"Hva er en middelmådighet?"
Jan Kjærstad:Erobreren
Aschehoug
Dette urovekkende spørsmålet stiller Jonas Wergeland seg uavlatelig. Jonas Wergeland, som vi kjenner fra "Forføreren" - Kjærstads roman fra l993 - har hatt en eventyrlig suksess som TV-kjendis. Han er selve innebegrepet av en helt, slik den postmoderne tid definerer han. I "Forføreren" tegnet Kjærstad et inngående og intimt portrett av programlederen på TV som bestemte dagsorden for hva det norske folk skulle være opptatt av. Boken er en skildring av et moderne menneskes seiersgang, frem mot hans personlige katastrofe. I årets bok, "Erobreren", gjør Kjærstad noe så ambisiøst som - ikke å skrive en frittstående fortsettelse - men en frittstående parallellhistorie til "Forføreren". Her skildres Jonas Wergelands nattside; hans tvil, hans kamp og hans fall. Men først og fremst er det tvilen som kommer til uttrykk.
Gjennom hele boken dukker spørsmålet opp igjen: "Hva er en middelmådighet" Kjærstad er på sitt beste når han trenger inn bak suksessen og med en sann dikters observasjonsevne skildrer heltens usikkerhet: "Å ha fått plantet i seg et høyt mål, et så åpenbart riktig og forlokkende mål at han aldri kunne svike det, og samtidig ha for små evner til å nå det."
Denne selvinnsikten er Jonas Wergelands private demon. Og kanskje er det også den som driver ham til hans eneste virkelig grenseoverskridelse: Drapet på sin suverene hustru.
Der "Forføreren" var beretningen om hans vekst, er ";Erobreren" beretningen om hans fall, og det er en ubetvingelig logikk i at det skjer parallellt. Likevel er det stadig et åpent spørsmål om ikke dette store og ubehagelig dyptloddende verket om vår egen samtid ville vært tjent med å ha vært sammenfattet i én roman istedetfor i to. Slik bøkene nå fremstår, kan det lett innvendes at forfatteren har skrevet samme bok to ganger, bare med forskjellig fortegn, selv om en slik innvending i og for seg vil være urettferdig.
I alle fall er "Erobreren" en bok som fortjener sine lesere, ikke minst fordi den gir et glimrende tidsbilde av Norge i etterkrigstiden.
Fartein Horgar
