Universitetspedagogikk - hvem - hva - hvor?

Sammenslåingen av de tidligere høyskolene innen Universitetet i Trondheim til et universitet, NTNU, skaper debatt om relokalisering av ulike virksomheter. Universitetspedagogikk er en av de oppgavene som tidligere har vært løst internt ved de enkelte lærestedene. Lederne for virksomheten på to av lærestedene står den 24. oktober fram i Universitetsavisa med sterkt motstridende synspunkter. Hvis man ser bort fra den relativt usaklige debatten om hvem som har faglig kompetanse, gjenstår to spørsmål; Hva er innholdet i begrepet universitetspedagogikk, og hvordan skal dette løses ved NTNU?

Uniped-begrepet

Det å undervise studenter i en høyere utdanningsinstitusjon, er sterkt knyttet til selv å inneha en høy faglig kompetanse, vanligvis som forsker. Begrepet forskningsbasert undervisning viser bl.a. til denne sammenhengen. Det ligger i sakens natur at kunnskap fra forskningsfronten innen et fag er vanskelig tilgjengelig for studentene.

Konferanserapporter har lang publiseringstid. Hvis de blir artikler i vitenskapelige tidsskrift, tar det enda tid før innholdet refereres i lærebøker. Fagpersoners presentasjon av aktuell forskning er med andre ord en nødvendig del av undervisningen ved et universitet.

Universitetslærere, qua lærere, må kunne formidle dette stoffet, men de har også et spekter av andre oppgaver. Mye av undervisningen omhandler lærestoff som andre allerede har beskrevet. Her er på sin plass å vurdere hvor mye av dette som egentlig trengs å presenteres en gang til. Forelesninga kunne kanskje med fordel tilrettelegges med alternative metoder.

En stor del av jobben handler også om å veilede studenter i oppgaveløsning og i skriving av semester- og hovedoppgaver.

Universitetet anno 1996

Åpningen av de frie fakultetene ved NTNU har skapt stor tilstrømming til enkelte fag. Både hverdagen og framtida blir usikker for mange studenter. Auditoriene er fylt til trengsel, og et sted å sitte eller å legge ifra seg notatblokka er ingen selvfølge. Foreleserne rapporterer "disiplinproblemer" i auditoriene, og kampen om plassene på de høyere delene av studiet er hard. Studentene kan ikke lenger være sikre på å få fullføre den utdanninga de har investert både tid og penger i. Trusselen om arbeidsledighet og gjeldskrise gjø

;r at mange ikke tør å satse fullt på sin egen utdanning. Wenche Rønnings forskning avslører at 40% av studentene i et representativt utvalg vurderte å slutte etter ett år (Universitetsavisa 26. sept.), mange fordi de følte seg fremmedgjort. Opptil 90 % av studentene hadde aldri snakket med sine forelesere. Jeg kan godt forstå studentene som krever å få gi sitt syn på situasjonen til kjenne gjennom fagevaluering. (Universitetsavisa, 24. okt. og Zenter nr. 2/1996).

Begrepet universitetspedagogikk dreier seg med andre ord ikke bare om presentasjonsteknikk. Også spørsmål omkring veiledning og læringsmiljø har sin rettmessige plass innen fagfeltet. Det samme har tema som evaluering og alternative undervisningsmetoder. Leser man Studiekvalitetsutvalgets innstilling fra 1990, vil man finne at begrepet universitetspedagogikk gis et ytterligere innhold; kunnskap om organisasjonsmessige og kulturelle endrings- og utviklingsprosesser. Her ligger det også et signal om at dagens situasjon ikke er tilfredsstillende. Sett under ett, henger alle disse områdene nøye sammen.

Ulike rammebetingelser

Mens enkelte grunnfagsforelesninger på SVT-fakultetet går for flere hundre studenter i Trondheim kinematografers lokaler, foregår mye av undervisninga andre steder som smågruppeundervisning.

