- det som er etter

Tale Næss
Ka
Roman, Gyldendal Norsk Forlag

Tale Næss er hovedfagsstudent i filmvitenskap ved NTNU, og har tidligere gitt ut to bøker; en roman og en diktsamling. "Ka" er roman nummer to.

"Ka" er ingen murstein i vekt eller sidetall, men i sitt innhold er den tung. Ikke tung i den forstand at boka er vanskelig å lese eller å forstå, men tung fordi vi som lesere må bære en kvinnes stille sansning av sin egen maktesløshet - må bære hennes ubehag, for deretter å følge henne inn i befrielsens ubestemmelighet - det som er etter.

Selve plottet er enkelt; et kjærestepar reiser til Egypt som turister. Kvinnen føler intens og stille avsky for mannens voldelighet. Hun dreper ham. Det som imidlertid utgjør kjernen i romanen, er mye mindre det episke enn hva det er det poetiske. Vi får bare en vag skissering av selve historien. Det er det poetiske billedspråket - kvinnens opplevelser, fornemmelser og følelser - som er det bærende element i romanen. Bildene som blir brukt, er ment å romme en flukt fra det konkrete - både når det gjelder det narrative nivå, men også når det gjelder kvinnens avstandstaken fra det konkrete som skjer rundt henne. Hun fortrenger det grusomme og rømmer via sin poetiske synsvinkel ut mot en ny tid og en annen virkelighet.

Det grusomme er de allstedsnærværende øynene til kjæresten, og hans fysiske overgrep - hans tilstedeværelse overhodet. "Alt ved ham er til stede." Hun føler seg fanget, og tanker kommer til henne et sted langt borte fra, og hun ønsker seg flukt - ønsker å komme seg bort. Med avsky for kjæresten og det hun kaller for rester av et samliv, kommer tanker om drap - om å skjære seg fri.

Boka er delt inn i atten kapitler hvor hvert kapittel åpner med korte tekster i parentes om de gamle egypterne og deres kultur og myter. Disse kapittel-introene fungerer som et ekstra tekstnivå og går inn i en dialog med resten av teksten. Eksempelvis blir mumifiseringen skildret. Dette utgjør en bakgrunn hvorfra relasjoner kan skapes, og slik dannes det et ekstra betydningslag i teksten i tillegg til de nivåene som allerede ligger i det poetiske språket.

Når man kommer til kapittel ni, vender tallene og går videre mot én igjen. Her vender også romanens innhold, drapet er nettopp gjort, og i det niende kapitlet introduseres den egyptisk-mytiske skapelsesberetningen. For nå er det en ny tid - noe har vokst ut av det som døde; "ka" - det som lever videre etter døden.

Hovedpersonen er nå fri, og hun gjør seg betrakninger; "Dette er det vakreste, dette er det eneste, dette er befrielsen". Men entydig vakkert er det ikke. Gatene som har omfavnet henne før, sluker henne. Angsten, og til og med lengselen etter det som var, griper henne. Leserne opplever en intens sansning av omgivelsene, og gjennom den får vi et innblikk i hove personens sinnsstemning. Ingen entydig klar tolkning er rettferdiggjørende her - muligheten ligger i det ubestemmelige. Det er også dette som gjør at romanen tåler å dveles ved - du kan lese den flere ganger og tenke nye tanker hver gang.

Karen Anne Okstad