NTNU, en nødvendig selvmotsigelse?
NTNU står midt oppe i ei suppe av hensyn som i utgangspunktet står i motsetning til hverandre.Likefullt er det vår plikt å prøve å få denne kabalen til å gå opp fordi NTNUs mål om å skape en helhetlig livskvalitetsbasert bærekraftig utvikling er avhengig av helhetlige løsninger. Og slike helhetlige løsninger lar seg best realisere innenfor et integrert universitet.
NTNU ble vedtatt i Stortinget med mål om å virke "i samfunnet, i tiden", og dermed integrere ideelle målsetninger som bærekraftig utvikling og rettferdig fordeling med mer grunnleggende nødvendigheter som å skaffe kompetent arbeidskraft til produksjonslivet. NTNU skal altså sikre samfunnet kompetent arbeidskraft samtidig som institusjonen skal ivareta den "frie tanke". Disse to hensynene står på mange måter i motsetning til hverandre. Skal universitetet opprettholde "den frie tanke", legger dette sterke bånd på i hvor stor grad bevilgende myndigheter og den politiske ledelsen kan legge føringer på det faglige innholdet ved institusjonen. Samtidig er det nødvendig å sikre visse styringsredskaper for å ha muligheter til å utvikle NTNU i den retningen man ønsker. Og når "den retningen man ønsker" er såvidt kontrasterende som "bærekraftig utvikling" og "krav om kompetent arbeidskraft til næringslivet" så bringer dette oss inn på den kontroversielle og delvis selvmotsigende kjerneproblematikken rundt det integrerte universitetet NTNU.
Man kan skille ut fire kjernepunkt som problematikken rundt NTNU dreier seg rundt. De to første går på hvordan universitetet bør styres. De to siste går på NTNUs formål.
1. Universitetet som en fri og uavhengig institusjon (det frie universitetsidealet)
2. Nødvendigheten av politisk styring for å nå universitetets ulike mål.
3. Behovet for faglig integrasjon i arbeidet for å nå det bærekraftige samfunn.
4. Behov for kompetent arbeidskraft til produksjonslivet.
Hovedspørsmålet er om disse lar seg kombinere i en integrert modell, eller om de best lar seg realisere samlet gjennom en oppsplitting av universitetet. Tar man utgangspunkt i målet om å nå det "bærekraftige samfunn", er det den nåværende integrerte modellen som er å foretrekke. Helhetlige løsninger finnes sjelden innenfor ett fag alene, og heller ikke kun innenfor utelukkende samfunnsvitenskapelige, humanistiske, tekniske eller naturvitenskapelige miljø. Å skape et miljø som framelsker integrasjon mellom fjernt beslektede fagmiljø, synes dermed å være en nødvendighet. Ett problem i så måte er de ulike fagmiljøenes kultur og formål. De tidligere teknologisk- naturvitenskapelige miljøene på det gamle NTH har tidligere først og fremst arbeidet med det formål å skaffe kompetent arbeidskraft til produksjonslivet, under en forholdsvis streng statlig dimensjonering av utdanningstilbudet. Det gamle AVH miljøet derimot, har i større grad jobbet med et tradisjonelt universitetskonservativt mål, nemlig å jobbe for økt kunnskap og innsikt. Ikke primært for å utdanne studentene til et yrke, men fordi denne kunnskapen og innsikten er et mål i seg selv.
Det er ingen tvil om at de ulike hensynene i forholdet mellom høyere utdanning og samfunnet på mange måter står i kontrast til hverandre. Ved NTNU har vi slått sammen en tradisjonell høyskole med et tradisjonelt universitet; to institusjoner med ulike kulturer. Det er hovedsakelig to farer vi møter gjennom en slik integrasjon.
Den første faren er risikoen for at et fritt og uavhengig universitet (gamle AVH) må vike plassen for større grad av statlig dimensjonering av utdanningen. Universitetet vil da bli redusert til en slags høyere yrkesskole som kun har i oppgave å stille samfunnets krav om kompetent arbeidskraft. En slik utvikling vil undergrave intensjonen med NTNU som et universitet med de føringene som det legger. Det vil også hemme NTNUs evne til å fremme utviklingen av «det bærekraftige samfunn», fordi man gir markedet, som ikke har faste etiske/moralske standarder, en økt anledning til å styre universitetets innhold. Man kan nemlig ikke forutsette, som enkelte har en tendens til å gjøre, at markedet kan skape en bærekraftig utvikling alene. Dette fordi markedet først og fremst skaper de løsningene som «lønner seg», uten å ta hensyn til moralske standarder. Og hvis det ikke er sammenfall mellom disse to hensynene, noe som skjer svært ofte, vil markedet alltid prioritere lønnsomheten. For å motvirke dette er det av grunnleggende betydning å holde fast på det frie universitetsidealet, som i større grad er frigjort fra markedsstyring.
Det andre man risikerer er at de frie universitetsstudiene begynner å influere profesjonsutdanningen på en måte som undergraver profesjonsutdanningens evne til å skaffe kompetent arbeidskraft til samfunnet. Kravet om et fritt universitet ødelegger dermed det tradisjonelle høyskolemiljøets muligheter til å knytte viktige forbindelser til næringslivet, noe som er nødvendig nettopp for å nå dette målet.
Når det gjelder universitetets ansvar til å skaffe kompetent arbeidskraft til samfunnet, er dette altså noe som i større grad er relevant for det gamle høyskolemiljøet på Gløshaugen. Dimensjonering av utdanningen i tråd med markedets krav er med andre ord gamle NTHs viktigste ledesnor. Prinsippet om et fritt og uavhengig universitet gjelder dermed naturlig nok ikke gamle NTH i samme grad. Det er markedet som bestemmer behovet i produksjonslivet, og da må det også være markedet som i større grad dimensjonerer og styrer utdanningstilbudet og forskningsaktiviteten på denne delen av NTNU.
