Sivilarbeidere ­ viktig arbeidkraft ved NTNU

43 sivilarbeidere er pr. i dag med på å se til at driften av universitetet går sin gang.

Med ansvar for alt fra kopiering av studiemateriell på Universitetsbiblioteket til kontorarbeid på Dragvoll, har sivilarbeiderne gjort seg mer eller mindre uunnværlige på NTNU. Spørsmålet er om det ikke behøves flere sivilarbeidere ved NTNU.

Instituttstyrer ved Sosialantropologi, Bjørn B. Erring, anbefaler bruken av sivilarbeidere: ­ Også for andre tror jeg det vil være mulig å gjøre seg nytte av en sivilarbeider. Begge sivilarbeiderne som har vært her hos oss, har hatt akademiske interesser, ikke direkte sosialantropologiske, men de har vært en grei avlastning på den administrative siden, sier Erring.

Erring ­ som selv var menig i Forsvaret ­ sier at det ikke ligger ideologiske tanker bak anskaffelsen av militærnektere. ­ Nei da, det ligger ikke annet en et behov for arbeidskraft til grunn. Sivilarbeideren fyller et behov ved instituttet, men alternativet ­ å ansette noen ordinært i stillingen ­ faller bort pga ansettelsesstopp og dårlig økonomi.

Myten om sivilarbeideren

Sivilarbeidere er langt fra noen homogen gruppe. Og du vil ikke umiddelbart kunne skille dem fra vanlig ansatte. For de er ikke langhårete «hippier» eller religiøse ekstremister. Bare fordommene strekker seg i den retningen. Rett nok er mange av dem erklærte pasifister, og motstandere av Forsvaret, men det er faktisk en meget ressurssterk gruppe av sivilarbeidere som ønsker seg til NTNU. De aller fleste har bakgrunn fra universitetet, og flere som Universitetsavisa har vært i kontakt med, står på spranget til hovedfagsstudier i ulike disipliner etter endt siviltjeneste.

Sivilarbeider Knut Kvaran fra Steinkjer jobber for tida på Institutt for sosialantropologi, og trives utmerket med sin situasjon: ­ De ansatte er takknemlige for at jeg kan avlaste dem, særlig kontorpersonalet. Jeg har vært på instituttet i snart ett år og kjenner arbeidsoppgavene. Jeg har faktisk søkt om å få utvidet tjenestetiden så jeg kan være her lenger.

Ikke akkurat fredsarbeid.

Pasifisten Kvaran har studert ved universitetet i over fem år og skal etter tjenesten begynne på hovedfag innenfor musikk. For Kvaran er ikke det å være militærnekter en rolle, snarere en identitet. ­ Aller helst ville jeg jo ha jobbet for militærnektersaken, for jobben jeg utfører nå, er ikke akkurat fredsarbeid. Allikevel føler jeg at vi er med på å synliggjøre en holdning til Forsvaret. På kontoret hender det ofte at vi diskuterer politikk og militærnekting, sier Kvaran.

Han forteller at det er stor rift om plassen han fyller på instituttet, opp til to personer er hver måned oppom og spør om han ikke er ferdig snart, og da Kvaran fikk jobben, måtte han konkurrere med mange andre; ­ Jeg fikk jobben fordi han som var der før meg, anbefalte meg. Jeg tror det er sånn det foregår ellers også. Det er helt åpenbart rom for mange flere sivilarbeidere på universitetet, og det virker som om vi sivilarbeidere bare blir flere og flere.

Før Kvaran søkte siviltjeneste, var han ikke sikker på om han ville kunne få noe meningsfullt arbeid i tjenesten. ­ Jeg var litt skeptisk, men helt uten grunn. Jeg føler absolutt at jeg fyller en plass på instituttet. De andre ansatte har vent seg til å ha en sivilarbeider rundt her, og derfor ville det nok blitt litt problemer om jeg bare forsvant. Jeg har for eksempel ansvaret for postleveringen, jeg jobber med brukerstøtte til PC, viser film en gang i uka og hjelper til med utsendelser. Videre redigerer jeg artikler fra de vitenskapelig ansatte, selger eksamensoppgaver og har gjennomsnittlig en time i ekspedisjonen hver dag. Så jeg har nok å gjøre. Det er utrolig hvor mye jeg har lært mens jeg har vært her. Det blir en slags yrkesrettet førstegangstjeneste.

Lars Kr. Iversen

* NTNU
*  *  *  *  Info.avd. 		----
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997
---- 		ntnu