Barnslig morsomt alvor
Erlend LoeNaiv. Super.
Roman, Cappelen
Med sin enkle naive narrative stil har Erlend Loe skrevet en ny roman i genren "voksenroman". Selv om det er en roman for voksne, er den ganske barnslig. Det handler om et jeg - en gutt på 25 år - som i begynnelsen av boka taper i crocket mot broren sin med det resultat at hele verden raser sammen for ham; "Alt forekom meg meningsløst. Helt plutselig. Mitt eget liv, andres liv, dyrs og planters liv, hele verden. Det hang ikke lenger sammen.". Dette er med andre ord alvorlige greier, samtidig som det er veldig morsomt. Etter å ha gjort et virkelig Valg, sitter jeg-personen i det etterfølgende kapitlet i sin brors leilighet med en fax, en god venn på en øy et helt annet sted, en bok om tiden og en forestilling om at verden er grunnleggende meningsløs. Romanen er i gang.
For å holde vekke tanker om tiden og meningen med det hele, anskaffer hovedpersonen en plastball og et brio-bankebrett. Dessuten drikker han melk. Selv om han er femogtyve år, er han veldig gutt. Vi tenker at noe alvorlig er fatt med denne femogtyveåringen. Det er ikke tull når han slutter med hovedfag og ikke har andre orienteringspunkter enn det han har kjøpt i lekebutikken.
Noe av det beste med romanen er jeg-personens hang til å skrive lister. "Lister er en god ting." Han skriver eksempelvis en liste over hva han har og hva han ikke har. Betraktningene han så gjør, er morsomme. Eksempelvis legger han sammen antall ting han har skrevet opp og kommer fram til tallet 17, hvorpå han i noen sekunder er litt stolt, for så å komme fram til at det likevel ikke gir noen mening. Det er også morsomt når han ramser opp liste over ting som begeistret ham i barndommen, og liste over dyr han har sett. Vi som lesere ler fordi vi tenker hvorfor i huleste skal man nå liste opp dyr man har sett? Og samtidig kjenner vi oss igjen, i alle fall hvis vi har lest "Natt og Dag" og "Urban" sine intetsigende lister over det som er hot og in. Vi er rett og slett inne i en liste-tid. En tid hvor listene utgjør holdepunkter i tilværelsen og representerer et snev av organisert mening, så stakkarslig det enn høres ut. Listene, sammen med ballen og brio-bankesettet, er sårt tiltrengte holdepunkter for jeg-personen.
Jeg-personens naivitet forhindrer ham ikke i å gjøre delvis avanserte betrakninger om tiden og om livet sitt. En hovedtese han kommer fram til er; "Det fins i hvert fall ikke én tid". Det forstyrrer han litt, men han håper likevel at han blir glad senere. Han vet ikke hva han skal bli, og så tenker han at helst burde han bli en som kan gjøre verden litt bedre. Det nest beste er hvis han kan bli en som ikke gjør noen forskjell. Helst vil han unngå å gjøre verden verre. Disse funderingene er alvorlige funderinger. De må tas på alvor. Det er alvorlig søtt. Søtt fordi det ikke er slik vi voksne skal tenke - det blir jo for banalt! Alvorlig fordi det er slik vi burde tenke - det er jo søren meg viktig! Vi må også smile - tenk å bare si det rett ut slik!
Det er Erlend Loes mening at vi skal le av jeg-personen samtidig som vi skal ta ham alvorlig. Romanpersonen er i sin naivitet i seg selv morsom. Og når han forteller om den gangen han lekte til han besvimte, må jeg virkelig le. Men av og til synes jeg at det blir litt for mye banalt. Rett og slett endel teit guttehumor hist og her (men så er jo Loe gutt og jeg jente). Erlend Loe ler sikkert mer når han skriver enn jeg ler når jeg leser.
En annen innvending er de små sentimentale innskuddsfortellingene. Det skal liksom vitne om "gleden ved å fortelle". I denne romanen synes jeg innskuddshistoriene er malplasserte og dårlig innbakt i resten av teksten, som om de bare er kilet inn for å ha fortellingene med uten tanke for hvilken funksjon de har. Men det skal vel illudere noe i vår samtid - så da så.
Tittelen "Naiv.Super." konnoterer motsetningen mellom jeg-personens naive betraktninger og temaet for betrakningene som er de helt store og kompliserte tingene i livet, som for eksempel tiden. Hovedpersonen er på jakt etter et orienteringspunkt - kanskje et nytt perspektiv på tilværelsen? Han reiser til New York, og kanskje skjer det noe der? Dette er et spenningsmoment som driver lesningen framover. Jeg må lese videre nærmest for å se hva som er meningen med livet, selv om jeg vet at jeg ikke får noe svar,...men kanskje likevel?
Boka er mer søt enn morsom. Og enkelte partier er mer banale enn søte. Boka er veldig mye mindre super enn naiv. Altså supernaiv og ikke naivsuper.
Karen Anne Okstad
