LEPPESTIFT-FEMINISTEN

- En ting er hvilke karakterer du har i boka di, men kan du ikke presentere kunnskapen din, har du et problem, påpeker Tove Beate Pedersen. Den statsansatte feministen er midt i kaffepausen, og spiser rundstykke med sur agurk.

Selv har Tove Beate ingen grunn til å være sur feminist. Som sosialpsykolog og nyansatt kontorsjef i Likestillingsrådet gjestet hun Trondheim denne uken for å holde kurs for kvinnelige akademikere. Det er nemlig ikke bare å være ung og ambisiøs fagperson dersom du i tillegg er kvinne.

Portrettet - Jeg pleier å si at jeg unner disse jentene å slippe å gå på trynet så mange ganger som vi har måttet. Vi vet at mange kvinner sitter alene og sliter med de samme problemene. Dette kurset er en anledning til å utveksle erfaringer, og til å lære seg mestringsteknikker for presentasjon av faglig arbeid, sier Pedersen.
Dette er tiende året hun reiser rundt som foredragsholder, og interessen er upåklagelig. Flere søkere er blitt avvist, og det er derfor den absolutte kremen av ung, kvinnelig NTNU-intelligens Pedersen har foran seg. Dessverre er ikke faglig dyktighet alltid nok til å nå opp i universitetssystemet:

- Vi hører stort sett de samme historiene igjen og igjen. Selv om mennene ikke er bevisst negative til sine kvinnelige kolleger, skjønner de ikke at det er vanskelig å være enslig kvinne i et mannsdominert miljø. Ingen påstår at mennene har konspirert, men det er nå engang slik at det er skapt et klima som er tilpasset menns væremåte. Ved å bevisstgjøre kvinnelige stipendiater og amanuenser håper vi at de unngår altfor mange sår og skrammer, sier Pedersen. Selv har hun fått sin dose med terylene-kledd mannlig intelligens:

- Da jeg tok mitt første grunnfag, fikk jeg låne lesesalsplassen til kjæresten min som tok hovedfag i fysikk. Og herregud som jeg fikk studert, for det var ikke stort annet å finne på med de gutta. Terylene-bukser, saftflasker, Donald og nakendamer. Absolutt en antropologisk studie verdt, sier kontorsjefen, og legger til at dette er lenge, lenge siden.

Imitasjon hjelper ikke

Så skulle man kanskje tro at det gjelder å tute med de ulvene som er ute, og tilpasse seg den mannlige væremåten. Pedersen dementerer:

- Her gjelder det å skaffe seg innsikt i hvordan organisasjoner fungerer, og om hvordan kvinner og menn blir oppfattet når de ønsker å fremstå som faglig kompetente. Det er ganske enkelt slik at kvinner og menn blir forstått ulikt. Kvinner som uttaler seg på samme måte som menn, blir sett på som aggressive, og ikke saklige og selvhevdende som gutta. For pionerene er det derfor ingen løsning å imitere sine mannlige kolleger.

- Men ligger det ikke en fare i at kvinnene må bli altfor flinke?
- Vel, deltagerne på kurset er en selektert gruppe. De er de aller flinkeste, og hva mer er: de som har overlevd.
- Så hvor mange havarerte karrierer finnes det for hver av dine kursdeltagere?

Pedersen lener seg tilbake, og nipper til kaffen.

- Her på kurset blir deltagerne konfrontert med et femminutters video-opptak av seg selv for å lære hvordan de kan fremstå som så faglig kompetente som de faktisk er. Kort sagt: hvordan bli bedre som deg selv. En av de feilene kvinner gjør oftest, er at de snakker for fort.

Damer er redd for å ta opp tid. Min vanligste tilbakemelding er derfor: sett ned tempo! For begge kjønn er det slik at når vi er nervøse og skal prestere noe, får vi en forrykket tidsopplevelse. En pause på to sekunder oppleves som fem minutter. Også det å se på publikum kan være vanskelig. Det gjelder å ikke flykte ned i manus, råder sosialpsykologen.

