleapparatur, er forlengst utdatert som annet enn en elementær gjennomgangsmytologi i den vitenskapelige kvalifisering. I boken The Matter Myth (1991) oppsummerer Paul Davies og John Gribbin på en god måte hvordan den naivistiske materialisme og det mekaniske paradigme er blitt stadig mer passé i løpet av vårt århundres realvitenskapelige utvikling. Relativitetsteorien brøt med den common-sensiske oppfatning av tid og rom; kvanteteorien avfeide forestillingen om massive og stabile elementærpartikler; kvantefelt-teorien med sin vibrerende usynlige feltenergi postulerte virtuelle partikler som kom fra intet og forsvant i intet; superstreng-teorien søker å forene rom, tid og materie i et tidimensjonalt fantasiunivers bebodd av vibrerende, sub-mikroskopiske sløyfer av usynlige strenger; kaosteorien har gitt støtet til utviklingen av en generell teori om selvorganiserende systemer som bl.a. mener å ha påvist at nonlineære effekter på mirakuløst vis kan få materie til spontant å utvikle mønstre og struktur.

Den logiske positivismes verifikasjonslogikk og den kritiske rasjonalismes falsifikasjonslogikk (Karl Popper) harmonerer dårlig med studier av vitenskapenes faktiske historiske utvikling. Allerede den historiske epistemologi i Frankrike (Bachelard, Cavaillès, Canguilhem) fant at det var viktigere for matematikkens og realvitenskapens utvikling å utvikle en forskningsmetodikk for å skape hypoteser enn for å teste dem, og at vitenskapelige fakta først kan konstrueres når vitenskapelig tenkning bryter med det som umiddelbart fremstår som trivielle fakta.
De vitenskapshistoriske studiene til Thomas Kuhn og Paul Feyerabend på 60- og 70-tallet utdypet dette tema, hvoretter materialismens naive tro på objektive rådata vanskelig kunne levnes meget ære. Kuhn fremla mye belegg for at data i forbløffende grad er paradigmestyrte, således målte f.eks. Proust forholdstallet mellom vekten til kobberets to oksyder til 1,47, ikke til 2 som Dalton og ettertidens kjemi.
Paul Feyerabend viste at Galileis suksess bl.a. berodde på at den forføreriske introduksjon av datidens primitive teleskoper fikk mennesker til å mistro det månedatum de så med det blotte øye til fordel for den grumsete teleskop-månen. Og nevrovitenskapen har forlengst demonstrert at den persepsjon vi spontant holder for å være elementær og bastant, er et komplekst sluttprodukt av suksessive koordinat-transformasjoner i et intrikat heis-system gjennom hjernebarkens seks lag, med et betydelig innslag av feedback-muligheter. Selv generaliteten til Lands relativt abstrakte 3D-modell av farvepersepsjon er blitt betvilt av den britiske antropologen Barbara Saunders på bakgrunn av krysskulturelt persepsjonsmateriale. Og selv en elementær konjunksjon av form og farve til et fenomen er ikke mulig på

persepsjons-intervaller under 50 msek, dvs. at konstruksjonen av et visuelt rådatum som "kvinne med sort hatt og rød kjole" (istedenfor rød kjole og sort hatt) krever kompleks bearbeiding og samordning ved hjelp avoverordnede hjerneceller.

Subjektets gjenkomst

Innsikten i rådatas subjektavhengighet blir desto mer prekær når man reflekterer over hvor spesielt - og i mange tilfeller begrenset - menneskets sanseregister er i forhold til mange dyrearters. Biene har f.eks. ikke øye for rødt, men derimot for ultrafiolett, og ser blomstenes farver helt annerledes enn oss - med ca. dobbelt så mange differensieringer. Og man kan stille kinkige spørsmål vedrørende relativitetsteoriens universalitet bare ved å bemerke den implisitte humansentrisme som ligger i å formulere en universell teori om universet basert på (den menneskelige) synssansens og lysets primat.