På Gløshaugen har man sågar hatt midler til å "utdanne" studentassistenter til å ta seg av denne undervisninga. DMF's problembaserte smågrupper veiledes i hovedsak av fakultetets lærere. Mens en førsteårsstudent i medisin eller teknologi kan være rimelig sikker på å få den utdanningen han har startet på, må studentene på det tidligere AVH finne seg i å søke på nytt hvert år.

De ulike fakultetene ved NTNU har med andre ord ulike rammebetingelser for sin pedagogiske virksomhet. Fordelingen av goder og byrder er kanskje et resultat av et markedstilpasset universitet (Svein Lorentzen i Adresseavisen 28.10)?

Innholdet i begrepet og de høyst ulike behovene ved NTNU's avdelinger gjør universitetspedagogikken til et mangslungent arbeidsområde. Et arbeidsområde det nå strides om. La oss se nærmere på noe av dette.

Evaluering

På Gløshaugen har man i en årrekke samlet hyllemetre med data om studentenes syn på undervisninga. Teknisk sett er metodene for innsamling og statistisk bearbeiding av spørreskjemaet avanserte nok. De enkelte lærerne har også fått tilbakemelding om sine kurs.

Et problem med denne typen undersøkelser er at studenter gjerne krysser av for svaralternativ på lukkede spørsmål ut fra det generelle inntrykket av kurset. Denne generaliseringseffekten gjør at lærere som får stemplet "mislykket" på sin undervisning, ikke vet hva de skal ta tak i for å forbedre seg. På den annen side vet heller ikke den "vellykkede" læreren noe om hvilke elementer som ikke fungerte i hans kurs.

Det er også vanskelig å finne gode standarder å evaluere undervisninga opp mot. Standarder forutsetter nemlig enighet om hva god undervisning er. Studenter er ingen homogen masse med en standardisert smak. Heller ikke pedagogikken har klare kontekstfrie kriterier. Det gjør da heller ikke saken lettere at man bruker det samme skjema på seks ulike fakulteter. En skulle tro at god undervisning i fargelære og teoretisk fysikk avviker noe fra hverandre. En standardisert evaluering møter med andre ord store problemer både med hensyn til reliabilitet og validitet.

Tidligere studenter fra NTH sier i en undersøkelse at bare små deler av det formelle pensum ved institusjonen har noen relevans til nåværende yrke. Jarand Rystad som har gjennomført denne undersøkelsen (dr.ing. avh. 1995) konkluderer med et «pragmatisk imperativ for endring». En kan jo spørre hvor alle hyllemetrene med evaluering har ført institusjonen? Kanskje de i beste fall har en legitimerende funksjon ovenfor næringslivet eller KUF's prisutdelere?

På AVS (allmennvitenskapelige studier) valgte man en mer desentralisert strategi. En klar fordel med denne modellen var at man desentraliserte makta til å definere god undervisning. Modellen åpner også for mer kvalitative data og at det enkelte institutt kan gå inn i dialog med studentene om hva som fungerer.

Det har kommet signaler om at denne evalueringa er ved å forsvinne (Zenter, nr. 2/1996). Kanskje skyldes dette en for lite forpliktende struktur. Evaluering kan allikevel utvikles til et godt redskap i utviklingen av studiekvalitet. Man må imidlertid få til gjennomtenkte prosedyrer for datainnsamling. En etisk diskusjon om bruken av data er også påkrevet. Videre må man etablere prosedyrer for å diskutere og implementere endringer. Et slikt arbeid er imidlertid omfattende og det finnes ingen lettkjøpte løsninger.

Pedagogisk basiskompetanse

Både DTS (de tekniske studier) og AVS har i det studiekvalitetsforbedrende arbeidet satset på kurser i Uniped/Pedup (pedagogisk utviklingsprogram) for nytilsatte. Kursene er parallelle og i stor grad smidd over samme lest. Presentasjon, evaluering, veiledning, undervisningsplanlegging og læringsmiljø er blant de tema som tas opp. En hovedhensikt er å få universitetslærerne til å reflektere over disse sidene ved sin virksomhet.

