Vestens litterære kanon
Harold Bloom:
Vestens litterære kanon
Gyldendal
Hvis vi kunne tenke oss en universell kanon, multikulturell og multivalent, ville dens ene vesentlige bok ikke være en hellig tekst, hverken Bibelen, Koranen eller orientalske tilsvarende, men snarere Shakespeare, som blir spilt og lest overalt, på alle språk og under alle forhold. For nyhistoristene er Shakespeare bare et uttrykk for de sosiale energier i den engelske renessansen, mens han for hundrevis av millioner av mennesker som ikke er hvite europeere, er uttrykk for deres egen patos, deres egen følelse av samhørighet med karakterene som dikteren ga kjøtt og blod gjennom sitt eget språk. For dem er Shakespeares almenmenneskelighet ikke historisk, men fundamental; han iscenesetter deres liv. I hans skikkelser blir de konfrontert med sin egen angst og sine drømmer, og ikke de sosiale energier i den tidlige merkantilismens London, skriver Harold Bloom i sitt forord, sin "elegi for kanonen". Og leseren skjønner at ikke bare er Shakespeare aksen for hans litteratursyn. Leseren skjønner også at nyhistorikeren - som omtaler Shakespeare som et medium for "sosiale energier" - er blant Blooms fiender.
Bloom (f. l930) har i en mannsalder fristet en relativt anonym tilværelse som professor i humaniora ved Yale University og i engelsk ved New York University. Som forfatter av et tjuetalls bøker om ulike litterære emner (og som redaktør for enda flere) har han oppnådd en viss lokal berømmelse. Men først ved utgivelsen av "Vestens litterære kanon" vekker han oppsikt også utenfor amerikanske universitetsmiljø. Skjønt storm er vel et mer dekkende ord, for med sitt krav om estetikk som nær sagt eneste retningslinje, terger han på seg ikke bare nyhistorikeren, men også flokker av marxister, feminister, lacanere, dekonstruksjonister og alle andre materialister; kort sagt: "Hevngjerrighetens skole".
Med klar adresse til den norske litteraturkritikken gjennom hundre år skriver han: Ibsen betyr ikke mest som samfunnsrefser, men som en som på shakespearsk vis skapte høyst individuelle menn og kvinner: Brand, Peer Gynt og Hedda Gabler er ikke ofre for samfunnet, men brysomme personligheter slik som Hamlet, Falstaff og Iago. Jeg trodde det var trivielt å minne mine lesere om nødvendigheten av å ha et estetisk ståsted, men undervurderte katastrofen i de siste tredve års postmodernisme. Det er nå blitt sjokkerende for våre dagers litteraturkritikere at noen krever estetisk fremragethet.
Som man kan skjønne er det ikke bare synspunktene som irriterer den politiserte litterære makteliten. Det er like mye den polemiske og provoserende formen synspunktene fremmes i.
Parret med kunnskap kan provokasjoner være temmelig irriterende. Dessuten har han et poeng: Skjønt jeg hadde ventet å bli misforstått for mitt anti-politiske, pro-estetiske standpunkt, moret det meg at flesteparten av dem som angrep meg, kom fra den amerikanske høyresiden mens de fleste av de europeiske kom fra venstresiden, skriver han i et etterord til den norske utgaven som nå foreligger i Jan Brage Gundersens oversettelse på Gyldendal forlag. Og han fortsetter: Begge leire misoppfattet mitt sentrale anliggende, som er at all litteratur uten tvil har sine politiske aspekter, men at litteraturkritikken ville miste all verdi hvis den helt og holdent blir politisk. Man kan utvilsomt lese Proust og Yeats som sosialhistorie, hvis man vil, men deres betydning ligger først og fremst i at de, i likhet med Matisse og Stravinski, har lagt selsomhet til skjønnhet.
Stadig med klar adresse til norske lesere går han så langt som til å advare mot å redusere de estetiske verdier og slik skubbe oss selv nærmere nyfascismen: Hvis man reduserer Shakespeare og Ibsen til deres respektive kontekster, hvis man benekter selvets realitet - hos forfatteren, leseren, hos litterære og dramatiske skikkelser - vil du gjøre ende på de få tingene som gjør livet større. Vestens litterære kanon er (...) listen over redningsutstyret, og mister vi det, vil vi ikke overleve, skriver Bloom. I etterordet "Harold Bloom - ein ringar i tårnet" summerer Atle Kittang opp debatten og redegjør for nasjonale og internasjonale sammenstøt mellom professoren og hans kritikere. Ser en bort fra de forskjellige leires kunstsyn og retorisk beinkrok, står vi tilbake ved Blooms "liste over redningsutstyr". Det første en merker seg er at Fjodor Dostojevski ikke behandles i et eget kapittel. Rett nok ramses han opp blant mange andre fortjente navn, men det at han ofres til fordel for Leo Tolstoj, har falt mange tungt for brystet. At Pablo Neruda innlemmes i kanon mens Rilke forbigås i stillhet er likeledes tungt å svelge. Upopulært er det videre at listen har en tung slagside mot engelskspråklig fiksjonslitteratur. At Bloom er amerikansk statsborger har også vært kilde til tvil vedrørende hans kvalifikasjoner. Anstøtelig er også kanonens konsekvente elitisme - noe som står i brutal opposisjon til hele etterkrigstidens demokratisering av kunsten.
