Forskningssuksess betalt av Norsk Hydro
Forskningsprogrammet NOBIPOL høster
anerkjennelse i store deler av verden. Forskerne bak praksisprosjektet jobber ved NTNU og Sintef, men det er næringslivet som betaler det meste av regningen.- Uten midler fra industrien ville vi aldri ha fått NOBIPOL dit det er i dag, sier forsker Bjørn Erik Christensen ved Institutt for bioteknologi. Christensen er koordinator for det omfattende NOBIPOL-arbeidet, som hvert år mottar rundt 16 millioner kroner fra industrien, Norsk forskningsråd og NTNU. 68 prosent av midlene kommer fra næringslivet, der Norsk Hydro er den største enkeltbidragsyteren. NTNU bidrar med knappe fire millioner kroner.
Rundt 40 stipendiater, teknikere og forskere fra NTNU og Sintef er sysselsatt gjennom det brukerstyrte programmet, som omfatter en rekke felter innen forskning med vannløselige polysakkarider. Bruksområdene er mange, blant annet innen farmasi og oljeutvinning.
- Å jobbe så tett sammen med næringslivet blir som et ekteskap, du må hele tiden kompromisse i forhold til det du driver med. Bedriftene kjøper tross alt tjenester av oss, sier Christensen. Han synes imidlertid at samarbeidet stort sett går greit. Han peker på at den mest grunnleggende motsetningen er at næringslivet ofte jobber kortsiktig i forhold til avkastning og behov. Forskerne ser på sin side arbeidet i et mer langsiktig perspektiv, der grunnforskningen står helt sentralt.
- Har du ingen betenkeligheter med at forskningen blir kjøpt og betalt på denne måten?
- På grunn av den gode økonomien i NOBIPOL, er det rom både for helt konkrete oppdrag fra industrien i tillegg til grunnforskning, sier Christensen. Han nøler ikke med å omtale prosjektet som en suksess. Og han tror at nøkkelen til de gode resultatene ligger nettopp i finansieringen.
- Jeg tror det vil bli mer og mer av brukerstyrt finansiering fremover. All erfaring tilsier at det offentlige bruker stadig mindre penger på grunnforskning, og da er midler fra industrien den beste muligheten vi har, sier Bjørn Erik Christensen.
Tekst og foto: Trude Blåsmo
