Universitetspedagogikk ved NTNU
I Universitetsavisa nr. 16 fikk jeg som seksjonsleder for universitetspedagogikk ved NTNU anledning til å uttale meg om universitetspedagogikkens videre skjebne. Jeg la fram hovedsakelig to synspunkter. Jeg hevdet at universitetspedagogikken er blitt stemoderlig behandlet av et utvalg som har lagt fram "Program for lærerutdanning i NTNU". Dessuten uttalte jeg at jeg er uenig i utvalgets konklusjon, nemlig å legge universitetpedagogikken under ALS´ ledelse. I det siste er jeg på linje med "Handlingsplanen for UNIT" som ble framlagt i 1993, og hvor ett av de åtte prioriterte tiltak var opprettelse av en universitetspedagogisk enhet - ikke lagt under ALS.
I sitt "svar" legger Geir Halland vekt på at "Fagfolk må styre faglig virksomhet", og hevder at "fagfolk" i denne sammenheng er de som har som sin hovedoppgave å utdanne lærere for skoleverket. For det første tror jeg vi fagpedagoger gjør klokt i å dele denne "faglighet" med dem som utøver undervisningen - nemlig faglærerne. Den som deltar noe på internasjonale konferanser om universitetspedagogikk, vet hvor lite den tradisjonelle lærerutdanningen er inne i dette.Universitetspedagogikk er et satsingsområde i hele den vestlige verden og Australia, og det bygges opp en kompetanse som er operativ inn i den enkelte institusjons læringsmiljø. Til dette trengs en ny og krevende kompetanse.
Også Det nasjonale kontakt- og informasjonsorganet (KIUP) arbeider nå med å utvikle en strategi for oppbygging av universitetspedagogisk kompetanse og også for universitetspedagogisk forskning. I andre land er slik virksomhet ofte knyttet til et vitenskapelig fagmiljø, men like ofte er de "enheter" som er knyttet opp mot ledelsen. I Sverige f.eks. har de såkalte pedagogiske konsulter, som finnes ved alle universitetene", vært knyttet til "personal", og disse har et sterkt nettverk ute i fagmiljøene. Ofte kjøpes faglærere fra fagmiljøene fri for kortere eller lengre perioder for å jobbe spesielt med pedagogisk utvikling sammen med konsultene.
Det pedagogiske utviklingsarbeid foregår hovedsakelig ute i fagmiljøene, og universitetspedagogene stiller med pedagogisk kompetanse og ikke minst "prosesskompetanse". De svenske konsultene la i 1995 fram et programskriv som krevde rett til samme muligheter til forskning og utvikling som universitetslærere for å sikre kvalitet på virksomheten. Jeg er selv medlem av et nettverk for PBL på Internett med ca 100 deltakere fra hele den vestlige verden og Australia, og jeg ser at de fleste jobber ved såkalte pedagogiske "units". Mange av de mest aktive er faktisk vitenskapelig ansatte faglærere. Jeg tror vi fagpedagoger nå skal "passe vår besøkelsestid" og være bevisst på å utvikle vår særegne universitetspedagogiske kompetanse. Universitetspedagogikk er krevende og ikke et venstrehåndsarbeid for lærerutdannere for skoleverket, som det har lett for å bli innenfor en slik organisering som utvalget foreslår. Én av de store utfordringer for fagpedagoger er å bli akseptert som nødvendige samarbeidspartnere i ulike fagmiljøer.
Ved vår seksjon har vi vært svært bevisst på å utvikle et nettverk med faglærere ved vår egen institusjon. Samtidig er det viktig for oss å delta i formelt og uformelt samarbeid med universitetspedagoger og fagdidaktikere ved andre institusjoner - også i Skandinavia og i andre land.
Geir Halland tar i bruk uttrykket "etisk uforsvarlig" om den evaluerings-virksomhet som foregår på Gløshaugen. Til dette vil jeg bare informere om at Den sentrale utdanningskomité ved sivilingeniørstudiet både har igangsatt evalueringsvirksomheten, og har også hatt ansvar for videreutviklingen av den. Denne evalueringen fikk "Evalueringsprisen 1995" fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. For det tredje har vi nå igangsatt et forskningsprosjekt som angår utvikling av evalueringen som utviklingsredskap. Den siden ved evalueringen som ansees å ha mest verdi ved Gløshaugens evalueringssystem, er imidlertid referansegruppene. Her drøfter studenter og faglærere undervisningen regelmessig med siktemål å skape forbedring.
Det kunne vært fristende å imøtegå noen av de angrep som Halland retter mot meg personlig. Jeg ser det imidlertid som meget uheldig at diskusjonen - som er viktig - slik bringes ned på et nivå hvor vi drøfter enkeltpersoner. Det NTNU nå trenger, er en saklig debatt om organisasjonsformen.
Jeg kan ikke motstå fristelsen til å minne om at da tidligere AVH skulle arrangere sitt første obligatoriske kurs for nyansatte, så ble faktisk jeg, som den "ukvalifiserte, adminstrative" person på tidligere NTH jeg var, engasjert for å gjennomføre dette kurset. Jeg anbefalte da at en person fra AVH-miljøet kunne være med på kurset og foreslo Geir Halland.
Margrete FUGLEM
