Avdempet barrikadestormer

- Hadde jeg visst jeg skulle intervjues, skulle jeg vasket håret, humrer Tore Brantenberg. Med diskret-transparent brilleinnfatning og glassrøde stenger, sort ullvest og hvitt bomullshår ligner han minst av alt en shamporeklame.

Tidligere redaktør av tidsskriftet «Byggekunst», professor ved Fakultet for arkitektur , engasjert samfunnsborger og en ettertraktet foredragsholder. Lite vitner den dunkle professorhulen om rasjonell boligplanlegging og drabantbyutvikling. Her råder det hellige virvar, med bokstabler fra gulv til tak og en chict designet lampe som knapt kan lyse opp sin egen intrikate struktur.

- Jeg er rasjonalist, sier Brantenberg. - Jeg tror på opplysning. På begynnelsen av sytti-tallet var Tore Brantenberg en sentral skikkelse i trafikkaksjonen Bymiljø 70. Sammen med beboerne på Bakklandet og Møllenberg kjempet arkitekten for bevaring av den nedslitte trehusbebyggelsen, en kamp de vant. Nesten tretti år senere står beboerne på Svartla'mon overfor rivningstrusselen fra reguleringskåte byråkrater. I det sosialdemokratiske Norge anno 1996 er tanken om frivillig lav boligstandard mer fremmed enn en neger på Singsaker: Slummen skal vekk. For Tore Brantenberg er argumentasjonen velkjent:

- Politikken gjentar seg dessverre, holdningene fra 60- og 70-åra er fortsatt i live. Politikerne har ikke skjønt hvor mye beboernes egeninteresse og egeninnsats betyr for et godt miljø. Jeg har ikke hatt tid til å engasjere meg i Reina-saken, jeg har hatt så mye å gjøre, men jeg vet at hadde rivningsvedtaket skjedd for fem og tyve år siden, hadde jeg stått på barrikadene. Jeg synes det er tragisk, jeg, at kommunen ikke ser det positive i at beboerne kjemper for å bevare sitt eget område. Hva var det de skulle bygge? Et bilfirma?

- Strandveien Auto A/S.

- Ja, ja. Det kunne jo ha ligget hvor som helst, fnyser arkitekten kjølig.

- Dessverre dukker det gjerne opp gamle reguleringsvedtak og mye formal juss som nok betyr mye for enkelte. Men vedtak kan endres, bare argumentene er gode nok. Det voldsomme engasjementet til beboerne på Møllenberg og Bakklandet førte til at fantastisk fine områder ble rustet opp.

- Enkelte vil mene at rehabiliteringen på Bakklandet har gått for langt?

- Jeg synes den nye bebyggelsen på Bakklandet er tragisk dårlig. Man skulle ikke lage en dårlig, nostalgisk etterligning av det eksisterende, men heller prøve å lage noe nytt som likevel spiller sammen med det gamle. Det er det som er arkitektens oppgave; å finne en form som er uttrykk for vår tid. Vi skal sette våre fingeravtrykk på historien slik som andre har gjort det før oss. Men bare å gjenta, repetere eller kopiere, det er jo en fallitterklæring, sier Brantenberg. Og legger til med heftig flettfridsk schwung; - synes nu jei, da.

Italiensk lidenskap

Etter tolv år på NTH har Brantenberg gått ned i halv stilling. En 62 år gammel professor følte seg etter hvert ensom blant studentene. Dermed startet Brantenberg som reiseleder - for å komme i kontakt med jevnaldrende, hevder han, og ikke minst for å pleie sitt lange og lidenskapelige forhold til Italia. Fortsatt drar arkitektparet Brantenberg og Cold til klippebyen Manarola i Liguria minst en gang i året, og med stor entusiasme beretter han om første gang de to entret kjærlighetsstien opp mot landsbyen:

- Det var midt på natten og bekmørkt. Vi hadde med vår lille sønn Ask, og ildfluene var eneste lyskilde, mimrer professoren. "Via del Amore" ble definitivt ikke anlagt for barnevogn og ryggsekk, men romantikken var det lite å utsette på. Siden gikk det opp og ned: Tore Brantenberg og Birgit Cold har vært vekselsvis gift og skilt, og sorterer for tiden under betegnelsen samboere.

Men Brantenberg har også et profesjonelt forhold til Italia, etter et år i Milano som assistent hos arkitekten og designeren Angelo Mangiarotti. I 1985 organiserte Brantenberg en utstilling av arkitektvennens rikholdige produksjon på kunstindustrimuseene i Oslo og Trondheim. Professoren lirker fram en utstillingskatalog:

- Se her ja, der er en av fem metrostasjoner. De ble dessverre aldri fullført - en politiker stakk av med pengene; dette var i korrupsjonstiden i Italia, sier Brantenberg og humrer lett. Arkitektens samarbeidspartnere er ikke alltid av den enkleste sorten. Om ikke norske entreprenører er direkte korrupte, er de i følge professoren bærere av en umettelig glupskhet og ikke mindre dårlig smak:

