Diskrimineringen ikke slutt
Omlag 5000 teller gruppen som har fått ulike navn i ulike deler av landet. På Sørlandet ble de kalt "fant", på Vestlandet "splint", og på Østlandet, i Nord-Norge og Trøndelag ble de betegnet "tater". Selv vil de kalle seg "reisende eller av reisende slekt".Det hersker uenighet om hvor de reisende kommer fra. Noen mener de opprinnelig startet sin vandring i India og var i sin tid en del av sigøynerne, noe deres språk, romani, kan vitne om (romani-språket er i slekt med sanskrit). Andre mener de reisende er en avskalling fra det norske bondesamfunnet, folk som mistet gård og grunn eller av andre grunner måtte gi seg i vei. Kanskje er sannheten et både òg.
Reisende i håndverk
De reisende livnærte seg på håndverkstjenester og salg av varer. De var dyktige treskjærere, urmakere, knivsmeder, blikkenslagere og musikere. Mest kjent var de reisende kanskje for sitt arbeid i metall. Mange reisende var også spesialister på hester. De var profesjonelle hesteskjærere (kastrerte hester) og kunne kurere forskjellige sykdommer på hester og kyr med egenprodusert medisin. De reisendes fremmedartede utseende og kultur, og deres gode innsikt i bruk av urter og kjennskap til metaller, skapte mistenksomhet og frykt hos de bofaste. De reisende ble derfor sett på som trollkyndige, og deres befatning med "urene yrker" som hesteskjæring plasserte dem ofte langt ned på samfunnsstigen.Fratatt hestene
I indre strøk av Norge reiste familiene om sommeren med hest og vogn. Om vinteren brukte de hest og slede. Reisende i kystområder brukte ofte båt som framkomstmiddel.Etter krigen ble de reisende fratatt hestene. En taterkvinne i Britt Karin Larsens bok "En gang var vi som vinden" forteller:
"... De sa at det var dyreplageri at de luntet langs veien med en kjerre etter seg. Men det var vel ingen som stelte hestene bedre enn vi, som var totalt avhengige av dem. Nei, dyreplagerne fantes heller blant bøndene! Men hestene ble tatt fra oss. Og du kan vel tenke deg at det ble mange tragedier av det. Omførselhandel var jo livsgrunnlaget for de fleste, og når vi ikke kunne fortsette på den gamle måten men måtte ty til sykkel eller gå til fots, kan du vite at familier ble splittet opp, alle medlemmene kunne ikke lenger være med og reise. Folket vårt fikk en knekk da. Og det var vel det som var myndighetenes mening også, at den gamle kulturen skulle ødelegges, at vi skulle finne oss jobber og bli som bøndene. Men vi har reisingen i oss, så det varte ikke lenge før vi skaffet oss biler. Og mange av oss reiser ennå. Vi selger varer og tjenester, slik vi bestandig har gjort. Om sommeren treffer du oss sjelden hjemme. Vi er reisende i takrenner, i religion, i antikviteter og musikk... Og på campingplassene treffer vi andre reisende, kanskje slektninger, som vi ikke har sett på lenge...."
En annen forteller:
"...Jeg savner den gamle reisinga. Savner venner jeg ikke får hilse på lenger og ikke kan brevveksle med heller, jeg kan jo ikke skrive."
Uønskede som huskjøpere
I eldre tider sommer-overnattet de reisende på bondegårder, skysstasjoner, fjellstuer og gjestegiverier. Da teltene kom for en god del tiår tilbake, ble de godt mottatt som ly for familiene. I nyere tid er campingvogner mest brukt.Om vinteren leide man seg inn i hus eller stuer. Noen kjøpte også eget hus til vinterbase, ofte ikke uten kamp:
"... Men, jeg hadde satt meg i hodet at mine egne unger skulle få komme på skole i alle fall. Så jeg kjøpte tomt og bygde hus. Man måtte spille fastboende for å få det til. Mannen min var så svart som en skog, så alle ville sett hva slags folk han kom fra, han ville aldri fått kjøpt tomta. Så pyntet jeg meg og møtte opp alene. Og kjøpet gikk i orden. Men snart forsto de at vi var reisende, og da vi skulle til å bygge, kom sosialsjefen i kommunen og ville kjøpe tomta og materialene. Han syntes vi bygde for nær folk. Vi skulle få en annen tomt som lå mer avsides. Ja, og dessuten skulle det bygges en ny vei, og den skulle gå rett over tomta vår, så det var nok helt umulig å tenke på å sette opp hus akkurat der. Da sa jeg at hvis veien skulle gå tvers over tomta vår, så fikk han skrive under på det, så skulle vi føye oss. men da visste ikke sosialsjefen helt sikkert hvor veien skulle gå allikevel."
Kampen mot mytene
Mange myter har versert om det reisende folket. Blant annet skal de stjele unger og være uærlige. En av Larsens informanter sier: "... Det henger i oss ennå, dette med forsiktigheten. Spesielt forsiktige er vi når vi handler med eldre, fordi de eldre er så glemske. De kan legge bort ting og tro at andre har tatt det. En gang jeg var inne i en butikk, ble pungen bort for en eldre dame, og mistanken falt på meg fordi jeg var reisende. `Jeg går ingen steder før pungen er funnet', sa jeg da. Og heldigvis kom den til rette..."Selv om de blodige forfølgelsene av de reisende er over, er diskrimineringen ikke over. Selv i dag har folk av reisende slekt vanskelig med å få seg arbeid hvis de gir sin slektsbakgrunn til kjenne. Et par campingplasser i Norge har også skilt ved inngangen som klart forteller at folk av reisende slekt er uønsket. Dessuten møter enkelte i politiet fremdeles de reisende med fordommer. Konsekvensen blir i en del tilfelle at bevisbyrden blir liggende på de reisende snarere enn på påtalemyndighetene. Også avisene bidrar med å holde gamle myter ved like. For noen få uker tilbake kunne vil på førstesiden av Adresseavisa lese at en person handlet seg til fant.
Mange reisende har opplevd sin identitet så vond og vanskelig at de selv ønsker en total assimilering i det norske samfunnet. Likevel finnes det mange som ønsker å leve tradisjonelt og bruke sitt språk. Forhåpentligvis vil myndighetenes nasjonale forskningssatsning være et bidrag til å gjøre de reisendes situasjon noe lettere i fremtiden.
Kilder:
