Hva er det han gjør?

Onsdag i forrige uke gjesteforeleste Carl Ivar Hagen over oppgitt tema: Regjeringsalternativer i norsk politikk. Auditorium X på Dragvoll var fylt til randen.

Noen timer tidligere hadde finansminister Jens Stoltenberg foredratt om norsk økonomi for en gjespende forsamling. Ut fra det man vet om de politiske preferansene til unge universitetsstudenter innen områdene samfunnsvitenskap og humaniora, må man forvente at hordene som strømmet til auditorium X denne dagen står langt nærmere Arbeiderpartiet politisk, enn Fremskrittspartiet. Men det er Carl Ivar de kommer for å oppleve. Selv ikke det faktum at Jens en gang ble kåret til Norges mest sexy mann, hjelper ham stort denne dagen.

Hva er det egentlig Hagen gjør?

Seansen

Et par minutter over klokka ett trer partilederen inn i auditoriet. Salen er allerede så godt som fullsatt, men tilstrømmingen fortsetter. Midt i vrimmelen setter Hagen seg ned på en pinnestol, sitter med beina krysset og armene foldet over brystet. Han er kledelig sommerbrun og iført marineblå blazer med mansjettknapper i gull. Han sitter vendt mot publikum og betrakter dem mens han smiler vennlig til kommentarer fra Christopher Stensaker og andre partifeller som er kommet for å overvære seansen. Etter en kort presentasjon entrer Hagen talerstolen. Han tar et bredt grep rundt talerstolen og lener seg forover før han åpner foredraget. Det kan virke som om han er en anelse usikker det første minuttet. Han snakker svært tydelig og uten å snuble i et eneste ord, trass i at han taler uten manus. Etter hvert som han skisserer sitt bilde av det norske politiske landskapet, går han pedagogisk fram, vender tilbake og summerer opp hva han nettopp sa, gjentar og understreker hovedpoenger.

Ved siden av å tale om det annonserte emnet, drar Hagen også historier og anekdoter fra opplevelser under valgkampen. Han er både selvironisk og godmodig spøkefull overfor politiske konkurrenter. Poengene ser ut til å gå hjem: Forsamlingen bryter ut i latter en rekke ganger.

Etter at foredraget er over, får han spørsmål og innlegg fra salen. Det første innlegget er aggressivt og raljerende i formen. Hagen svarer dempet, med godmodighet og humor. Han siterer Voltaire: «Jeg er dødsens uenig med deg, men er villig til å gå i døden for at du skal få hevde dine meninger fritt.» Så følger en rekke spørsmål av mer saklig karakter. Samtlige spørsmålstillere så langt er menn. Siste spørsmålet handler om Sametinget. Spørsmålstilleren er ei ung kvinne som nettopp hadde avgitt stemme til Sametinget. Under første del av svaret er det tilløp til buing, men dette stilner av ettersom han avslutter tilsvaret.

Salen applauderer høflig når seansen er over.

Dette sa han...

«...Hvor står de ulike partiene? Høyre/venstre-skalaen virker åpenbart ennå. Til venstre på denne skalaen ligger partier som støtter planøkonomi, økt statsmakt, høye avgifter. Til høyre ligger partier som støtter markedsøkonomi, fjerning av avgifter og som støtter enkeltmenneskets valgfrihet. Om vi grupperer partiene etter disse kriteriene, ser vi at til venstre ligger en klynge av partier som består av RV, SV og Sp. I sentrum ligger Ap. Som vi ser, har Senterpartiet og Arbeiderpartiet byttet plass. Til høyre ligger partiet Høyre og Fremskrittspartiet. Som dere legger merke til, har jeg ikke plassert Venstre og Kristelig Folkeparti. Det er fordi de ikke kan plasseres noe bestemt sted, de hopper fram og tilbake i ett sett. Konklusjonen på dette er at AP i dag utgjør vårt politiske sentrum.»

