Bibliotekets bokvokter
Skarstein har nettopp flyttet inn i nytt kontor i hovedbygget på Gløshaugen, og fotograf og journalist snirkler seg duknakket opp de majestetiske trappene i NTNUs aller helligste.- En blanding mellom gotisk slott og arabiske bad, mumler journalisten til sin trofaste følgesvenn, som forsiktig prøver akustikken i hallen. Det er kaldt og stille, og fjorten buer foran oss annonserer et høytidelig skilt at her bor Vigdis Moe Skarstein. Biblioteksdirektør.
Direktør. Tittelen dufter av tung sigar og lange møter, og sannelig har vi ikke kommet intervjuobjektet i forkjøpet. Nesten. En halv meter under oss fikler nemlig en liten gråkledt kvinne med nøkler og dokumenter mens hun hilser og nikker og smiler og sier værsågod værsågod. Direktøren. Sjefen for alle bøker og elektroniske kartotek som finnes på hele NTNU.
- Stadig treffer man forvirrede turister her inne som tror de har funnet Nidarosdomen, sier Skarstein effektivt.
Vervgrossist?
Vigdis Moe Skarstein tiltrådte stillingen som biblioteksdirektør i august, etter å ha tatt farvel med Marvin Wiseth og de andre medarbeiderne i Trondheim kommune, hvor hun har jobbet som kulturdirektør i fem år.- Det var litt vemodig å slutte som kulturdirektør nå rett før tusenårsjubileéet, men plutselig kom mitt tog rullende, og da var det bare å hoppe på. Ordføreren ba meg likevel bli sittende i tusenårs-komitéen, og det har jeg takket ja til, sier Skarstein, som ikke er uvant med å ha flere baller i luften samtidig. Nestleder i NRKs styre, nestleder i Ytringsfrihetskommisjonen, leder av Eierskapsutvalget for norske medier: Onde tunger vil ha det til at Skarstein er en vervsgrossist.
- Det er da ikke så mange verv, parerer direktøren, og skotter stjålent ned i et papir. Den polerte pulten er pinlig ryddig.
- Jeg har lyst til å understreke at for meg er det en sammenheng mellom det du kaller min "uhorvelige" mengde verv og den jobben jeg har ved NTNU. NTNU er en kunnskapsorganisasjon, og bibliotekets arbeid med tilgjengeliggjøring av informasjon er knyttet til idéen om ytringsfrihet, sier Skarstein.
Skinnbind og mikrochips
Som biblioteksdirektør skal hun forvalte alle bibliotek som før lå under NTH, AVH og Det Medisinske Fakultet, samt samlingene til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskaps bibliotek. Et stort ansvar, som ikke blir mindre av spennet mellom den høyt oppdaterte faglitteraturen, mye elektronisk lagret, og gamle erverdige skinnbind som må pusses og pleies:- Utfordringen for biblioteket fremover blir å finne balansen mellom hva som skal finnes som trykt materiale og hva som skal være elektronisk tilgjengelig. På en måte er suksessen til internet et symbol på hvor viktig biblioteket er: Både internet og bibliotek er formidlere av informasjon, men hvor internet representerer både kvalitet og mangel på kvalitet, sorterer og tilrettelegger biblioteket informasjonen for publikum, presiserer direktøren. Informasjon er nemlig ikke det samme som kunnskap. For NTNUs bibliotekssjef går det et skarpt skille mellom mengden av tilgjengelig informasjon og mengden av kunnskap i et samfunn.
- Informasjonen må bearbeides før den kan kalles kunnskap. Jeg tror internet lett skaper en illusjon om at vi er blitt klokere, sier Skarstein. Hun er magister i litteratur fra Universitetet i Oslo på en avhandling om forholdet mellom kvinnemoral og sosialistisk moral i bøkene til forfatteren Moa Martinson, og medgir diskret at hun nok tilhører "den her kvinnelitteratur-generasjonen". Fortsatt ivaretar hun sine skjønnlitterære interesser som bokanmelder i Adresseavisen.
- Når jeg anmelder en bok er det ikke bare fordi jeg har lyst til å lese den, men fordi jeg som fagperson skal mene noe om den, fastslår Skarstein.
Nedgang i tilbudet
Å mene noe om media er det også andre som gjør. Blant annet har NRKs avlegger NRK2 fått temmelig hard medfart etter oppstarten, men nestlederen i NRKs styre synes det er for tidlig å uttale seg kategorisk om poden.- Naturligvis er ikke alle programmene like gode, begynner hun, men på den annen side er kanalen ennå ung, og det var jo Stortinget som ba om en «ung og tung» nisje-kanal. Likevel synes jeg debattprogrammene er interessante.
Hun benytter anledningen til å etterlyse vilje i media til å gå bakom de dagsaktuelle sakene, og mener vekten på det nye lett går på bekostning av dybden i framstillingen.
- Dermed undergraves medias demokratiske funksjon. Men også Universitetet må i følge Skarstein bli flinkere til å popularisere og tilrettelegge sin kunnskap.