Bloom selv svarer nøkternt at visst er utvalget basert på hans subjektive smak. Det er med andre ord hans personlige favoritter vi står overfor. Så får tyngden i begrunnelsen hans bli avgjørende for om han står til troende.
Uenig eller ikke, Bloom leser verdenslitteraturen på en forfriskende ny måte, og belegger sin lesning med en argumentasjon som er like velfundert som den er entusiastisk.
Om Shakespeare får vi vite at 400 år før din tid, var han "...alltid foran deg, begrepsmessig og billedmessig, samme hvem du er og hvilken tid du lever i. Han gjør deg anakronistisk fordi han inneholder deg; du kan ikke subsumere ham. Du kan ikke kaste lys over han med en ny doktrine, enten den er marxistisk eller freudiansk (...). I stedet blir det Shakespeare som kaster lys over doktrinen gjennom en postfigurasjon snarere enn en prefigurasjon. Det viktigste hos Freud finnes allerede hos Shakespeare, og med en overbevisende kritikk av Freud i tillegg".
Vi får vite at mangelen på Shakespeare-biografier ikke skyldes mangel på kunnskap om ham, men snarere at det ikke er stort å skrive om. Dramatikeren fra Stratford levde et gudsjammerlig ordinært liv, kjemisk fritt for dramatikk. Han er "alle og ingen", skriver Bloom.
Til gjengjeld var Dante bare Dante. Der Shakespeare er grå og gjennomsnittlig, struttet Dante med med en ren overflod av egosentrisk og selvbevisst personlighet. Og i sitt store diktverk "Divina Commedia" er han åpen for alle på grunn av hans vellykkethet; intet annet diktverk i vestlig litteratur, med unntak av Shakespeare på sitt beste, er i nærheten av å være så godt artikulert. Dante, den mest enestående og villdyraktige av alle overdådig forfinede sinn, gjorde seg selv universell, ikke ved å ta tradisjonen opp i seg, men ved å bøye tradisjonen slik at den til slutt passet for ham.
Og om de to har en likemann, så er det ifølge Harold Bloom Cervantes.
Miguel de Unamuno har sagt om Don Quijote at han "satte ut for å finne sitt sanne fedreland, og fant det i eksilet", og Bloom sier om Unamuno at han "som vanlig forsto hva som skjulte seg innerst inne i denne store boken", og han avslutter kapitlet om Cervantes med å erklære at hvis "man fremdeles kan gjenfinne verdens spill i den største litteraturen, så må det være her".
Bloom gjør seg naturligvis spesielt tanker om Amerikas åndsliv, men konkluderer med at en liste over landets bidrag til malerkunsten, musikken, skulptur og arkitektur må bli kort og skuffende. Bare innen diktningen gjør USA seg gjeldende, og forfatteren nevner generøst William Faulkner, William Carlos Williams, Robert Frost, Wallace Stevens, Walt Whitman, Emely Dickinson. Bloom gjør et særlig opphold ved de to sistnevnte. Om Whitman skriver han at det er et ulykkelig paradoks at vi aldri har oppfattet Whitman riktig, fordi han er en vanskelig og subtil dikter som gjør nesten det stikk motsatte av hva han hevder å gjøre. Videre hevder han: Whitmans originalitet har mindre å gjøre med hans antatte frie vers enn med hans mytologiske oppfinnsomhet og mesterlige billedspråk. Hans metaforer og metriske resonnementer bryter nytt land... Og i det begeistrede kapitlet om Dickinson heter det: Hun "viser mer kognitiv originalitet enn noen annen vestlig dikter siden Dante".
Store deler av denne kraftsatsen av en bok er skrevet med intellektuell distanse og beåndet av kunn-skapen til alle dem som har gått foran Harold Bloom og som han står på skuldrene til.
Noe av Blooms essayistikk er skrevet i begeistringens rus, som om dets kilder var nyoppdaget og Bloom personlig var finneren.