«...Hvem som skal danne regjering, avgjøres ikke av velgerne i valg, men av flertallet i Stortinget. Om Ap er det partiet som samler bredest støtte, bør det få makta selv om det har et flertall mot seg i Stortinget. Det er en situasjon vi i Fremskrittspartiet godt kan leve med»

«...Vi har et godt samarbeidsklima i Stortinget: Det dere nå ser i valgkampen, at vi kjefter, slåss og skyter på hverandre det er bare valgkampen, det.»

«...Dere husker meg og Torbjørn? Vi som hogg løs på hverandre her om dagen? Etterpå spiste vi middag sammen. Det er ikke slik i virkeligheten som det ser ut på TV.»

«...Vi er som gamle revyartister som drar rundt og gjør opptredener.»

«...Jeg er sikkert en fæl fyr. Kanskje det hjelper de andre partiene å true med Hagen.»

«...Dere husker det partiet som heter Høyre? Litt moro må jeg ha av det, jeg også.»

«...Kopistene i Høyre har ikke tenkt en eneste ny tanke de siste 15 årene.»

«...Ved en mindretallsregjering økes Stortingets makt vesentlig. Dere har kanskje hørt om den Hønsvaldske parlamentarisme. Slik er det ikke lenger.

«...En regjeringskoalisjon uten flertall er det liten vits i. Det er jo slik at en koalisjon har liten manøvreringsevne sammenliknet med en ettpartiregjering. Derfor vil det være vanskeligere for en regjering i mindretall å forhandle med øvrige partier om flertall for sine forslag.»

«...Den økende tabloidiseringen er selvfølgelig et problem. Det politiske budskapet forsvinner. Jeg liker det ikke, men ser ingen løsning på problemet. Reporterne vil jo bare ha one-linere, slik at de kan spisse ingressene sine enda mer. Politiske journalister formidler ikke. Om de hadde referert en fotballkamp, ville de intervjuet spillere, trenere og dommer etter kampen, kommentert dagsformen og opptreden, men glemt å referere kampresultatet.» (På spørsmål fra Anders Todal Jenssen om han vil støtte en regjering utgått fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, hvor de har flertall sammen med Fremskrittspartiet, men hvor sistnevnte ikke får være med i regjeringen:)

«Vi vil ikke gi åpen støtte til en regjering vi selv ikke er med i. Om et mistillitsforslag fremmes mot regjeringen Jagland, vil vi støtte dette om vi er enige i grunnlaget for det. Men vi vil ikke binde oss til å støtte en slik mindretallskoalisjon.»

...men hvordan sa han det?

Universitetsavisa inviterte valgforsker og førsteamanuensis Anders Todal Jenssen ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap og amanuensis Barbro Rønning ved Institutt for kunst og medievitenskap med på seansen. Mål: Vurdere Hagens gjesteopptreden som «performance» hans framtoning, hans politiske retorikk, hans kroppsspråk. Det kan knapt herske noen tvil om at lederen for Fremskrittspartiet er landets mest karismatiske politiker. Hvordan går han fram for å selge partiet, budskapet og seg selv?

Barbro Rønning: Hagen presenterer en lang rekke banale resonnementer. Det interessante er hvordan dette gjennomføres med så stor autoritet. Hvordan han vinner publikum med sitt kroppsspråk, stemme og blikk. Han tar «høy status» ved å stå rolig når han snakker, ved å understreke viktige ord og setninger, ved å ta inn salen med blikket. Han inviterte til latter flere ganger. Første gangen lo publikum av ham, det var da han sa det om at han sikkert er en fæl fyr: Neste gang lo salen med ham. Hva var det han gjorde i mellomtida? Hagen etablerte en kontrakt mellom seg selv og publikum. Han sier ting som at «...dere har invitert meg hit og jeg er glad for at vi er her.» Så forteller han en Œhemmelighet,¹ tar oss med backstage og forteller hva «han og Torbjørn» gjorde etter at TV-kameraene var slått av. Saken er at det er Hagen som forteller sannheten «hvordan det egentlig er,» hva som egentlig skjedde. Så slår han en ny spøk. Nå er salen helt med. Det er ingen tvil om at Hagen er en stor dramaturg.

