Årets debutant? Nja...
Torkil Damhaug: Flykt, måne.
Roman. Cappelen.
230 s. Kr 269,-
Torkil Damhaug debuterer med romanen "Flykt, måne". Tittelen er hentet fra "Balladen om månen, månen,", en av Lorcas sigøynerballader.
Lorca er viktig i denne boka. Det er også Bibelen, psykiatri, kunst (særlig Delacroix' freske "Jakobs kamp med engelen"), mat, DNA-molekyler, gamle sagn, mat igjen...og ikke minst forbrytelsen. "Flykt, måne" er bygget over en kriminalhistorie, men tar mål av seg til å være noe langt mer enn det. Historien er lagt til Frankrike, og fortelles i et litt stivt språk som forsåvidt virker troverdig nok i munnen på romanens jeg, Dr. Anna Siboulet. Hun er overlege i psykiatri ved en institusjon med tilknytning til kirken. Institusjonen får overført en psykotisk pasient uten identitetspapirer, bare en skisseblokk som vitner om et stort talent kan gi en antydning om hvem mannen er. Det viser seg at han er en norsk maler, Nicolas Ek, og at han muligens kan være innblandet i et mord.
Anna, som ønsker å være "En psykiatriens Vergil" skrev doktoravhandlingen sin «Bevissthetsforstyrrelser uten organisk årsak", om hukommelsestap. Interessen hennes for temaet, og en (åpenbart også for henne) dunkel sammenheng med sorgen over hennes avdøde elskede Roland, som også var maler, fører henne til Paris for å forsøke å kaste lys over mysteriet Nicolas Ek - og etter hvert naturligvis også mordgåten. Når Anna forlater det rolige Avignon og møter storbyens raskere puls, akselerer også tempoet i romanen. Hun finner fram til Nicolas' omgangskrets, og fra nå av befinner vi oss i Kunstnerkretser. Anna trekkes inn i et broket mønster av hendelser, befolket av mer eller mindre bisarre skikkelser. Og det blir begått flere mord.
Damhaug bruker kjærlig genrens klisjéer, som Mannen med hukommelsestap og Heltinnen innestengt med morderen, og får det faktisk til å fungere. Han er åpenbart en meget kunnskapsrik forfatter, som på sitt beste kan minne om Umberto Eco. Men han hadde kanskje ikke behøvd å sette alt han ville si inn i denne første romanen. En psykiater i boka hevder at "faget vårt trenger mer enn noe annet en Ockhams barberkniv", og det spørs om ikke Damhaug ville vært tjent med å bruke det samme verktøyet.
Men han skal berømmes for å ha tenkt stort og våget et såpass ambisiøst prosjekt som "Flykt, måne" er. Dette er, som man sier, en forfatter vi vil høre mer fra.
Tormod Skamo
