Er det for lite samba ved NTNU?

De fleste med et lite snev av samfunnsengasjement husker sikkert at det var en del oppmerksomhet rundt FNs konferanse om miljø og utvikling i 1992. Men hva var det egentlig som skjedde i Rio de Janeiro for fem år siden?

Fra globalt til lokalt

Det mest håndfaste resultatet fra «den største miljøhendelsen i nyere historie» er en handlingsplan for det 21. århundre, Agenda 21. Dokumentet er på over 400 sider, og er delt inn i fire hoveddeler, sosiale og økonomiske dimensjoner, bevaring og forvaltning av ressurser for utvikling, styrking av store samfunnsgruppers rolle, og midler for gjennomføring. Forut for dette vedtaket ble det gjennomført en omfattende prosess med representanter fra fagmiljøer, forvaltning, næringsliv og frivillige organisasjoner i mange land.

For å komme noen vei med de utrolig sammensatte og dyptgripende miljø- og ressursproblemene, må vi selvfølgelig jobbe på alle plan, både internasjonalt, nasjonalt og lokalt. Det er hverken mulig eller ønskelig at alle nasjonale og lokale utfordringer skal behandles på internasjonale toppmøter. Et av hovedbudskapene fra Rio var da også en oppfordring til alle nivåer i verdenssamfunnet om å bidra til endring av en samfunnsutvikling som går i feil retning, både når det gjelder miljø og rettferdig fordeling av verdens ressurser. «Lokale myndigheters innsats til støtte for Agenda 21» er tittelen på kapittel 28 i Agenda 21-dokumentet, og her blir alle lokale myndigheter oppfordret til å samarbeide med sine innbyggere for å utvikle egne handlingsplaner for det 21. århundre.

Fem veivisere

Hva er det så som kjennetegner Lokal Agenda 21 til forskjell fra det miljø-arbeidet som allerede gjøres på lokalt nivå? Stiftelsen IdÈbanken har utarbeidet fem veivisere som kan fungere som en «sjekkliste» for denne arbeidsformen. Felles globalt ansvar må ivaretas gjennom fokus på hvordan lokalsamfunnet kan redusere sine belastninger på det globale og regionale miljø og hvordan det kan bidra til en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser. For å løse de globale miljø- og ressursproblemene kreves også et langsiktig tidsperspektiv som går langt utover de horisonter planleggere og beslutningstagere vanligvis opererer med (eks. til neste valg). Varige løsninger vil også være preget av helhetssyn og tverr-sektoriell tenkning som ser natur, produksjon, samfunn og menneske i sammenheng, og ikke lar snevre sektorinteresser gå foran helhetlige vurderinger. Videre er medvirkning i beslutningsprosesser en viktig forutsetning for å få aksept for de nødvendige endringer, og dette innebærer åpne planprosesser som tilpasses lokale muligheter og tilgjengelige ressurser. Et slikt «nedenfra og opp»-perspektiv avviker på mange måter fra tradisjonell planlegging som ofte er toppstyrt og ekspertdrevet. En siste forutsetning for å lykkes i LA-21-arbeidet er en betydelig kompetanseheving, spesielt om samspillet i naturen og om de globale miljøproblemene og deres lokale årsaker og virkninger.

NTNU og Lokal Agenda-21

Hvorfor er så Lokal Agenda 21 noe NTNU bør gripe fatt i, og hvordan bør dette arbeidet legges opp? Underdalutvalget fikk som kjent i oppgave å utforme mandatet til denne nyskapningen i Trondheim, og i en pressemelding datert 18. oktober 1995 kan vi lese følgende:

«Utvalget peker på at mange av de store utfordringene samfunnet står overfor i årene fremover, bl.a. omstilling til et bærekraftig velferdssamfunn, krever flerfaglig og tverrfaglig innsikt. Med sin kombinasjon av teknologisk kompetanse og kompetanse innenfor naturvitenskap, medisin, humaniora og samfunnsvitenskap, har NTNU særlige forutsetninger for å kunne bidra med slik kunnskap.»

