Når hus forteller historien

Tore Brantenberg
Sosial boligbygging i Norge 1740 -1990
Fra arbeiderbolig til husbankhus
Sosial boligbygging i Europa 1335 - 1985
Fra slaveby til haveby
ad Notam Gyldendal

Visst kan hus fortelle historie. Spesielt når de har en medhjelper som Tore Brantenberg, arkitekturprofessor ved NTNU.

Veteranen ved Fakultet for arkitektur sveiper 250 års norsk historie med sin bok Sosial boligbygging i Norge 1740-1990 som utkom tidligere i år. Nå foreligger Sosial boligbygging i Europa 1335 til 1985. Den kan leses som historien om hvordan kapitalister og øvrighetspersoner skaffet husly til sine arbeidere eller slaver. Men den kan også leses som et riss av utviklingen av europeisk kultur- og idéhistorie. Alt krydret med komprimerte folkelivsskildringer som dette lille utdraget fra beskrivelsen av boligkomplekset Fuggerei i sydtyske Augsburg, anlagt tidlig på 1500-tallet: "Vevere, gullsmeder, slaktere og brennevinsbrennere drev sine ulike geskjefter her sammen med andre former for virksomhet som forlengst er forsvunnet, bl.a. bærere, fugleburbyggere og brevmalere. Tre av husene fungerte som et lite hospital, det såkalte "Holzhaus", hvor man kurerte tidens folkesykdom, syfilis, med ekstrakter av det sydamerikanske treet Guajak. Kuren var langvarig og neppe ufarlig, men tradisjonen forteller at halvparten av pasientene overlevde."

Fornuft og følelser

Brantenberg betoner rasjonalitet som imperativ for sosial boligbygging, helt fra faraoenes kvarterer for pyramidebyggende slaver til norske drabantbyers firkantede blokker. Det gjelder å skaffe flest mulig mennesker best mulig boforhold til lavest mulig kostnad. Men fornuften kan i de beste eksemplene spille sammen med det estetiske. Og uansett er det de som bor som skaper miljøet, fra Venezia til Møllenberg. Utfordringen blir å få de fysiske omgivelsene til å stimulere godt bofellesskap, uten at muligheten for et visst privatliv er altfor begrenset. Brantenberg peker også på at det fortsatt er behov for sosial boligbygging. Det er ikke alle som har muligheter til å oppnå det norske idealet om egen frittstående bolig. Det er heller ikke alle som ønsker å investere for mye tid og penger i å bo. Selv om velstandsøkningen kan synes å ha redusert behovet for borettslag og andre fellesskapsløsninger, kan dette fort snu seg.

Kollektiv og individ

Men Brantenberg savner mer fleksible løsninger i boligkompleksene, han skriver i forordet til den europeiske boken: "Et annet problem er at de fleste boliger i for liten grad er planlagt med tanke på forandring. Beboernes behov er ulike, og dessuten forandres kravene over tid, i takt med familiestruktur og utvikling for øvrig. Fleksible boliger gir den enkelte beboer mulighet for å kunne tilpasse boligen til sine individuelle behov, men tiltakene strander ofte på byråkratiske krav om felles standard og forenklede behandlingsrutiner". Og senere: "Det største arkitektoniske problemet med sosial boligbygging er at den i altfor stor grad har bestått i å addere like boligenheter horisontalt og vertikalt, uten å legge til rette for individuelle forskjeller." Brantenberg spår at framtidas sosiale boligbygging må åpne for større valgmuligheter.

Brantenberg trekker også trådene fra de første anleggene for arbeidsfolk, der streng arkitektur og behov for disiplin og uthvilte arbeidere førte til et regelbundet og underdanig liv - til etterkrigstidas borettslag med sine allehånde regler. Han antyder at det velmente regelverket i noe større grad burde suppleres med oppmuntring til "felles utfoldelse og spontant samvær".

Her taler agitatoren - den engasjerte arkitekten som ikke er fornøyd med å lage hus, men som vil frigjøre og berike beboerne. Men først og fremst er Brantenbergs to bøker historien om en boform som har spilt en avgjørende rolle i Europas historie - og i norsk historie, særlig etter at industrialiseringen satte inn. Slik blir også bøkene en odyssé gjennom velferdsstatens fremvekst og det vi gjerne oppfatter som siviliseringen av samfunnet.

For leg og lærd

Brantenbergs bøker får nok et publikum blant arkitektstudenter og forfatterens kolleger. Men med det vide perspektivet han anlegger, er de spennende lesning også for oss som er legfolk på området. Det er heller ikke noen ulempe at bøkene er iført en sober og elegant grafisk presentasjon kombinert med et rikt bildemateriale. Det grafiske uttrykk kler Brantenbergs idealer, man trives med bøkene, rett og slett.

I slutten på den norske boken serverer Brantenberg en visjon om framtidas sosiale boliger, i en epoke preget av virtual reality og eldrebølge. Han ser for seg en renessanse for sosial boligbygging, "basert på omsorg og gjensidig hjelp, med både privatliv og kontakt, spontanitet og fellesansvar, rettigheter og plikter. En boligform hvor samhold og solidaritet ikke lenger er tomme fraser, men nødvendige forutsetninger for et levende nærmiljø: En boligbygging som er sosial i ordets rette og beste forstand."

Olav Gorseth