Vitenskapens dematerialisering og deobjektivisering impliserer en fordypet subjektrefleksjon som viderefører Kants kopernikanske vending som inndro subjektet i erkjennelsesobjektet. Den såkalte nevrofilosofi (spesielt ekteparet Churchland) som installerer seg i produktiv koevolusjon med de eksplosivt voksende nevrovitenskaper kan sees i dette perspektiv. Imidlertid synes også den nevrovitenskapelig informerte vitenskapsfilosofi å støte mot klare begrensninger så lenge den ikke suppleres med en fornyet, subjektorientert epistemologi. Det er min hypotese at også en rekke enkeltvitenskapelige utviklinger står i stampe pga. mangel på forankring i en sakssvarende epistemologi som kan tilby generelle tankeredskaper til å turnere deres dypere spørsmål. En indikator på dette er det vell av meta-reflektoriske spørsmål som nyere vitenskap innen kvantemekanikk, kompleksitetsteori, evolusjonsbiologi, computerteori, partikkelfysikk og kosmologi selv har begynt å stille.

Fra det binære til det mangfoldige

Uaktet postmodernismens kjetteri må det fastslås at mennesket ikke er i stand til å tenke eller handle uten en implisitt distinksjon mellom sant og usant, idet det i vekselvirkning med erfaringens empiriske induksjon stadig bygger og reviderer tanke-schemata eller algoritme-komplekser for handling basert på deduksjon. Straks man forlater formallogikkens frittstående tankeunivers, fremstår imidlertid sannhetens binære natur straks mer problematisk. Dels fremkommer det en forskyvende fordobling av sannhetsbegrepet: På den ene side relativiseres sannheten forsåvidt som det åpenbart varierer med individer, kulturer, institusjoner og historie hva slags viten som regnes for å være sann. På den annen side kan man samtidig med relativiseringen ikke unngå å fastholde at empirisk viten betraktes som om den er sann, hvorved sannheten med nødvendighet antar simili-karakter. Dels vil man uvilkårlig tendere mot å betrakte den empiriske væren som om den liksom det logiske univers også kun rommer to mulige verdier: det sant eksisterende og det usant eksisterende. Denne tendens til dualistisk forenkling er hard-wired som en nødvendig og overlevelsesadekvat projeksjon i den menneskelige hjerne, men ikke desto mindre representerer den en imperialistisk fortegning og reduksjon av multiple værender til en bornert binaritet. Etter mitt syn representerer spranget fra en binær til en differensiell epistemologi det mest revolusjonerende element i den epistemologiske nyorientering som presser seg på. Sålenge den epistemologiske horisont rommer kun to kategorier, eksistens og non-eksistens, sier det seg selv at f.eks. skolastikkens strid mellom begrepsrealister og nominalister om hvorvidt universalia eksisterte, vanskelig kunne løses eller syntetiseres. De tradisjonelle spørsmål om hvorvidt Gud, hekser, julenissen, begreper, UFO´er osv. eksisterer eller ikke, må avvises som i beste fall binære avsporinger av komplekse og høyst virkelige fenomener. Spørsmålet kan ikke være deres eksistens/ikke-eksistens (en eller annen eksistens er implisitt allerede i spørsmålet), men langs hvilken dimensjon de eksisterer (fysisk, algoritmisk, meta-algoritmisk), på hvilket nivå de eksisterer og i hvilken forstand de eksisterer. Fra hjerneforskning til Virtual Reality-teknologi, fra partikkelfysikk til kosmologi, kan det formuleres et budskap om at virtuell virkelighet er den eneste virkelighet. Men det betyr ikke at denne virkelighet ikke er uhyre differensiert.

Mangelen på en differensiell epistemologi har hatt etnosentriske implikasjoner på mange plan, så også innen store deler av antropologien. Uaktet f.eks. de mange teorier om og omkring hekseri, ligger det implisitt en forståelsesblokkering om at fenomenet egentlig ikke eksisterer, men er såkalt overtro. Men like lite som man kan forstå Shakespeares poesi ved å titte på en leser som blar i en bok eller forstå kjærlighet ved å betrakte kopulasjon på et lerret, like lite kan man bedømme den epistemologiske status av fenomenet hekseri uten å ha erfart det fra dets innside.

Tanken om at et fenomens eksistens må plottes inn langs dimensjoner differensiert i hierarkiske værensnivåer gjenfinnes f.eks. i biologen Stephen Jay Goulds hierarkiske teori for naturlig seleksjon og i biologen Francisco Varelas teori om virtuelle identiter på ulike nivåer.

