Litteratur og filosofi fra Pax

"Det heter seg at tingene lå i luften" skriver Ingeborg Bachmann i NY TENKNING, NYTT SPRÅK, og fortsetter: "Jeg tror ikke at de simpelthen ligger i luften, at alle kan gripe fatt i dem og ta dem i besittelse. For en ny erfaring blir gjort og ikke hentet ut av luften".

Pax Palimpsest utkommer med tre titler hvert halvår, og i denne serien utgis utvalgte verker innen kulturteori og filosofi. Serien som så dagens lys med temaet melankoli, anført av trekløveret Robert Burton, Walter Benjamin og Julia Kristeva, er etter å ha behandlet smak (Kant, Gracian, Bourdieu), humor (Freud, Pirandello, Deleuze/Guattari) og politikk (Vico, Arendt, Derrida) nå kommet frem til overskridelse. Et tema som naturlig nok i vårt århundre har vært gjenstand for de mest nitide studier.

Om ikke økonomisk, så ihvertfall faglig, har serien vært en suksess. Denne suksess feirer forlaget med å innlede en parallellserie: litterær palimpsest. I litterær palimpsest er bl.a. et utvalg litteraturteoretiske tekster av Ingeborg Bachmann utgitt, samt vinner av Nordisk Råds litteraturpris (l984 for diktsamlingen "Alfabet") Inger Christensens fortelling, "Det malte værelset", samt Harry Mathews mildt sagt underfundige lille bok, "Enkle gleder".

Selv om Sissel Lies presentasjon av Hèlène Cixous ikke tilhører palimpsest-serien, faller det - på grunn av Cixaus forfatterskap - naturlig å omtale også den her, og slik den er bygget opp, ville den passet glimrende i palimpsestkonseptet.

Det er ikke tilfeldig at seriens redaktører har valgt nettopp Georges Bataille, G.W.F. Hegel og Hegels våpendrager Alexandre Kojève til å belyse vårt århundres store tema: krenkelsen av tabu.

Mellom ånd og natur

Hegel (l770-l83l) var den som de to andre bygget sin tenkning på, og hvem Batailles og Kojèves ideer var avhengig av. Selv var Hegel "elev" av Kant, og hans tenkning var motivert av ønsket om en kritisk videreføring av Kant. Han tenkte sin bok som et filosofisk debattinnlegg.

I KRISTENDOMMENS ÅND OG DENS SKJEBNE beskriver Hegel forholdet mellom den jødiske lovreligionen og den kristne kjærlighetstanke. Hegel påpekte at den sterke fokuseringen på lovene førte menneskene inn i en splittelse mellom plikt og tilbøyelighet, mellom ånd og natur; en splittelse som først oppheves i og med Jesu inntreden i verden. I en artikkel om Hegel fra l955, skriver Bataille at for at "mennesket skal kunne avdekke seg selv fullstendig må det dø, men det må gjøre det mens det lever - det må se seg selv dø". Dette utsagnet kunne likegjerne vært en omtale av Batailles egen idéverden.

Med KRISTENDOMMENS ÅND OG DENS SKJEBNE, gjorde huslæreren og teologen sin inntreden i de filosofiske sirkler. Samtidig representerer skriftet et oppgjør med Kant. Hegel gjør opprør mot religiøs dogmatisme, og oppdager at Kant - som gjorde det samme før ham - selv er blitt gjenstand for dogmatisme. Som Thor Inge Rørvik sier i forordet: "Endelig forstår Hegel at Kant ikke er løsningen, men en del av selve problemet. Han kan ikke løse tradisjonens problem ved hjelp av Kant, for Kant er selv en del av tradisjonen".

Hegel fikk en voldsom renessanse omkring 100 år etter sin død. Særlig blant franske intellektuelle (Lacan, Sartre o.a.) ble tankene hans gjenstand for ny interesse. Fremst blant dem sto Kojève og Bataille. Kojève har lidd den underlige skjebne for en tenker; å nesten utelukkende å ha høstet berømmelse for sin utlegning av en annens tanker. Men det er et faktum at hans INTRODUKSJON TIL LESNINGEN AV HEGEL har blitt stående som et selvstendig litterært verk, og slik blir denne boken selve innebegrepet av palimpsest.