- Kjetil Rollnes anklager arkitektene for elitisme, men i virkeligheten er det markedet som bestemmer. Arkitektene bringes inn som kostymedesignere når alt likevel er vedtatt. Se bare på disse skrekkelige silikonbalkongene som spretter ut overalt. Vi ønsker oss kvalitet, men får billige overfladiskheter. Vi ønsker oss kultur, men får vulgære surrogater. I etterkrigstiden var arkitektene folkeopplysere, man satset på å utnytte de magre ressursene til fulle. I dag hersker overfloden, diagnostiserer Brantenberg. Som medisin anbefaler han forbruksminimalisering, samt opplæring i estetiske fag allerede på barnetrinnet:

- Alle mennesker har sans for form, men den må forløses, fastslår arkitekten, og mener hans egne studenter er utmerkede fødselshjelpere:

- Arkitekter er kreative mennesker, de ser nye og ukjente løsninger, og kan derfor med hell brukes både som byråkrater og politikere. For ikke å snakke om i skolen. Arkitektutdannelsen lærer studentene mer enn å tegne hus.

Overdådig virkelyst

Selv vokste Brantenberg opp i en haveby i Porsgrunn, hvor foreldrene trodde de hadde alet opp en fremtidig tannlege.

- Jeg var glad i å tegne, men hadde jeg ikke valgt arkitektyrket, ville jeg blitt skuespiller. Jeg skulle gjerne hatt igjen samholdet og varmen fra etterkrigstida i Porsgrunn, men da må vi planlegge miljøer som gjør det mulig for folk å samvirke på ulike måter. Det er en sammenheng mellom det fysiske og det sosiale, men selvfølgelig også det økonomiske, sier professoren, og utdyper:

- For tiden skaper vi vår idealverden innenfor eneboligens fire vegger. Og vi bruker enormt mye penger på det; en-og-tyve milliarder hvert år på innvendig oppussing. Brantenberg nærmest pruster og svetter ut summen, og vi lurer på om arkitekten noensinne har tatt i en hammer. Det er lenge siden, men han understreker at den overdådige virkelysten blant folk flest nok bunner i mer enn klimatiske forhold. Kreativiteten trenger spillerom, og hjemmet ligger laglig til for hogg:

- Men jeg ser ingen motsetning mellom å lage pene hjem og å økonomisere med ressursene. Bruk og kast-mentaliteten er et resultat av at vi har det for godt. Vi bruker alle våre midler til privatisering, i stedet for å investere i ting som gjør at vi kan komme i kontakt med hverandre, påpeker Brantenberg.

Hvorpå problemet rundt en felles smak reiser sitt innfløkte hode. I heimen kan man pynte til man kveles av silkeslufser og porselenskaniner, men hvem skal bestemme i det offentlige rom? Er det arkitekten med sin avslepne stil, eller de tusen forståsegpåere med like mange oppfatninger av pent og stygt?

- Her ligger det helt klart en konflikt, men til syvende og sist er dette en jobb for fagfolk. Francis Bacon har sagt at husets indre, det tilhører deg, men husets fasader, de tilhører fellesskapet. Enhver kan ikke herje som han vil. Det er klart at arkitektene har sine synspunkter, mens andre har sine, men det er likevel arkitektene som er fagfolk. Det går ikke an å være amatørkirurg og gå rundt og operere på andre. Amatørarkitekt, derimot, det vil alle være.

Sensualitet og arkitektur

Vi aner en eldre herres sans for dannelse bak de krasse utfallene mot velstandsvorte-verandaer, entrecôte-entreprenører og privatiserende plankegjerder. Så er det vel i det minste godt at arkitektstudentene vet å kle seg? Selv er Brantenberg sobert svart og ull-lamert i klesveien, og noe forteller oss at svart ville det vært, hadde vi kommet i morgen eller i forgårs.

- Det er temmelig enkelt å plukke ut en arkitektstudent i kantina - de mangler liksom den spraglete allværsjakken og polyestersekken?

- Jeg vet ikke, jeg, puster Brantenberg, og folder armene over brystet.

- Før var det lett å plukke ut de frikete arkitektstudentene, de var litt mer aparte kledd. Nå er det alle avskygninger. Mange av dem kler seg alt for stygt, synes jeg - det behøver du ikke skrive - nettopp arkitektene burde jo ha sans for å kle seg pent, det er nesten det samme som å bygge pent. Man må ha en viss formsans, også i dagliglivet.

Selv etterlyser han en større sensualitet i arkitekturen, også i modernismen som han selv representerer:

- Arkitektur skal ikke bare stimulere intellektet, jeg savner en musikalitet i modernismen, en følsomhet for harmoni, rytme og melodi, sier Brantenberg. Han er ikke udelt optimistisk på framtidas vegne, men betegner seg selv som en optimistisk pessimist.

- Velstandsveksten i det private er kommet så langt at vi i framtida bør legge vekt på å utnytte rommet mellom det private og det offentlige. Arkitektene må planlegge for fellesskapet. Jeg er rasjonalist. Jeg tror på opplysning.

- Ellers er det vel romantikken som står sterkest i Norge?

- OK. Kall meg en romantisk realist. Jeg er ikke kyniker, men jeg tror vi trenger orden og struktur i tilværelsen. Det totale anarki har vi allerede .

Karen Margrethe Nielsen