Anders Todal Jenssen: Han er stor på dette området. Men jeg lurer på hvor mye av dette som er tillært hvor gjennomregissert er han? Jeg er overbevist om at Hagen til en viss grad er et naturtalent. En ting som jeg biter meg merke i, er hvor ydmyk han framstår overfor forsamlingen. Det er slik han som regel framstår: selv ikke når han utsettes for ren utskjelling, mister han denne ydmyke holdningen.

Rønning: Naturtalent er han sikkert i noen grad. Men svært mye er nøye lært: Hagen får dette til, der politikere som Jagland eller Bondevik framstår som tilgjorte og unaturlige. Se på hva Hagen gjorde mens han ventet på å begynne: Mens publikum strømmer inn, sitter han der på en stol, vendt mot publikum, med armer og bein krysset og et meget bestemt drag rundt munnen. Han forsøker å inngi trygghet og fasthet. Så, når han begynner, tar han et bredt, fast grep rundt talerstolen. For å bygge opp under det samme. Han er en glimrende retoriker, tar pauser før og etter sentrale vendinger, for å gi dem ettertrykk. Når han sier «Stortingets makt har økt vesentlig» sier han det slik at hvert ord står alene Stortingets. Makt. Økt. Vesentlig. Jeg noterte en del av ordene han brukte flittigst: Stortinget; grunnloven; ansvarlighet; «våre demokratiske spilleregler;» ansvarlig; troverdig.

Universitetsavisa: Kunne Hagens retoriske klesdrakt vært brukt av en Erik Solheim også?

Todal Jenssen: Nei. Solheim spiller mye mer på sin egen troverdighet, på sitt brennende engasjement. Mens Hagen spiller på folks sympatier/antipatier overfor «de der ute,» bruker Solheim mer en slags frelserstil á la: «...hør nå her, Carl Ivar: kan vi ikke samle oss her for en gangs skyld og legge bort kranglinga og ta et krafttak...» Solheim argumenterer mer lik en prest. Mens Hagen framstår som han kunne vært president i den Kongelige norske seilklubb, i sin dobbeltspente dress, gullmansjettknapper og sommerbrune ansikt. Dressen er forresten litt av et varemerke: Han stiller alltid i denne habitten.

Universitetsavisa: Kan Hagen karakteriseres som en lettvekter?

Todal Jenssen: Det typiske med ham er at han ikke gjør seg til noe bedre enn han er: fraser á la «dere syns vel sikkert jeg er en drittsekk» er typiske. Carl I. Hagen har en meget høy sosial intelligens. Man bør heller ikke undervurdere hans analytiske evne, hans generelle intellekt. Jeg har lest selvbiografien hans, som typisk nok heter «Ærlighet varer lengst.» Den røper betydelig innsikt, ikke minst selvinnsikt, når han analyserer hvordan livserfaringer har virket til å forme hans menneske- og samfunnssyn. Det er jo nærmest et «case study» i hvordan en autoritær personlighet blir til som for eksempel der han forteller om skolelæreren sin som var så streng og straffende i sin omgang med elevene, noe som han sterkt mislikte den gang, men som han senere kom til at var den eneste riktige væremåten.

Rønning: Han skaper gjenkjennelse hos publikum. Han forteller små historier de kan kjenne seg igjen i, løfter disse historiene opp og gjør dem til politiske resonnementer. Universitetsavisa: Landsfader Einar Gerhardsen var som folketaler en anekdotens mester. Kan Hagen sammenliknes med ham?

Todal Jenssen: Jeg husker Gerhardsen fra et folkemøte i 1977. Han snakket i ti minutter om kjøleskapets velsignelse. Jeg tenkte at nå har han rota, han må ha tatt manuset til siste pensjonisttreff. Men det virket! Kjøleskaphistorien gikk rett hjem hos publikum.

Rønning: Gerhardsen og Finn Gustavsen hadde begge den evnen. De kunne kommunisere med folk ved å dra slike hverdagshistorier. De viste at de forsto og brød seg om hva som rører seg av tanker og følelser blant folk på grasrota.

