Andøya, 69°17¹ nord og 16°01¹ øst:

Raketter og hvalsafari

²rakett² Et høyt smell og en lang røykhale er alt man ser når det sendes opp en testrakett fra Andøya rakettskytefelt. Men for studentene som deltar på det første NTNU-kurset i romteknologi, har dagene vært både lærerike og full av opplevelser.

Ytterst i Vesterålen, med NordAtlanteren som nærmeste nabo, ligger rakettskytefeltet. En institusjon som i år feirer 35 års jubileum, men som stadig har økende aktivitet innen romforskning og miljømålinger. Nytt av året er et eget kurs i romteknologi for studenter ved NTNU, hvor teorien læres i Trondheim, mens praktiske oppgaver utføres på Andøya. Her er studenter fra både bioteknologi, fysikk, teleteknikk og matematikk.

Ozonmålinger

Da Universitetsavisa besøkte studentene, sto ozonmålinger på programmet. Ved hjelp av store ballonger sendes ozonsonder opp i atmosfæren, og data for ozonprofiler, temperatur, fuktighet og plassering kan leses av på bakkestasjonen. Ivrig konstaterer studentene at praksisen stemmer med teorien (...), en tilfredsstillelse for studenter som tidligere har måttet konsentrere seg om teoretiske oppgaver, men som nå også får studere praktiske og anvendbare eksempler. De utfører de samme målingene som de som ble gjort i april i år i et omfattende program for ozonmålinger på hele den nordlige halvkule. Da ble hele 18 ballonger sendt opp fra Andøya rakettskytefelt, og Norsk institutt for luftforskning jobber fortsatt med å bearbeide materialet.

Ingen norske doktorgrader

Hensikten med kurset her på Andøya er å gi studentene et innblikk i ulike deler av romvirksomheten som de vil treffe på uansett hvilket fagfelt de jobber med senere. Bare det å introdusere dem for et felles begrepsapparat, er viktig, sier direktør Kolbjørn Adolfsen ved Andøya Rakettskytefelt. En annen, men minst like viktig hensikt med kurset, er å bedre rekrutteringen. Tallenes tale er klar: Mens 15 tyskere har tatt doktorgrader på arbeider utført ved stasjonen på Andøya, har fortsatt ingen nordmann gjort det samme. Riktignok ansettes det i disse dager en doktorstudent med Universitetet i Tromsø som base, men det er først etter at miljøet på Andøya har stått til forskernes disposisjon i 35 år.

Lite NTNU-aktivitet

For å bedre situasjonen har Norsk romsenter, som Andøya rakettskytefelt er en del av, etablert et eget kompetansesenter for romrelatert undervisning. Målet er å samarbeide med alle universitetene i Norge, og gi studentene muligheter til å ta i bruk instrumenter og laboratorier som bare finnes på rakettsenteret på Andøya. Samtidig startet Høgskolen i Narvik i fjor en egen norsk romingeniørutdanning, hvor søkningen nærmer seg de samme høyder som i Sverige der 1400 elever søkte på 30 studieplasser. Til høsten kommer også et nytt tilbud fra Andøya for fysikklærere, hvor de i samarbeid med Høgskolen i Troms kan fordype seg i den fysikkfaglige delen av miljøproblemer, med blant annet målinger av ozon og radioaktivitet. Adolfsen har ikke noen god forklaring på hvorfor de andre universitetene til nå har samarbeidet tettere og brukt Andøya rakettstasjon mye mer aktivt enn NTNU. Noe av forklaringen kan ligge i NTNUs tradisjoner som er mest rettet mot industrien eller at nordlysforskningen og annen atmosfærisk forskning har hatt sitt utspring fra et aktiv miljø på FFI (Forsvarets forskningsinstitutt) og Blindern. Målet er at dette undervisningstilbudet skal kunne tilbys årlig ved NTNU, både med hensikt å øke interessen for romrelatert forskning, samt å fremme tverrfaglig samarbeid ved universitetet, forteller sekretær for Utvalget for romvirksomhet ved NTNU, Esten Ødegaard.

Sivile raketter

Selv om hvalsafari ikke er en del av studieopplegget, er det allikevel en obligatorisk ting å få med seg for NTNU-studentene. For enkelte av dem er dette første møtet med både Nord-Norge, midnattssola og levende og død hval. I fjæra like ved rakettsenteret ligger en strandet hval på over fem meter. Den sikrer middagen til rekordstore måker i flere uker framover. Det sosiale er en viktig. Når studenter og vitenskapsfolk først kommer hit, må vi vise hva vi har å tilby. Men våre to største fortrinn sammenlignet med andre rakettskytefelt som for eksempel de som ligger i Kiruna i Sverige og Flat i Alaska, er at vi har et mye større nedslagsområde og at vi kan benytte flere målemetoder samtidig, forteller Adolfsen. For mens de andre rakettstasjonene må bruke store og kostbare styringssystemer på sine raketter for å unngå nedslag over bebodde områder, kan Andøya på grunn av sin beliggenhet tilby billigere raketter med mer plass til vitenskapelig utstyr. Konkurransen handler om hvem som kan tilby de billigste utskytningene, men også om hvilke utskytninger som kan gjøre flest målinger samtidig. Utskyting over åpent hav muliggjør dessuten rask oppsporing og gjenbruk av nyttelasten i rakettene, forteller Adolfsen som i samme setning skynder seg å presisere at det kun dreier seg om sivile forskningsraketter og ikke raketter med forsvarsteknologi ombord.

Lasermålinger

Over 600 raketter og 500 ballonger har forlatt landjorda fra rakettskytefeltet på Andøya, og aktiviteten blir ikke mindre framover. Med det relativt nyåpnede ALOMAR-obsertvatoriet (The Arctic Lidar Observatory Middel Atmospheric Research) 364 meter over havet, kan atmosfæremålingene fra rakettene suppleres med målinger gjort med laser. På nattehimmelen ser man bare en sterk grønn lysstråle fra fjellet og rett opp i atmosfæren. På en fin sommerdag i juni er skyene i veien for i det hele tatt kunne gjøre målinger, og teleskopene som registrerer lyset som kastes tilbake, slås ut bare til ære for fotografen. Til det åttekantede bygget med utsikt mot alle hav og himmelretninger kommer tyske, franske, amerikanske og russiske atmosfæreforskere for å analysere forbindelser mellom ozonlag, støvpartikler, lufttetthet, vindforhold og fuktighet i en høyde over det værmeteorloger og nordmenn flest interesserer seg for. Også analyser av nordlyset gjøres herfra. Bortsatt fra ozonmålinger som vi gjør for Norsk institutt for luftforskning (NILU), er de meste av målingene her fortsatt ren grunnforskning, forteller driftsingeniør Werner Eriksen ved Alomar. Han får litt problemer med å forklare anvendbarheten av alt de driver med ved rakettstasjonen, men minner om at det på 50-tallet ikke var mange som så anvendbarheten av ozonforskningen heller.

KJERSTI T. MORSTØL

Etablerer senter på Svalbard
Jeltsin gjorde rakettfeltet kjent

NTNU
Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997