Betraktninger på avstand

Marit Thaulow
Hvalrossnakker
Roman, Gyldendal Norsk Forlag

Marit Thaulow debuterer i høst med en roman om en kvinne som har syklet langt, stjålet sin brors drøm og rømt fra øyeblikk av gull. Brorens drøm var å sykle mellom kurbyer sør i Tyskland i sporene etter russiske forfattere. Øyeblikkene i gull var med ham som så ofte bare stod der uten å si noe.

Hovedpersonen som heter Maren Anne har syklet fra en taus kjæreste nord i Norge. Stedet hun ankommer er en kurby sør i Tyskland, nærmere bestemt en amputasjonsklinikk hvor hovedpersonen har søkt seg jobb som sykepleier hos en ikke helt sympatisk dr. Becker. Nåtiden er i denne byen, men hele tiden trer fortiden inn. Savnet driver jeg-personens tanker til tilværelsen der hjemme hvor Merkel - kjæresten hun har forlatt - har en sentral plass. Disse betrakningene blander seg med opplevelsene hun har i den tyske kurbyen.

Boka er delt opp i noe som kan ligne kapitler, uten at det verken er tittel eller tall som markerer skarpe skiller. Avsnittene er delt opp - ofte med flere linjers mellomrom - slik at boka har et tekstlig fragmentert preg. Fragmentene ødelegger likevel ikke en innholdsmessig kronologi; Det begynner med at hun kommer til kurbyen, og det ender med at hun forlater byen. I løpet av dette tidsrommet opplever hun endel dramatiske hendelser relatert til sin egen kvinnekropp, samtidig som hun har sterke forestillinger om Merkel - noe som i siste omgang resulterer i at hun får mentale forstyrrelser.

Til tross for at det er en jeg-persons tanker som avdekkes blir vi ikke fortrolig med henne - vi kommer ikke inn på henne. Holdningen som kommer fram i språket er verken begeistret eller forarget - språket er observerende med få adjektiv. Når hun beskriver byen hun er kommet til, er hun distansert og ironisk. men hun er aldri så distansert fra seg selv eller det hun skildrer, at hun evner å analysere sin egen situasjon. Det er ikke henne selv, men vi, som må stille spørsmål og prøve å finne ut av henne. Slik språket framtrer i hennes tanker virker det kontrasterende til de dramatiske hendelsene hun selv gjennomgår.

For Maren Anne var fangstmannen som hørte til nord i havet, et umulig prosjekt som hun måtte forlate; "Jeg presser ord på ham, og noen ganger prøver han virkelig å snakke til meg. Men det går aldri." Det er Merkels ordløshet - hans tunge tause vesen - som gjør det vanskelig for henne å velge å dele livet sitt med ham. Det blir for tungt for henne. Hun måtte bare sykle sin vei. Og siden - videre i romanen - framgår det at det ikke bare er "å sykle sin vei".

Hvalrossnakker kan rett og slett bety menn - det er mennene som har slike store nakker, og først og fremst er det den usympatiske dr. Becker som blir assosiert med en hvalross. Disse to mennene som hun er påtvunget å betrakte - den ene fordi han gjennom savnet kommer inn i tankene hennes, den andre fordi han er ufyselig fysisk tilstedeværende - har den likheten at de begge er store og grove, og har barske yrker. Merkel er fangstmann og dreper dyr. Dr. Becker amputerer menneskebein. I den grad man finner holdning i språket, blir den ene skildret med varme - den andre med avsky.

Stoffet Thaulow bruker er i seg selv dramatisk, men undertegnede blir aldri grepet. Gjennom det nøkterne språket betrakter jeg det hele fra utsiden - det angår meg liksom ikke. Noen ganger synes jeg hun lager fine og merkelige bilder, men enkelte ganger blir jeg overrasket av ting jeg ikke klarer å sette inn i en sammenheng; "Jeg skal låne meg en bok om knuter når jeg kommer tilbake til Norge". Likevel, ved å dvele ved teksten og selv prøve å utmale - finne ut av tegnene som gis, kan den mottagelige leser bli berørt. Det er opp til leseren å utfylle de mange tankene og pausene i romanen. Det er av den type romaner hvor det meste ligger gjemt bak ordene.

Karen Anne Okstad