På tross av dette er målsettingen om at NTNU skal bidra til et bærekraftig samfunn fullstendig avhengig av de teknisk/naturvitenskapelige miljøene på Gløshaugen. Teknologien har på mange måter bidratt f.eks. til den økologiske krisen vi er vitne til, og da må teknologien også inkluderes når man skal finne løsninger. Problemet er bare hvordan et mer markedsstyrt segment av universitetet skal kunne bidra til en slik utvikling. Videre er det også et problem hvordan de frie og mer markedsuavhengige delene av universitetet skal kunne styre utviklingen inn i en slik retning hvis de bevilgende myndighetene og den politiske ledelsen frasier seg styringsmulighetene over et universitet som skal være "fritt".
Utfordringen til NTNU blir å integrere disse vidt kontrasterende og delvis selvmotsigende hensynene. I den grad man finner det umulig å forene det gamle NTHs tette samarbeid med næringslivet og den sterke markedsstyringen av utdanningstilbudet, med den gamle AVHs mer frie og ideelt baserte"søken etter sann kunnskap", kan det være fristende å argumentere for en oppsplitting av universitetet. Dermed vil begge enheter i større grad kunne virke i tråd med sine egne prinsipper, og ikke bli "hemmet" av den andre. Men en slik løsning ville imidlertid ha brutt med målet om at NTNU skal arbeide for "det bærekraftige samfunn", som er en målsetting som uansett må gis førsteprioritet.
NTNUs viktigste utfordring blir derfor å trekke hele universitetet inn i en felles forståelse av det som bør være universitetets hovedmålsetning, nemlig omstillingen til det bærekraftige samfunn. Dette bør gjøres uten å forringe de tradisjonelle universitetsfagenes frihet, samtidig som det heller ikke forringer det gamle NTH-miljøets evne til å skaffe kompetent arbeidskraft til produksjonslivet. En del av arbeidet for å nå NTNUs hovedmål må følgelig realiseres på et faglig nivå som heves over de tradisjonelle skillelinjene.
Underdalutvalget har foreslått at en del av NTNUs målsetninger bør kunne realiseres gjennom nye tverrfaglige studieprogrammer, som henter inn kompetanse fra eksisterende fagmiljø. Dette vil være et slikt overordnet, tverrfaglig nivå som bør utredes videre. Det arbeides også med å opprette et felles innføringsemne for alle studenter ved NTNU. Dette innføringsemnet bør dra fokus mot NTNUs hovedmål om å bidra til en bærekraftig utvikling, og bør fungere som en god inngangsbillett for nye studenter til den filosofien som ligger til grunn for universitetet. I tillegg bør dette felles innføringsemnet være holdningsskapende og inspirere til idealistisk engasjement. Det må også utredes videre hvilken rolle de tverrfaglige forskningssentrene skal ha i arbeidet med å nå NTNUs hovedmål.
Når det gjelder arbeidet med å fremme bevisstheten rundt NTNUs hovedmål om en helhetlig bærekraftig utvikling, gjenstår det mye arbeid. En tanke som sitter svært dypt hos mange er at hovedmålet er å skape økt økonomisk vekst i Norge. Dette er en tanke som er helt uforenelig med en bærekraftig utvikling, ganske enkelt fordi man ikke kan redusere utnyttelsen av naturressursene (og skape en mer bærekraftig utvikling) ved å øke utnyttelsen av dem (økonomisk vekst). Den tidligere forskningskomiteen for teknologi ved NTNU leverte i vår et forslag til høringsuttalelse til Aakvaag-utvalgets innstilling "Utfordringen - Forskning og innovasjon for ny vekst", som ukritisk bejublet utvalgets strategi for økt økonomisk vekst i Norge. Dette er ikke en type høringsuttalelser som bør komme fra NTNU. NTNU bør først og fremst søke å finne løsninger som kan fremme det livskvalitetsbaserte bærekraftige samfunn, og bør i så måte være kritisk til markedets krav om økt vekst.
På det gamle AVH forhindres arbeidet med å nå NTNUs hovedmålsetning med en stadig økende problemorientering og kritikk mot bestående sannheter uten at dette etterfølges av forslag til konkrete løsninger. For at det gamle AVH-miljøet skal kunne bli mer løsningsorientert må dette miljøet bevege seg ut av det dødvannet som har fulgt postmodernismens inntog i Akademia. Det er og blir meningsløst å fragmentere og løse opp gamle sannheter hvis dette ikke følges av nye løsninger og «sannheter». Blant enkelte har denne utviklingen gått så langt at man faktisk viker unna løsninger og nyordninger selv om disse i mange tilfeller er helt åpenbare. I fast overbevisning om at alt er i oppløsning gir man opp håpet om å skape noe som er nytt og bedre. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Og den apatien og likegyldigheten som har fulgt postmodernismen er farligere enn all slags positivisme og marxist-leninisme. Så hvis NTNU skal kunne realisere sitt hovedmål, må altså det gamle AVH-miljøet bli mer løsningsorientert motivert ut fra hva som gavner menneskeheten og hva som kan bidra til en mer bærekraftig utvikling.
Hvis de gamle AVH og NTH miljøene kan endre sine holdninger på disse punktene, samt at man utvikler gode arenaer hvor de ulike fagmiljøene kan møtes, ligger det et enormt potensiale for nødvendig nyskapning og nytenkning i NTNU konseptet. Og det er kanskje det mest nødvendige av alt.
Even Gran