Todal Jenssen: Og det er dette Hagen gjør. Men han bruker denne gjenkjennelsesfaktoren til andre formål. Det var han som først oppfattet den gryende fremmedfrykten, som forsto dens politiske potensial. Da han dro denne offensiven mot innvandrere i 1987, sto de øvrige politikerne uten beredskap. De prøvde seg med fortielse, det virket ikke. Derfor fikk han fritt spillerom. Han har rett når han hevder at politikerne stort sett snakker til hverandre. Hagen snakker direkte til folket.

Universitetsavisa: På hvilken måte har andre politikere og massemediene beredt grunnen for Carl I. Hagen og Fremskrittspartiets økte oppslutning?

Todal Jenssen: Hagen er en politiker for den nye tid. Hans medium er TV. Partiorganisasjonene krymper.

Universitetsavisa: Han har raljert over NRK ved å kalle det «ARK» Aps kringkasting. Er TV2 Hagens kanal?

Todal Jenssen: Han har iallfall fått god drahjelp herfra. Per Ståle Lønning har jo gått igjennom omtrent hele partiprogrammet til Fremskrittspartiet i sine debattprogram.

Rønning: Hans nøye kontrollerte framtoning er perfekt tilpasset fjernsynsmediet. Når han får ubehagelige spørsmål og ansiktet hans fyller TV-ruta, så rødmer han ikke, blir ikke usikker, flakker ikke med blikket.

Todal Jenssen: Han er i sitt ess når noen hisser seg opp over noe han har sagt. Da trekker han seg gjerne litt tilbake, men lar hovedpoengene stå. Som da han fikk spørsmål om Sametinget: Her kunne han fort mistet sympatien i salen. Det var antydning til buing da han begynte å svare. Men han halte det hele i land ved å henvise til at «noen få ønsker egen samisk nasjon.» Formuleringen «noen få» gjentok han og fikk banket inn i publikum. Da hadde han dratt det hele i land. Den samme teknikken bruker han om innvandrere. Han sier at «noen få» innvandrere misbruker trygdemidler: Man kan ikke si at mannen lyver. Men det folk hører bak ordene hans er at alle innvandrere snylter på trygdepenger.

Universitetsavisa: Er Hagens form uforenlig med en mer moderat politisk retorikk?

Rønning: Det vil jeg ikke si. Man kan nok tenke seg en politiker med et annet budskap som kommuniserer like bra med publikum. Men det er nødvendig med en evne til å dramatisere budskapet forenkle landskapet og få fram konfliktlinjene. Denne evnen er forsåvidt uavhengig av politisk ståsted.

Todal Jenssen: Jeg er ikke så sikker. Kan det tenkes at Hagen har en form tilpasset en retorikk for større samfunnsmessige motsetninger? Jeg assosierer til «Julius Cæsar» av Shakespeare, Antonius´ tale ved Cæsars båre, hvor taleren ikke kunne snakke nedsettende om de som sto bak Cæsars død. Det greide han: likevel brøt krig ut umiddelbart etter at gravferden var over. Antonius hadde maktet det mesterstykke å framprovosere eksplosive motsetninger, selv om han var avskåret fra å si ting rett ut. Hagen er den som mer enn noen andre fanger opp de fremmedgjorte, de opphissede, de frustrerte. Han setter ord på deres misnøye. Men nettopp her er det mulig Hagen går i baret, når han sier at «neida, det er bare på TV vi krangler, på Stortinget er vi så gode venner at.» Hva med dem som faktisk tror på retorikken hans, når han sier at det ikke er alvorlig ment likevel?

Universitetsavisa: Ser dere noen kommende retorikere og demagoger av Hagens merke på politikkens ungdomslandslag?

Todal Jenssen: Det er vanskelig å si, den politiske underskogen er rimelig tynn for tida. Det eneste navnet jeg kommer på, er Aps Trond Giske. Men nei, det ser skralt ut ellers.

TORE OKSHOLEN

NTNU
Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997