Science goes info

Materien er ikke lenger hva den var. Til gjengjeld har informasjonsbegrepet inntatt en stadig mer sentral plass i den nyere vitenskapsutvikling, understøttet av kybernetikk, kommunikasjons- og informasjonsteori. Shannons sannsynlighetsteoretiske definisjon har vært fruktbar til mange formål, men er mindre epistemologisk interessant siden en nærmere refleksjon avviser at sannsynlighet kan være en mer fundamental tankefigur enn kausalitet (jfr. min avhandling Grunnriss av en differensiell epistemologi, spesielt s. 191-205). Mer fruktbar er en elaborering av Batesons klassiske definisjon av informasjon som en forskjell som gjør en forskjell for noe, en definisjon som henleder oppmerksomheten til persepsjon, simulasjon, form, struktur og mønster. Stadig mer av nyere fysikk får en informasjonsteoretisk drapering (jfr. f.eks. Rolf Landauer, J. Doyne Farmer, Stephen Wolfram). Evolusjonsbiologen George C. Williams har atskilt informasjonens område fra materiens - der det førstnevnte område ikke innehar masse, ladning og lengde, men derimot redundans og robusthet og kun har bytes som måleenhet, - for å hevde at gener, gentyper og genpuljer er informasjon, ikke materiell virkelighet. Gould og Richard Dawkins har likeledes fokusert på morfiske rom, på form og taksonomi i sin evolusjonsbiologi. Biologen Brian Goodwin har utviklet en teori om basismorfer, dvs. om embryologiske mønstre som utvikler seg i organismens morfogenetiske felt (med slektskap til Rene Thoms katastrofetori). Paleontologen Nils Eldridge anser artene for primært å være informasjonsenheter. Francisco Varela identifiserer livet selv til konfigurasjoner og dynamiske mønstre, ikke til fysisk lokalitet.

Filosofen Daniel Dennett har fremhevet at relasjonell orden og ikke materielle egenskaper er det vesentlige ved vår bevissthet. Den matematiske fysiker Roger Penrose har utviklet en algebraisk topologi om nærhetsrelasjoner uavhengig av fysisk avstand og forsøker å utvikle en ny fysisk teori (twistorteorien) der fysikkens lover primært må formuleres relasjonelt, kun sekundært i tid/rom/materie.

Fysikeren Lee Smolin forsøker å konstruere en kvanteteori for rommets og tidens geometri ut fra dynamiske løkkerelasjoner istedenfor utfra partikler. Fysikeren og Nobelpris-vinneren Murray Gell-Mann utgår fra informasjonsbegrepet i studiet av forholdet enkelhet/kompleksitet (såkalt plektikk).

Computerforskeren Christopher Langton fokuserer på mønster og selvreproduserende algoritmer i håp om å finne ut hvordan informasjon skapes, utveksles og befestes i faseoverganger.

Computerforskeren W. Daniel Hillis forsøker å bygge såkalte forbindelsesmaskiner basert på massiv parallell-arkitektur ut fra en forståelse av hvordan helhet generelt transcenderer summen av delene. Lederen av MIT Media lab, Nicholas Negroponte, formulerte slagordet om at det nå handler om produksjon av bits, ikke atomer. Den eksplosive vekst i info-industrien signaliserer at vi står overfor en videreføring av Karl Marx´ geniale grunnleggelse av en formreflektert kapitalteori. Og den tidligere Bateson-studenten Tyler Volk har forfattet en pioneraktig generell formstudie kalt Metapatterns.

Kompleksitet og autopoiesis

En rekke av de ovennevnte store tenkere fra vår tid (og fremtid) arbeider i tilknytning til en forståelseshorisont som gjerne betegnes med etiketter som selvorganiserende systemer, autokatalytiske nettverk, komplekst adaptive systemer, autopoiesis eller kompleksitetsteori. Et geografisk kraftsentrum utgjøres her siden 1984 av den hyperkreative hjernetrusten rundt Santa Fe Institute. Denne horisonten har et kryssvitenskapelig preg og har i senere tid også initiert et storstilt forsøk på å etablere fastere grunn for samfunnsvitenskapen i og med det såkalte Project Santa Fe 2050 basert på "memetic engineering". Kort sagt forsøker kompleksitetsteorien å etablere en ny naturfilosofi basert på en generell formrefleksjon med særlig fokus på skapelse (emergens) av og overganger mellom ulike former, dvs. et morfogenetisk sikte. Ett mål er her å finne den såkalte selvorganisasjonens 2. lov som en motvekt til termodynamikkens 2. lov for å forklare den åpenbare tendens til at systemer frembringer orden på stadig høyere nivå.