Dersom vi sammenholder denne uttalelsen med veiviserne fra IdÈbanken, ser vi at utvalgets visjoner for NTNU stemmer godt overens med flere av de punktene som kjennetegner LA-21-arbeid. På tross av visse startvansker, burde det være gode muligheter for å utvikle kunnskap som er preget av helhetssyn og tverr-sektoriell tenkning innenfor det nye universitetet. Det ligger imidlertid mange utfordringer i møtet mellom den frie, samfunnskritiske universitetstanken, og den markedsretting som har kjennetegnet NTH-miljøet. Vi må ha stor nok manesje til å ri begge disse hestene samtidig, og en slik balansegang er kanskje spesielt viktig innenfor miljø- og ressursproblematikk der markedskreftene er både et problem og en mulighet på samme tid.

Like viktig er det at NTNU bør føle et særlig ansvar for formidling av kunnskap til det øvrige samfunn, for å bidra til den kompetansehevingen som er nødvendig dersom vi skal lykkes i arbeidet med å forankre de globale miljø- og ressursproblemene lokalt. Her skal Vitenskapsmuseet ha en spesiell honnør for sin ofte ensomme kamp mot krefter som ikke alltid har prioritert kunnskapsformidling når knappe ressurser skal fordeles. Dersom NTNU ønsker å være en sentral aktør i utformingen av lokale handlingsplaner for det 21. århundre, bør dette arbeidet styrkes betraktelig.

I tillegg til å være produsent og formidler av kunnskap, er NTNU også en av landets største bedrifter med de belastninger dette påfører det lokale, regionale og globale miljøet. Å feie for egen dør er en god vane, og nærmest en forutsetning dersom NTNU skal oppfattes som en troverdig «grønn» aktør i samfunnet for øvrig. Ved en kritisk gjennomgang av dagens innkjøpsrutiner, drift og avfallshåndtering er det helt sikkert store miljøgevinster å hente, og i mange tilfeller kan det også være penger å spare ved å legge om kursen i en mindre miljøskadelig retning. NTNU er også en kunde som ved å stille miljøkrav til sine leverandører, faktisk i kraft av sin størrelse kan vri eksisterende tilbud av varer og tjenester i regionen i riktig retning, kanskje også skape marked for nye produkter. Kunnskap om denne typen «grønn» internkontroll er allerede utviklet, og tatt i bruk innenfor næringslivet der oppfylling av strenge miljøstandarder blir et stadig vanligere krav fra miljøbevisste kunder. NTNU bør anvende denne kompetansen også internt, slik at institusjonen kan engasjere seg i eksternt miljø-arbeid med grønn og god samvittighet.

Fra ord til handling

Jeg vil nå avslutningsvis lansere følgende utfordring til NTNU¹s ledelse ved rektor Emil Spjøtvoll. I løpet av høsten 1997 bør det settes ned et bredt sammensatt utvalg med representanter fra ledelsen, ansatte, og studenter som får i oppgave å dra i gang en Lokal Agenda 21-prosess ved NTNU. Universitetets virksomhet, både faglig og bedriftsmessig bør vurderes på en systematisk og gjennomgripende måte i lys av de globale miljø- og ressursproblemer vi står foran ved inngangen til neste århundre. Prosessen bør tilfredsstille de krav som stilles til LA-21-arbeid: felles globalt ansvar, langsiktig tenkning, helhetssyn og tverrsektoriell tenkning, bred medvirkning og sist, men ikke minst, kompetanseheving. Studentlaget FIVH håper at denne viktige hansken blir plukket opp av universitetets ledelse, og lover samtidig å ta ansvar i det videre arbeidet med LA-21 ved NTNU.

Stig Larssæther
Har hovedfag i miljø-psykologi (cand.polit.) fra Psykologisk institutt ved NTNU, og er leder av Framtiden i våre hender, Trondheim. Skal i høst jobbe som sivilarbeider for Framtiden i våre hender her i Trondheim.

NTNU
Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997