Kapitlet "Tolstoj og det heroiske" er et slikt essay. Blooms ønske om å orientere sin leser om at "Hadsji Murat"s fortreffelighet er så personlig og så direkte inspirert av en dyptgripende og sterkt følt opplevelse av romanens estetiske kraft, at man må ha et hjerte av stein og et intellekt av støv for ikke straks å sette seg ned og lese boken selv. Ikke desto mindre fordi Blooms valg av "Hadsji Murat" er så overraskende. Ifølge Bloom er altså ikke kampscenene i det store eposet "Krig og fred" hans beste; ikke karakterstudiene i "Anna Karenina" hans mest psykologisk skarpsindige; ikke utviklingen i sjeledramaet "Oppstandelse" hans mest opprivende. Nei. "Hadsji Murat". Denne lille boken som Tolstoj forfattet noen få år før han ironisk nok endte sine dager som en kong Lear, og som struttet av ungdommelighet.
Fortellingen har sin rot i virkeligheten. Murat var en tartarkriger som tilhørte et fjellfolk i Dagestan, og Tolstojs bok om ham tar for seg heltens siste kamp - den han vet han må tape.
Knapt noen forfatter er så lett å ironisere over som Leo Tolstoj: Greven som ønsket å være bonde; dikteren som ville være forkynner, den lidenskapelige gambleren som hatet penger, ateisten som trodde på Jesus, den kristne som ikke trodde på Gud, pasifisten som heiet på de russiske styrkene. Listen over inkonsekvenser er lang, og Tolstojs hovedbiograf, Henri Troyat, gjør seg i sitt store to-binds verk kostelig over hvert eneste ett. Ikke så med Bloom. Han ser dem han og, føyer sogar noen nye til listen, men ser også at den store avstanden mellom ideal og liv bare bidrar til å å menneskeliggjøre dikterhøvdingen, og igjen gi næring til hans geni.
Det er her Bloom røper sin store kjærlighet til sann kunst, den kjærligheten som i spann med hans enorme kunnskapsmengde og formidlingsiver gjør ham lesverdig.
Et annet høydepunkt i "Vestens litterære kanon" er "Ibsen: Peer Gynt og trollene". Her er vi tilbake ved den toneangivende litteraturkritikkens påstand om de "sosiale energier" som drivkraft for et forfatterskap. Bloom skriver: I likhet med Shakespeare hadde Ibsen den sanne dramatikers mystiske begavelse, som består i å utstyre en scenekarakter med mer liv enn man har selv. Og: Hans samfunnsmessige rammer er bare staffasje for hans overføringer av de shakespearske tragediene og Goethes fantasi inn i en ny slags nordisk tragikomedie, et dramatisk dikt som er åpenlyst høyromantisk i "Brand" og "Peer Gynt", men som er like subtilt høyromantisk i "Hedda Gabler" og "Byggmester Solness". Skyggene fra "Hamlet" og "Faust" faller over alt det Ibsen skrev (...). Hans kanoniske såvel som hans dramatiske posisjon dreier seg i høy grad om kampen for å frigjøre sin egen diktning...
Men selv om professorens lesning av Hedda, som man har tatt for å være et håndslag til feminismen, er provoserende nok, er det likevel hans tolkning av Peer Gynt som er radikal. Peer er, ifølge Bloom, den ...skikkelsen i det tyvende århundres litteratur som har format som de mest storslåtte av renessansens frembringelser. Dickens, Tolstoj, Stendhal, Hugo, endog Balsac har ingen slik enestående skikkelse som er like frodig, uhyrlig og vital som Peer Gynt. Alt vi har tenkt om ham som forloren skrytepave, narsissist, løgnhals, feiging, selvbedrager og forfører (kort sagt: Brands motstykke) avviser Bloom som elendig moralisering: Peer (er) bærer av velsignelsen - av mer liv. Brand er domsivrig, i seg selv et vikinge-dødsskip. Peer bringer varme, om enn ikke nettopp lys. Ibsen gjør dette håndgripelig med vidunderlig patos, skriver Bloom med henvisning til dødscenen der Peer med dikterisk frihet lyver mor Åse inn i et fredfullt endeligt.
Og professoren fortsetter å prosedere for Peer i det han sier: Hva kritikerne enn tror, så betrakter ikke Ibsen Peer som en fiasko eller et hult menneske. Selv om "Faust. Annen del" er et større dramatisk dikt enn "Peer Gynt", så er Peer til forskjell fra Faust et triumferende bilde av en personlighet.
Og her er vi ved sakens kjerne. Det eneste som til syvende og sist betyr noe. Ibsen var på sitt beste - som Shakespeare - en universell dikter, hevet over tid og sted, fordi det var mennesker og ikke saker som lå ham på hjertet.
Harold Bloom, universitetsprofessor med utmerkelser og priser for sitt fagforfatterskap, har her skrevet en annerledes litteraturhistorie. Den tar sikte på å nå ut over den kretsen som allerede har forlest seg på pensum. Den er en liste over hva Bloom personlig ville hatt med seg på en øde øy. Og hvorfor.
Fartein Horgar