Trass i denne påtagelige forskyvning av forskerinnsats mot informasjon og morfogenetiske problemstillinger og store fremskritt i kompleksitetsforskningen, anses teoriene ennå å være på et tidlig stadium i forhold til de nye og omfattende forskningsfelt som har åpnet seg. Det gjenstår også å se hvilken plass som etter hvert vil levnes tidligere sentrale begreper som partikkel, materie, energi osv. For meg selv har det vært et poeng å få frem den subjektforankring som implisitt ligger i grunnleggende begreper om informasjon og energi og dermed deres epistemologiske egenart. Ultrakort uttrykt forutsetter en forskjell en grense som straks den forsøkes fysisk lokalisert, går i oppløsning og således kun eksisterer som en projeksjon av en forskjell inherent i subjektet. Jeg har således forsøkt å utvikle informasjonsbegrepet innen en epistemologisk ramme, dvs. i relasjon til en systematisert meta-refleksjon over tankens nødvendige strukturer - med særlig henblikk på differensiering og sammentenkning av de mange ulike typer kausalitet som implisitt er inneholdt i informasjonsbegrepet. Mht. energi-begrepet har jeg på denne bakgrunn forsøkt å argumentere for at termodynamikkens annen lov er en fysisk projeksjon av en tankelov og at det således er et epistemologisk mistak å oppfatte den som en i prinsippet falsifiserbar empirisk lov.

Pga. våre innebygde projeksjonsmekanismer (f.eks. sanseapparatets fetisjering der bildet på netthinnen projiseres over i et ytre objekt) har vi svært vanskelig for å erkjenne i hvilken grad vår virkelighet er subjektivt konstruert. Wilder Penfield utførte i sin tid eksperimenter med elektrisk stimulering av hjernen, bl.a. med det resultat at en forsøksperson plutselig så en sommerfugl og stakk armen ut for å gripe den. Liksom en lang rekke hallusinogene erfaringer forteller dette noe særdeles viktig om den menneskelige virkelighetsoppfatning: at perseptuelle harddata fremkommer først ved bevissthetens tilgang til den, en tilgang som liksåvel kan fremkomme ad kjemisk og elektrisk vei (og etter hvert gjennom nevro- og nanoteknologi) som på tradisjonelt vis - uten at det for bevisstheten i hvert fall umiddelbart er mulig å registrere noen forskjell i inputets konstitusjonsprosess. Siden vårt bevissthetsområde kun omfatter ca. en milliontedel (i bits) av hjernen, dvs. et tynt ferniss over et voldsomt osean, foranlediges vi til en påtagelig ydmykhet mht. vår nåværende viten om universet og mennesket, uaktet vårt århundres gigantiske vekst i vitenskapelig viten. Det aller meste av værens tilskikkelser er nok fremdeles et terra incognita. Den slags ydmykhet innrømmes da også av f.eks. Doyne Farmer når han sier at vi ikke vet hva "organisasjon" er og astrofysikeren Martin Rees´oppfatning av at vi intet vet om det såkalte mørke stoff som utgjør 90% av universets innhold. Trass i freidige proklamasjoner om "the end of science", kan meget tyde på vitenskapen på mange måter ennå bare befinner seg i en tidlig demringsfase.