Kojève (l9902-l968) fremstiller Hegels tenkning som en eksistensiell historiefilosofi. Gjennom krig og arbeid skaper mennesket sin historie, og ganske tydelig i teksten ligger en fullstendig akseptering av vold som historiens normale og naturlige utviklingsform. Denne menneskets historie når sin slutt i og med moderniteten, og Alexandre Kojève formulerer den fantastiske proklamasjon at Europas fremtid avhenger av hvordan vi leser Hegel. Til tross for sin absolutte avhengighet av Hegel - og paradoksalt nok også på grunn av den - har Alexandre Kojève hatt enorm innflytelse på moderne fransk filosofi.

Begjær

Kojève hevder at mennesket dypest sett er begjær, og berører samtidig kjernen i Georges Batailles idéverden. Han fortsetter med å si at det er mulig å forestille seg en tilstand der alt begjær er tilfredstilt. En tilstand der alle menneskelige eksistensmuligheter er utprøvd. Utsagnet kunne likegjerne vært hentet fra EROTISMEN. Bataille (l897-l962) tjente sine penger som bibliotekar, men det er som filosof og bisarr pornograf han skapte seg et ry. Knapt noen har som ham påvirket etterkrigstidens intellektuelle. Hans hovedverk er EROTISMEN fra l957, og her behandler han forholdet mellom den profane verden og erfaringer knyttet til religion, ekstase og erotikk. Denne boken definerer den erotiske ekstasen og den erotiske driften som en bekreftelse av livet helt inn i døden. Som Kristin Gjesdal/Mari Lending skriver i forordet: "Dette innebærer en overskridelse av det sosiale. Erotismen utgjør en grunnleggende mulighet, men også en konstant trussel".

Ifølge Bataille, er erotismen lidenskapens og det blinde begjærs område, et område der"diskontinuerte individer" forener og fortaper seg i ekstatiske øyeblikk.

Fortapelsen er for Bataille helt vesentlig, og det er ikke for ingenting at han kaller orgasmen for le petite mort. I EROTISMEN utforsker filosofen, dikteren og pornografen området der menneskets eksistensmuligheter åpenbarer seg i spennet mellom religiøsitet, død og erotisk lyst. Med henvisning til Berninis skulptur "Den hellige Teresas ekstase", sier han: "Det finnes åpenbare likheter, for ikke å si tilsvarende og gjensidig utbyttbare elementer, mellom det erotiske og det religiøse systemet. Men disse forbindelsene fremstår ikke helt tydelig før man faktisk har erfart de to formene for emosjon". Samtidig advarer forfatteren mot å avvise mystiske opplevelser som sykelig eksaltasjon. Denne kontroversielle forfatteren - som trekker opp linjer fra de Sade til Freud og fra Hølderlin til Kinsey og videre til voodoo-ritualene - oppfordrer sin leser til å forestille seg sin eksistens i lys av sine mørkeste lidenskaper.

Ifølge den religiøse overbevisning de manikeiske gnostikerne de første århundrene e.kr. hadde, sto menneskets sjel - denne reminisens av det guddommelige i verden - angstfull og fremmed overfor materien, som utgjør et ugjennomtrengelig, disharmonisk og kaotisk mørke. Sjelen er en fange hos materien. Denne ekstreme dualisme mellom ånd og materie overtok Bataille, og det er i dette mørke han søker sin fraværende gud. Ett middel til grenseoverskridelse er den rituelle ofringen, der offerdyret blir en stedfortreder, og der den ofrende følger offeret inn i døden (uten selv å fullbyrde døden), og der man gjennom identifikasjon med offerdyret iscenesetter alles død.

Boken består av to deler, hvor forfatteren i den første gir en systematisk fremstilling av de «forskjellige aspektene i menneselivet slik de fremstår fra erotismens synsvinkel», mens det i den andre del, er samlet uavhengige studier som belyser hans filosofiske idé.

Private handlinger

Henry Mathews ENKLE GLEDER blir en like myk som naturlig overgang til litterær palimpsest, og vi tar en smaksprøve med det samme: "Et sted i Kyoto ligger en ung mann på tjue på et gulvteppe med hodet hvilende på hånden og onanerer med blikket festet på et tv-apparat. På skjermen foran ham ser man en ung mann som ligger på siden og onanerer mens han ser på en tv-skjerm hvor en ung mann ligger på siden og onanerer mens han ser på en tv-skjerm hvor en ung mann ligger på siden og onanerer mens han ser på en tv-skjerm hvor bildet er for lite til å oppfattes".

