Den vanskeliggjorte vitenskapen
"Kritisk refleksjon over egen vitenskapelig praksis er et kjennetegn ved universitetstradisjonen", sier Erik Steinskog i siste nummer av Universitetsavisa.Jeg så at navnet mitt var referert en del ganger i artikkelen, så jeg fant ut at det var greitt å prøve å finne ut hva som stod der. Det stod bl.a. "Denne ekspliseringen av premissene er også et sentralt kriterium innenfor den akademiske diskurs." Av en eller annen grunn fikk jeg en ubendig trang til å lese "Erasmus Montanus". Men av respekt for forfatteren prøvde jeg å lese artikkelen i stedet. Etter å ha prøvd en stund, begynte jeg å lure på om det var noen mening med den i det hele tatt. Til slutt fant jeg det ut: Meningen var å imponere sine kollegaer. Det var i alle fall lite i artikkelen som antydet at meningen var å kommunisere utenfor sin egen krets.
Argument mot ex.phil.
Artikkelen var etter min mening et meget godt argument mot å innføre ex.phil. som fellesfag ved NTNU. Noe av det vi sliter mest med, er å lære studentene å uttrykke seg forståelig om vanskelige emner. Jeg tror ikke det er så stort behov for å lære studentene å uttrykke selvfølgeligheter med fremmedord og kompliserte setninger.Vi har heller ikke behov for å lære studentene arroganse mot dem som ikke behersker fagets språk. Jeg siterer: "En forsker `må klare å frikoble sin overbevisning fra sin forskning', hevder Ystenes. Deretter gir han til kjenne sin overbevisning om hva forsking eller snarere vitenskap er." Det finnes faktisk ord på norsk som har flere betydninger. Det er godt mulig at det innen Steinskogs fag finnes separate begrep for overbevisning i betydning at man har en klar mening, og overbevisning i betydning livssyn. Men hvis han ønsker noen diskusjon, må han godta at de som ikke tilhører hans krets bruker det norske språk med de styrker og svakheter det har. Den tøvete retorikken han presenterer her, sier for meg ikke annet enn at "denne diskusjonen er vår, og den vil vi ha alene."
Vitenskapsdefinisjon
Den "overbevisningen" han referer til, er et kort avsnitt i et telefonintervju med Universitetsavisa. Definisjonen jeg gav av vitenskap, er følgende: Man observerer, setter opp en hypotese (en forklaring) ut fra observasjonene, man lager forutsigelser ut fra hypotesen og man sjekker om forutsigelsene stemmer. Stemmer forutsigelsene, er hypotesen blitt en teori eller lov. Stemmer de ikke, må man frafalle eller justere hypotesen. Jeg mener ikke med dette at enhver forsker må bruke alle trinnene i hvert arbeid. Men en forsker som fremsetter en forklaring eller teori, må følge disse prinsippene i sin bevisføring, og han må også vurdere tilgjengelig informasjon etter de samme prinsippene.Om definisjonen er allmenngyldig, er vel helt avhengig av hva man definerer som vitenskap. Jeg tror nok at samfunnsforskning følger disse reglene, heller ikke der vil teorier overleve hvis de viser seg å gi feil forutsigelser. Det samme vil jeg håpe gjelder for filosofi, mens det naturlig nok vil være andre kriterier som gjør seg gjeldende når man nærmer seg grensen mellom kunst og vitenskap. Det er også klare unntak fra min definisjon når det gjelder rene verktøyfag som matematikk og logikk. I tillegg finnes det eksempler på gode vitenskapelige teorier som har sin bakgrunn i spekulasjoner og ikke observasjoner, bl.a. Daltons atomteori.
Ikke vitenskap
Det motsatte av vitenskap er ikke antivitenskap, men ikke-vitenskap. Antivitenskap blir det når man opphøyer det ikke-vitenskapelige til vitenskap. Det er også antivitenskap når man som forsker baserer seg på påstander som ikke kan dokumenteres og overser vitenskapelige motargumenter. Et eksempel på det første er en sivilingeniør som stod fram i VG og ville løse Hessdalenproblemet ved en tverrfaglig kombinasjon av moderne fysikk og parapsykologi. Et eksempel på det andre er den omtalte professoren som ukritisk baserte seg på påstander om besøk fra fremmede sivilisasjoner.Martin Ystenes
