Bente Bye er etter alt å dømme bare én av mange nakkeslengpasienter som har fått betydelige problemer som bilfører. En undersøkelse (der hun ikke deltok) viser nå at mange nakkeslengskadde kan utgjøre en alvorlig fare i trafikken. De kan ha kritisk lang reaksjonstid, og store problemer med å holde bilen rett på veien hvis de samtidig må bruke oppmerksomheten på andre ting enn bare å styre. De blir også fort trøtte og svimle under bilkjøring.
Dette er en vanskelig sak, både for de menneskene det gjelder og for samfunnet, sier nevropsykolog Randi Gimse, professor Ivar A. Bjørgen ved Psykologisk institutt, og spesialpedagog Åse Straume, som utførte denne undersøkelsen i bilsimulatoren ved Sintef/ Samferdselsteknikk.
Det var ved å teste øyebevegelser hos nakkeslengspasienter som klaget over synsforstyrrelser og svimmelhet, opp mot en uskadd kontrollgruppe, at forskerne kom til dette resultatet. Undersøkelsen har vakt oppmerksomhet internasjonalt, og er presentert på konferanser og i fagmiljø i en rekke land. Metoden med å teste ulike typer øyebevegelser etter nakkesleng er nå tatt i bruk i erstatningssaker der man strides om nakkeslengens påståtte skadeeffekt, og den blir lagt stadig større vekt på innen rettsvesenet.
Det var for å teste ut konkrete effekter av et forstyrret posturalt kontrollsystem, at Gimse og Bjørgen bestemte seg for å se på slike pasienters evne til å kjøre bil.
Kontrollgruppen besto av personer som samsvarte maksimalt i alder, kjønn, utdanning og kjørepraksis.
Testprogrammet var utviklet ved Sintef/Samferdselsteknikk, og besto av to simulerte bilturer på veien mellom Klett og Orkdal. Den første varte ti minutter, repetisjonen som ble gjort etter en liten pause, blant annet for å kontrollere for mulig simulering varte i seks. Oppgaven var å oppdage trafikkskilt som dukket opp, og å holde bilen på veien. Ingen giring, ingen gassing eller bremsing, ingen betjening av andre instrumenter enn rattet. En vesentlig enklere bilførersituasjon enn i virkeligheten, med andre ord.
Likevel viste det seg at oppgaven for enkelte i nakkeslenggruppen ble i overkant av hva de kunne klare. Det var store individuelle forskjeller, men gjennomsnittlig brukte deltakerne her 1,3 sekunder på å oppdage et trafikkskilt, der kontrollgruppen brukte 0,8 sekunder. Ved kjøring i 80 km/t vil denne forskjellen bety 11 meter ekstra før man for eksempel tråkker på bremsen. Halve nakkeslenggruppen hadde det vi må kalle kritisk lange reaksjoner, forteller forskerne.
Når det gjaldt å holde bilen på veien, og bare det, var det ingen forskjell mellom de to gruppene. Men med én gang oppmerksomheten måtte deles mellom både styring og skilt, ble forskjellen signifikant. Da skjenet bilen med nakkeslengsjåfør både hit og dit.
Det gikk også tydelig fram av testen at nakkeslengpasientene veldig fort ble trøtte. Hyppige pauser hjalp, men bare for kort tid.
Nesten alle i den gruppen klaget da også over at de var blitt dårligere sjåfører.
Det er klart at slett ikke alle som har hatt en sleng, får disse posturale forstyrrelsene. Men denne undersøkelsen bør gi opptakten til videre utredninger. En må se til at det ikke skjer ulykker på dette grunnlaget. Nakkeslengskadde bør få søke en eller annen form for erstatning hvis de ikke lenger ser seg i stand til å kjøre bil, sier de tre.
Rapporten om undersøkelsen er antatt i Scandinavian Journal of Psychology, og kommer på trykk i løpet av denne måneden.
LISA OLSTAD
Info.avd. |
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no Oppdatert: 27. Feb 1997 |