ENKLE GLEDER inneholder 6l presise personkarakteristikker. Alle med utgangspunkt i den mest private av alle handlinger. Det er med en ikke liten grad av innlevelse forfatteren tegner et bilde som etterhvert viser seg å være et portrett av den menneskelige isolasjon, og vi kikker på et snapshot til - et som kanskje likevel ikke er hva det først gir seg ut for å være: "En kvinne i Hyderabad onanerer for aller første gang, fordi det er hennes fødselsdag (hun blir femtifem). Det minner henne om frokostene under krigen mot Kina, da mannen hennes befant seg ved fronten".

Da DET MALTE VÆRELSET utkom i Danmark for 10 år siden, uttalte Inger Christensen til Jan Kjærstad/Vinduet at det var "morsomt å skrive en historie som skulle overholde noen bestemte regler". Disse knapt 100 sidene inneholder 3 versjoner av en historie, og innledes med en dagbokdel. Her presenteres et tidsbilde, et persongalleri og en handling. Når de to siste versjonene (den siste fortalt av en 10 år gammel guttunge) legges oppå den første, fremstår historien som en labyrint hvor tema synes å være kunstens vesen/kunstens muligheter.

Inger Christensen (f.l935) debuterte i l962, og uttrykker seg i dikt, essays, romanform og dramatikk.

Forfatterrollen

Ingeborg Bachmann (l926-l973) som innleder denne artikkelen, er i litterær palimpsest aktuell med NY TENKNING, NYTT SPRÅK. Disse essayene ble i sin opprinnelige form holdt som forelesninger i Frankfurt i perioden -59-60. Som en av flere yngre forfattere var hun invitert av Goethe-universitetet for å fremlegge sitt syn på samtidslitteraturen. I likhet med Christensen skriver også hun innenfor et vidt register, med Robert Musil som erklært forbilde. Hun innleder sine foredrag med å problematisere forfatterrollen: "For forfatteren finnes det nemlig fremfor alt spørsmål som tilsynelatende ligger utenfor de litterære, tilsynelatende fordi en glatt oversettelse til språket for de litterære problemene vi blir gjort kjent med, får oss til å oppleve dem som sekundre; ofte legger vi ikke engang merke til dem. I all sin enkelhet er de ødeleggende, fryktelige spørsmål, og hvis ikke akkurat disse spørsmål er med i et verk, er ikke noe som helst kommet med i dette verket". Gjennom studier av Cervantes, Goethe, Dostojevski, Proust, Celine og Becket undersøker hun litteraturens utopiske kvaliteter: litteraturens evne til å forandre og til alltid å være under forandring. De foredragene som her for første gang utgis på norsk, bæres frem med et voldsomt alvor og engasjement.

Fødselshjelper for Hélène Cixous første publikasjon på norsk er Sissel Lie, professor ved Romansk Institutt her ved NTNU. NATTSSPRÅK er altså i redaksjon og oversettelse ved henne, selv forfatter av såvel litteraturfaglige bøker som skjønnlitteratur.

NATTSPRÅK oppleves som en genuint kvinnelig bok. Holdt i et språk rikt på koder og hemmeligheter, men som ikke på noen måter ekskluderer sine mannlige lesere, og som absolutt ikke krever et bestemt kjønn for å forstås. Det er en inkluderende bok, og en varm bok. Men først og fremst er NATTSPRÅK en bok som "maner til handling", som tror urokkelig på "kvinnenes uendelig kraft og muligheter". Slik disse essayene selv er noe i nærheten av en medrivende intellektuell og poetisk bevisshetsflom, maner hun også sine lesere til å hengi seg til å skrive, til å sette seg med en penn og et papir og åpne seg for "en tekstflom som vil komme". Med andre ord: Hun oppfordrer sine lesere til å gå inn for å aktivt utvide sin bevisshet, sitt intellekt - til syvende og sist: sin selvbevissthet.

Hélène Cixous' prosa har mange av de kvaliteter man forbinner med diktet, eller med den skjønnlitterære fortellingen. Ikke underlig, da hun i sin essayistikk kontinuerlig eksperimenterer med sjangre, utforsker nye sider ved skriveprosessen, og bevisst bruker et språk som er antiakademisk, og metaforer som altoverveiende er knyttet til det kvinnelige. Cixous' prosa er like lekent insisterende som Bachmanns er akademisk korrekt. Og begge er bøker som tar språkets muligheter på alvor.

Fartein Horgar