Kosmologi og mytologi

Det er slående hvordan den drøyt 30 år gamle gren av naturvitenskapen kalt kosmologi har generert teorier om multiple verdener, universer og dimensjoner, teorier som i sin fremmedhet overfor den hverdagslige tenkning ikke står noe tilbake for de mest bisarre kosmologier etnografer har beskrevet hos eksotiske folkeslag. Rees opererer med et helt ensemble av universer med ulike egenskaper, såvel som med et meta-univers. Andrei Linde, Alan Guth og Lee Smolin har utviklet beslektede teorier om fødelse av nye baby-univers gjennom tunneler og ormehull fra minimale hvite hull på golfballstørrelse i en ultra-kort og hyperinflatær skapelsesfase (10-36 sek.). Mange fysiske teorier impliserer en oppfatning av multiple verdener. En utbredt interpretasjon av kvantemekanikken er at vi har kopier av oss selv i mange andre univers uten å vite om det. Astronomen Fred Hoyle hevder at superintelligens implanterer ideer fra fremtiden i hjernen ved å operere på det kvantemekaniske nivå. Matematikeren Frank Tipler hevder å ha bevist at det i prinsippet er mulig å reise til fortiden gjennom en uendelig lang sylinder hvis overflate roterer raskere enn halve lyshastigheten. Det finnes også teorier om muligheten av tidsreiser gjennom bestemte sorte hull (såkalte Kerr-objeketer). Det kan være et antropologisk tankekors at vi også i esoterisk shamankunnskap (som hos samene) finner forestillinger om et enormt, mangedimensjonalt univers der det er mulig å krysse dimensjoner gjennom spesifiserte tunneler. Forskjellen er at shamaner hevder å ha foretatt slike reiser og dermed besitte en empirisk kunnskap om fenomenet. Verdens fremste tryptamin-forsker, etnobotanikeren Terrence McKenna, hevder å ha data på at tryptaminer blant meget annet induserer visjoner om fremtidige high-tech-landskap og UFO´er også hos shamaner i isolerte naturfolk i Indre Amazonas. Hvis dette er riktig, er det opplagt et datum av høy vitenskapelig signifikans, hva det nå enn skulle innebære. McKenna argumenterer forøvrig med styrke for at shamanisme generelt er et tryptamin-indusert fenomen og at uvitenhet om tryptamin-erfaringen innebærer en essensiell uvitenhet om hva det innebærer å være menneske, en uvitenhet som er relativt spesifikk for et par tusen år med vestlig kultur- og vitenskapshistorie.

Det er en utbredt vrangforestilling at etableringen av den naturvitenskapelige tenkning fra renessansen innebar et oppgjør med såkalt overtro. Som antropologen Stanley J. Tambiah har påpekt, var grunnleggerne av det naturvitenskapelige prosjekt (såsom Giordano Bruno, Marsilio Ficino, John Dee, Isaac Newton og Kopernikus) vel bevandret og dypt engasjert i obskure foreteelser som kabbala, astromusikk, astralmedisin, solmagi, talismaner og alkymi, og enda mer tankevekkende: denne mytologiske forestillingsverden var av avgjørende betydning for å motivere og meningsforankre deres naturvitenskapelige forskning som sådan. John Dee, matematiker og oppfinner og formodentlig 1500-tallets største geni, uttalte at renessansemagien «frigjorde den guddommelige ånd som inspirerer menneskene til å bruke naturkreftene i en grad man før ikke kunne drømme om».

Også den moderne vitenskapshistorie teller påfallende mange store profiler med mystisistiske interesser (heriblant Einstein, Pauli, Schrødinger, Heisenberg, Eddington, Jeans). I en såkalt postmodernistisk og dekonstruktiv kulturepoke hvor den genuine vitenskapelige fordypelse er satt under hardt press fra fremmede attraktorer som penger, makt, klasse, kjønn og etnisitet, kan det være grunn til å etterlyse konstruksjonen av en ny mytologi for å beskytte, motivere og meningsforankre den vitenskapelige beskjeftigelse.

Lynn Margulis fremstår omsider som vårt århundres kanskje fremste biolog med sitt livsverk om den eukaryote celle. Sentralt har vært hennes påvisning av at artsdannelse fremkommer gjennom fusjon av ulike mikroorganismer i et selvorganiserende system og at utskillelse av cellevegger og emergens av cellekjerner var epokegjørende begivenheter i evolusjonsprosessens autopoiesis. Analogt kan det tenkes at den vitenskapelige evolusjonsprosess er i ferd med å fremkalle en ny og sterkere kjerne gjennom fusjon med tidligere ignorerte og fremmedartede tankeorganismer, samt at den i sin selvorganisering også utskiller mytologiske vegger av mer bestandig materiale enn materialisme/mekanisme/fysikalisme for å fremme sin livskraft og formering. All selvstendig og kvalifisert tenkning som vil bidra i en slik prosess, må kunne hilses velkommen. "Ah but I was so much older then - I´m younger than that now"

(Bob Dylan)

Stein Erik Johansen Dr. philos.