De reisendes historiske holocaust
De reisende har blitt forsøkt utradert, enten ved utrydding eller ved assimilering, siden de kom til Norge på 1500-tallet. Fra midten av 1600-tallet ble det bestemt ved lov at det skulle være årlige "inkvisisjoner", dvs. fantejakter etter "løsgjengere og tiggere". Denne loven innførte også innenlandsk passtvang for å føre kontroll med de reisende og hvor de reiste.
Fantejakt og tukthus
Utover 1700-tallet ble det drevet organisert klappjakt på de reisende. På samme dag over store områder samlet allmuen seg og gikk igjennom gårder, setre, småhus og skoger på jakt etter «landstrykere, løsgjengere, røvere og andre forbrytere». Om de fredløse ble pågrepet, ble de satt i fengsel på festningene.Ikke minst med fantefolket i tankene opprettet man på midten av 1700-tallet tukthus og slaverier i Norge. Trondheim fikk sitt i 1773, kalt "Tugt- og Verkshuus for Trondhjem Bye og Stift". I stedet for å bli utvist fra landet eller drept, ble de fredløse fratatt sin frihet og temmet til å bli samfunnsnyttige borgere.
I 1830-årene fikk ble også "Vagt- og slaveribygningen" reist i Trondheim for å ta seg av folk som hadde begått grovere forbrytelser. Ettersom å tigge eller reise omkring ble regnet som forbrytelser, ble mange reisende satt i tukthus eller slaveri.
På 1900-tallet tok myndighetene i bruk nye metoder for å bryte ned de reisendes livsmåte og kultur. Barn ble tatt fra sine foreldre og plassert i strengt disiplinære barnehjem og senere fosterhjem under tilsyn av Norsk misjon for hjemløse. Man antar at omlag 1500 omsteiferbarn led denne skjebnen før hjemmene ble nedlagt i 1970. En lov om adgang til tvangssterilisering av åndssvake, sinnssyke og sedelighetsforbrytere kom i 1934. De reisende sorterte under denne loven, dels fordi de ble antatt å ikke være i stand til "ved eget arbeide å sørge for sig og avkom", dels fordi det var grunn til å anta at "en sykelig sjelstilstand eller en betydelig legemlig mangel vilde bli overført på avkom". Rasehygienekomiteen var ikke fornøyd med loven, selv om de hadde en finger med i spillet i den nye loven. I et tillegg fra komiteen til lovframlegget kan man lese; "... hindre at utpregede forbrytertyper og andre lavverdige individer skulle få anledning til å forplante seg."
Den siste kjente sterilisering av en reisende kvinne ble utført på Fylkesykehuset i Molde i 1964. Antallet tvangssteriliserte av reisende slekt i Norge er ukjent, men ligger muligens på omlag 500.
Overgrep ved arbeidskoloniene
Et annet tiltak for å utrydde de reisendes egenart, var arbeidskoloniene på Eide i Nordmøre og Lier ved Oslo. Svanviken arbeidskoloni og gård på Eide hadde plass til ti reisende familier om gangen. Her skulle de reisende vennes til en kristne forkynnelse og til den bofast tilværelse med et regelmessig liv preget av stram disiplin. I prinsippet var ordningen frivillig, men trusler om bortsetting av barna ble brukt som tvangsmiddel.Louise Pettersen og mannen Lauritz og deres fem barn kom til Svanviken i 1959. De hadde levd som reisende på båt. Båten måtte de selge. Hun forteller avisa Dag og Tid om det strenge regime på Svanviken:
- Alt som hørt til vår kultur var forbudt. Romani var forbudt. All handel var forbudt. Hendene i lomma var forbudt. Bart og hatt med brem var forbudt.
- Vi fikk ikke ha besøk. Alle brev ble åpnet. Annenhver søndag var det tvungen gudstjeneste. 17. mai var det oppmøteplikt. Vi fikk ikke lov til å gå på butikken uten lov. Om vi brøt forbudene kunne det bli husarrest. Om det gjentok seg, tok de ungene.
For at leirstyreren skulle ha full oversikt, var husene i Svanviken bygget slik at dørene vendte inn mot en plass. Hver morgen klokken 10 gikk leirstyreren fra hus til hus på kontroll. Han sjekket at gulvene og ungene var rene, sjekket skuffer og senger og så etter støv på hylla eller uorden i skapene.
Inne på plassen lå skolen. Leirstyreren underviste barna - i religion, rasehygiene, psykiatri, sterilisering og lobotomi. Han tegnet for eksempel hodeskaller på tavlen og viste småbarna hvordan lobotomeringsoperasjonen foregikk. De kunne bli så redde at de sprang til skogs og gjemte seg eller de kunne tisse på seg ved skolepulten. En vanlig straffeform var husarrest. Sønnen til Louise og Lauritz forteller:
- Hvis vi ikke kunne utenatleksa, da ble det straff. En som reiste seg og bare kunne litt, fikk tvert ti sider ekstra til neste dag, i tillegg til de som hun ikke kunne. Om hun ikke klarte dette, ble det hentet ei bøtte vann og helt ut på golvet. Så måtte hun legge seg på kne og tørke vannet opp med svampen. Om man ikke startet med en gang, sto han der med klokka. For hvert sekund fikk hun en dag ekstra husarrest. Og så trykket han hodet hennes ned i vannet.
Andre straffemetoder kunne være å måtte stå en meter fra veggen med hendene på veggen i timevis eller stå på en skammel og se rett inn i et lys en hel dag.
Sønnen forteller også om en mobbeepisode fra en jente i nabolaget. - Hun kalte meg tater. Jeg svarte at hun hadde fregner. Da kom leirstyreren og tok meg. Jeg må først forklare om Beatles. De var populære da, og jeg hadde litt langt hår, akkurat som de. Men det var forbudt i leiren.
- Jeg fortalte hva som hadde skjedd. "Hun kalte meg tater", sa jeg. "Og jeg sa hun hadde fregner". "Du har langt hår," sa leirstyreren. "Det skal vi gjøre noe med. Hent ei saks", skrek han til en annen. "Nei forresten, jeg tar kniven", sa han. Så skar han av meg alt håret med kniven. "Legg deg i kroken", skrek han. Der måtte jeg ligge hele dagen uten å røre på meg. Så hentet han en vanlig norsk jente på bruket. "Se på den fine guten. Nå er han fin!". Han sto og gjorde narr av meg. Han hentet også andre unger fra bruket. De måtte komme og se på meg.
Så tok styreren en kjepp og risset en strek i grusen rundt husklynga på kolonien. Jeg fikk som straff å holde meg innenfor denne streken i ett år.
Svanviken ble formelt nedlagt 1. januar 1989.
Nina E. Tveter