Det er i hovedsak lokaliseringa av den pedagogiske grunnutdanninga ved NTNU de nå strides om. Et utvalg oppnevnt av Rektor ved NTNU, konkluderer med at Uniped bør legges til ALS. Margrete Fuglem (tidl. NTH), på sin side, anser denne virksomheten som så spesiell at den ikke passer inn på en lærerutdanningsenhet. Dette er jeg uenig i.

Det skal ikke mye gangsyn til for å oppdage at tilrettelegging av undervisning på universitet og i skoleverket forøvrig har mye til felles. Det er også åpenbart at ALS har stor kompetanse innen feltet. Den kompetansen på utviklingsarbeid og vurdering av egen virksomhet som ALS besitter, er også unik innen NTNU. Som lærerutdanningsenhet har ALS stått midt oppe i en rivende utvikling på skolesektoren de siste årene. Mye av denne kunnskapen er uunnværlig for å få løst de mange universitetspedagogiske oppgavene.

Desentralisert utviklingsarbeid

Imidlertid er det lite enkeltpersoner i fagmiljøene kan utrette uten at de ulike avdelingene har mer gjennomtenkte strategier for kulturendring. AVS ser bl.a. ut til å mangle rimelige rammebetingelser. Disse manglene har ikke i samme grad vært tilstede ved NTH og DMF. Det har vært satset store ressurser på studiekvalitetsforbedrende tiltak.

Pedagogisk avdeling ved NTH har hatt ressurser til Pedup-kurser, studentassistentskolering og omfattende evalueringsforsøk. DMF har tatt tyren ved hornene og satset på en helt ny læringsmodell; problembasert læring. I dette arbeidet har vitenskapelig ansatte deltatt aktivt samtidig som man har hatt en god del ekstern støtte.

Det vil være beklagelig hvis en omorganisering og monopolisering slår beina under dette engasjementet. Man bør også ta hensyn til hvor de involverte parter ønsker å drive sitt virke videre. På den annen side er det åpenbart at også AVS trenger å få ressurser til denne type studiekvalitetsforbedrende tiltak. Uniped-kurs er bare en del av den kompetanseoppbygginga som bør skje ved universitetet. Det er også et stort behov for utviklingsarbeid og kulturendring. For å få dette til over hele fjøla, må rammebetingelsene utjevnes.

At konsulenter og vitenskapelig ansatte innen NTNU driver med pedagogisk utviklingsarbeid, er ikke mer merkelig enn at de driver med undervisning eller annen pedagogisk virksomhet. Det er naturlig å organisere forskningsbasert undervisning og pedagogisk utviklingsarbeid på de enkelte avdelinger. Noen fakulteter finner det kanskje naturlig å gå sammen i fellesordninger. Her kan ressurspersoner engasjeres for et kortere tidsrom, eller som faste konsulenter. I dette perspektivet er det også rom for pedagogisk avdeling på DTS og tilsvarende stillinger ved andre avdelinger, f.eks. DMF og AVS. Slike ordninger er bl.a utbredt i Sverige.

Behov for forskning

Oppgavene står imidlertid i kø hos forskerne. Vi trenger mer kunnskap om fenomenet undervisning og læring ved universitetet. Vi må skape nyttige evalueringsformer. Vi må utmeisle mulige utviklingslinjer og tenke over strategier for endring. Alternative metoder, læringsmiljø og pedagogisk utviklingsarbeid er også områder hvor NTNU må utvikle ny kunnskap. Selv om det drives mye godt pedagogisk utviklingsarbeid ved ulike avdelinger, er det naturlig å legge forskning til et forskningsmiljø.

Det forskningsmiljøet som mest naturlig peker seg ut ved dagens NTNU, er ALS. Her har det i årevis vært jobbet med problemstillinger omkring faglig tilrettelegging, læringsmiljø, læreplaner og pedagogisk utviklingsarbeid. Alt dette med en god fot i praksisfeltet.

Det er mest naturlig at denne avdelingen får i oppgave å skolere de nytilsatte ved NTNU. Slike kurser har allerede vært drevet ved ALS i mange år. For meg er det også et poeng at en tidsmessig universitetspedagogisk skolering må være forskningsbasert.

Dan Yngve Jacobsen, stipendiat ved ALS