- Grunnlaget for at vi skal gjøre oss opp en mening i et demokratisk samfunn trenger et rolig fundament, og her kan universitetssystemet bidra med mye. Jeg synes for eksempel at tiltaket «Min Doktorgrad» i Universitetsavisa er ypperlig. Forskere bør bli flinkere til å dele sin kunnskap med andre. - Hva kjennetegner så en god fagbok?
- Jeg tror ikke det finnes noe entydig svar på det. De ulike fagene har ulike kriterier for hva de har behov for. Fra bibliotekets side er vi opptatt av at bøkene skal være lette å finne fram i, og at bøkene skal være ajourført. En fagbok bør ikke inneholde foreldet kunnskap. Dette er ofte et problem, sier Skarstein, og kommer med et utilslørt budsjettinnlegg:
- Det er enormt viktig at biblioteket har tilgang til det nyeste som er kommet ut innen de fagområdene det undervises og forskes i på Universitetet. Etter en gjennomgang av budsjettene viser det seg at biblioteket har hatt en reell nedgang i sitt tilbud. Jeg ønsker å gradvis bringe biblioteket opp til det nivået som har vært. Jeg har klokkertro på at skikkelig tilgang til litteratur er en betingelse for at NTNU skal fungere som et moderne universitet. Biblioteket er ikke til for sin egen del, men for å skape god forskning og undervisning.
Bakom synger Sandemo
Direktøren sitter urolig på sin møbeldesignede stol.- Jeg har funnet mange flotte møbler på loftet her på NTH, sier hun, og virvler ut i rommet. Kontorpulten er nypusset, det har malerverkstedet ordnet. Lampen er en gammel lesesalslampe fra tyvetallet, med manetskjerm og smijernsben. Om noen dager dukker det dessuten opp en nytrukket sofa fra biblioteket i første etasje, som biblioteksdirektøren egenhendig har reddet fra loftet:
- Det er mye billigere enn å kjøpe nytt, bedyrer bibliotekssjefen. Bak oss ruver et bokskap i størrelse ekstra-stor-med-glassruter, og fotografen drister seg til å spørre om en biblioteksdirektør faktisk har bøker i privat eie. Det har hun, alt fra spesialisert faglitteratur til Morgan Kane og Margit Sandemo. Sistnevnte stammer fra tiden i Norsk kulturråd, hvor hun vurderte bøker for innkjøp til landets biblioteker.
- Så alt det biblioteket ikke ville kjøpe inn, det står hjemme hos deg?
- Jeg eier nok endel bøker med større kulturhistorisk enn litterær verdi, ja, medgir Skarstein, og legger til at det var en spennende tid i familiens liv da Bladkompaniets bøker kom i posten. Hennes to barn har lært mye om livets viderverdigheter av frøken Sandemo, selv heller hun til Kjell Hallbing.
- Livet er så kort at vi ikke rekker å oppleve alt vi har lyst til, men gjennom litteraturen kan vi oppleve mye likevel, sier Skarstein.
- Sandemo inkludert?
- Jeg tror i hvert fall ikke man tar skade av bøkene hennes, fastslår direktøren lakonisk.
Dokumenterer teknologi
Blant bibliotekets planer i tiden fremover er en kartlegging av den historiske teknologiske litteraturen som er i NTNUs eie.- Når det snakkes om verdifull litteratur assosieres det ofte til humanistisk litteratur. For tiden diskuterer vi hvilken dokumentasjon som finnes av teknologisk materiale. Også de teknologiske fagene trenger å kjenne sin historie, og på dette området er det ikke gjort så mye arbeid i Norge tidligere, sier Skarstein. Selv strever direktøren med å få hauger av Scientific American og Teknisk Ukeblad ut av klesskapet hjemme, hvor hennes ingeniørmann har ytt sin skjerv til dokumentasjonen av den nyere tids forskningshistorie.
- Jeg prøver å få ham til å forstå at slike blader finnes i bibliotekets tidsskrift-avdeling, men samtidig er det vel slik at man ønsker å ha ting man liker hjemme.
Skarstein geleider oss ut i korridoren, gjennom de arabisk-aktige buegangene og ned i biblioteket i første etasje. Veggene er malt klin grønne, noe Skarstein med sin bakgrunn fra bibliotekhøyskolen forklarer med en beroligende intellektuell effekt -omtrent som på venteværelset hos legen, får vi opplyst. Noe forteller oss at Skarstein ikke kan ha nytt så stor effekt av grønnfargen, aktivitetsnivået tatt i betraktning.
- Hvis det har dannet seg et inntrykk av at jeg har så utrolig mange verv, tror jeg det er en myte, sier hun avvæpnende. Uansett håper jeg at mine kontakter kommer Universitetet til gode, det er viktig for Universitetet at vi er representert andre steder, også i et kunnskapspolitisk perspektiv. Det er uansett drivkraften min, slår direktøren fast.
Hvis ikke Vigdis Moe Skarstein hadde eksistert, måtte noen ha funnet opp henne også.
Karen Margrethe Nielsen
Foto: Kjetil Jakobsen