Lærte å formidle

Etter at Tove Beate Pedersen hadde avlagt embetseksamen, tilbrakte hun et halvt år ved UCLA i USA. Hver fredag ble det arrangert et såkalt «Friday brown bag»-seminar hvor studentene presenterte sine arbeider for medstudenter og fagansatte:

- Vi hentet matpakkene i brune poser, derav navnet. Fordelen med et slikt forum er at man får tilbakemelding fra seniorene uten at det føles truende. Hjemme fikk jeg ingen tilbakemelding på presentasjonen av arbeidet mitt. Hvis jeg skal gi noe råd til fremtidige hovedfagsstudenter, må det være at de skaffer seg respons fra folk som vil dem vel. Jeg har ikke tall på hvor mange kjedelige framføringer jeg har gjennomlevd som student, men vi hadde ingen krav, vi var bare takknemlige. Alle har noe å vinne på at akademikere blir flinkere til å presentere det de kan, slår Pedersen fast.

For også kvinner kaster bort krefter på uvesentligeter. I stedet for å konsentrere seg om sine egne synspunkter, skriver kvinnene side opp og side ned for å bevise at de har forstått fedrene i faget: - Og det er jo komplett unødvendig når man kan smykke seg med en stipendiat- eller amanuensistittel. Tittelen forteller oss at de kan sine saker, det behøver de ikke fortelle oss. Mens jeg satt som redaktør for "Nytt fra kvinneforskning" opplevde jeg stadig vekk at forfatterne kastet bort mye plass på å bevise at de var gode nok, i stedet for å si "Dette synes jeg er interessant, dette vil jeg belyse". Fru Pedersen tar seg en sminkepause.

- Jeg ble glad da jeg leste i "Feminist Review" at det er noe som heter lip-stick feminist, triumferes det fra futteralet.

Dronningbier?

- Rigmor Austgulen skal ha sagt at det er bedre å være enslig svale i et mannsdominert miljø enn å bli usynliggjort i et kvinnesterkt, men mannsledet miljø?

- Jeg tror det dreier seg om ulike typer problemer. Ulempen med et kvinnesterkt miljø er at man ikke trer frem så tydelig. Samtidig kan det være flere fordeler ved å være enslig svale. De færreste institutter ønsker å være helt uten kvinner; en ti-femten prosent er bra, så blir man i hvert fall ikke beskyldt for å være umoderne. Når kvinnene er så få, slipper man dessuten at de bryr seg med hva som foregår. Blir de for mange, skaper de fort bryderi.

- Mange hevder at kvinner i mannsdominerte yrker opptrer som "Queen Bees" og skubber kvinnelige konkurrenter ut av kuben?

- Dronningbien er hun som har trukket opp stigen etter seg. Men jeg tror at dette er et overgangsfenomen. En del av de første kvinnene som skaffet seg en posisjon, var fornøyde med å bli akseptert som en av gutta. Det paradoksale ved å være en "token woman" er at man åpner muligheten for kvinner ved ikke å opptre som kvinne, slår Pedersen fast.

Hun får stadig spørsmål om ikke kvinner i maktposisjoner motarbeider andre kvinner, men synes et slikt spørsmål er urimelig:

- For mange kvinner har det å overhode ha kvalifisert seg for en topp-posisjon kostet så mye at man ikke kan vente at hun skal lage revolusjon når hun kommer dit. Vi må se at deres bidrag til oss er at de har nådd så langt som de har, og så må vi være kjempeglade når kvinner i høye posisjoner også klarer å gjøre noe for andre kvinner. Å kreve at hun i tillegg skal gjøre godt igjen all sosial urett for å legitimere sin posisjon, er rett og slett urimelig. Jeg tror det er Hanne Haavind som har sagt at kvinner trenger damedoen. Vi trenger et sted å utveksle erfaringer, et sted å pusse fjøra og snakke sammen. Men vi vil ikke bo på damedoen.

Karen Margrethe Nielsen